Plateanmeldelse: Snoop Dogg – «Missionary»: Uforløst hyrdestund

MODEN OPPFØLGER: Snoop Dogg har likevel ikke overdrevent mye på hjertet på sitt 20. studioalbum. Foto: SANDER KONING / AFP

Snoop Dogg og Dr. Dre gaper over for mye og for lite på en gang.

Fredag 13. desember kl. 12:06

Calvin «Snoop Dogg» Broadus må i all sannferdighet kunne sies å ha blitt mer relevant som mediepersonlighet, entreprenør og kulturelt ikon enn som musikkartist de siste par tiårene.

Like fullt har 53-åringen fra Long Beach, California fortsatt å servere sporadiske gullkorn gjennom hele sin 33 år lange karriere – om det enn tidvis krever litt innsats å grave dem frem. Og han har fullt fortjent hatt Billboard Top 10-hits fordelt utover fire ulike tiår.

Når det knytter seg forventninger utenom det vanlige til «Missionary», skyldes det naturligvis at Dr. Dre er tilbake som enehersker bak produsentspakene. Albumet – Snoops 20. i rekken – er annonsert som en «moden» oppfølger (derav tittelen) til «Doggystyle» (1993), et av duoens to G-funk-mesterverk.

Å skulle forvente noe i nærheten av «Doggystyle» hva kvalitet eller betydning angår, er naturligvis like urimelig som det er naivt. Likevel: Det er som regel givende på et eller annet plan å høre Snoop Doggs stoiske flyt, hvor lite han enn måtte ha på hjertet, og Dre viste jo at han fortsatt har det i fingrene på den overraskende sterke comeback-skiva «Compton» (2015).

«Missionary» begynner da også meget lovende. Den fabelaktige, storslåtte og sjelfulle åpningssnutten «Fore Play» er utstyrt med et herlig innhopp fra BJ The Chicago Kid, men er i likhet med påfølgende «Shangri-La» over før det begynner å bli virkelig godt.

Den allerede utgitte singelen «Outta Da Blue», med vers fra Dr. Dre og refreng fra New Jersey-sangeren Alus, vil på sin side for mye – et hektisk lydbilde med overivrige beats slår ihjel et strålende utgangspunkt. Anstendige «Hard Knocks», den eneste låten som bikker fire minutter, mister piffen omtrent halvveis.

Slik fortsetter «Missionary» gjennom sine relativt beskjedne 42 minutter. Tom Pettys stemme fra graven («The Last Dance with Mary Jane») er mer overbevisende enn Stings forsøk på rap («Another Part of Me»), men i begge tilfeller oppleves selve låten som et vedheng til det bærende samplede hooket, og ikke motsatt.

50 Cent og Eminem bekrefter begge sin irrelevans ved inngangen til 2025 på smått parodiske «Gunz n’ Smoke», mens Cocoa Sarai sørger for at reggaeduvende «Fire» lever opp til tittelen.

Snoop selv gjør avsluttende «The Negotiator» til et måtelig engasjerende punktum for et prosjekt der misforholdet mellom mytologi, ambisjoner og gjennomføringsevne ender med å kverke oppdriften.

Sånt blir det verken kåthet eller glede av.

BESTE LÅT: «Fore Play»