Pinlig pride

Jeg er Kasper, og som transmann og homofil har jeg alltid ment at pride er en viktig markering.

Det er i utgangspunktet en internasjonal feiring og en protest for mangfold, aksept og rettigheter for LHBT+ personer.

Men når jeg leser Amalie Sundbøs ytring om sin oppvekst som «pridebarn», kjenner jeg på en økende bekymring for hvor bevegelsen er på vei.

Der Sundbø oppfordrer foreldre til å «slappe av» i møte med gag-balls i paraden, mener jeg det er på tide at vi drar i nødbremsen.

Jeg har begynt å skjemmes over det pride har utviklet seg til å bli. En stor feiring og framvisning av nakne skeive.

For det første: Hvorfor må feiringen strekke seg over en hel måned? For de aller fleste merkedager og viktige politiske markeringer holder det med en dag eller en helg.

Når pride tar over offentligheten i en hel måned, mister markeringen sin slagkraft og oppleves i stedet som en overveldende kampanje som skaper mer metthet og irritasjon enn reell aksept.

Dernest må vi også tørre å snakke om seksualiseringen i det offentlige rom. Pride skal handle om retten til å elske den man vil, og retten til å være den man er. Det handler ikke om å ta med seg sexlivet sitt ut i gatene.

Når voksne menn går nakne på alle fire i bånd, leid av en person i lærtøy med pisk, har vi beveget oss langt forbi kampen for menneskerettigheter.

Fetisj og kinky kultur hører hjemme på lukkede klubber og på soverommet, ikke i en folkeparade der barnefamilier står på sidelinjen.

Identitetspolitikken er også på villspor. Sundbø argumenterer for at åpenheten gjør det enklere å velge det man faktisk liker. Men det vi ser i dag er ikke bare åpenhet; det er en fragmentering av identiteter som har gått altfor langt.

Hva skjedde med å kjempe for aksept som transmann, transkvinne eller ikke-binær? I dag virker det som om man kan definere seg som absolutt hva som helst, og grensene for kjønn og legning viskes ut til det ugjenkjennelige.

Hvis vi hadde holdt oss til å være «normale», rettfrem skeive uten å lesse på en haug med nye eksperimentelle identiteter og uten å eksponere det intime sexlivet vårt for hele verden, tror jeg samfunnets aksept for oss ville vært langt større.

Det er på tide at vi tar pride tilbake til røttene.

Vi må slutte med at folk skal feire pride som en stor fest og ha med seg det som skjer på soverommet, og heller sette søkelys på det som faktisk betyr noe: likeverd, trygghet og gjensidig respekt i hverdagen!