Opprør i Iran: – Jeg tror det går mot slutten for dette regimet

6 hours ago 2

Protestene fortsetter og forskere tror ikke at de vil avta med det første. Hvor lenge holder regimet ut?

Iransk politi står vakt ved en pro-regime-demonstrasjon i Teheran. (Stringer/WANA (West Asia News Agency) via Reuters, NTB)

– Jeg tror det går mot slutten for dette regimet. Spørsmålet er hvor blodig overgangen blir og i hvilken grad regimet er villige til å drepe sitt eget folk, sier Dag Henrik Tuastad, Midtøsten-forsker ved Universitetet i Oslo.

Det er store demonstrasjoner mot Irans regime spredt utover hele landet.

Det er vanskelig å få informasjon ut fra landet fordi myndighetene stengte ned internett 8. januar.

Mandag meldte den norske menneskerettighetsgruppen Iran Human Rights at minst 648 demonstranter er drept, mens nyhetsorganisasjonen Reuters siterer en iransk myndighetsperson som sier at rundt 2.000 mennesker er døde.

– Aldri sett så massive demonstrasjoner

– Man har aldri sett så massive demonstrasjoner som nå. Det er den største trusselen regimet har stått overfor i sin historie, sier Tuastad.

Protestene skal ha startet på et stort marked i Irans hovedstad Teheran.

– Basarkjøpmenn har lenge vært solide støttespillere til regimet, men nå var det de som startet de første protestene. Det utløste mye av det mange har følt på i lang tid, sier Bjørn Olav Utvik, professor emeritus ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

Utvik peker på fire hovedårsaker til protestene nå: misnøye med økonomien, mangel på politisk frihet, opposisjon mot kvinneundertrykking og undertrykking av minoriteter.

– Når opptøyer og demonstrasjoner først kommer i gang, så koker det ofte i disse forskjellige spørsmålene, sier han.

Ifølge nettavisen Bloomberg har økte matvareprisene med 70 prosent i 2025 sammenlignet med året før.

Dag Henrik Tuastad er dosent i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.

– Forenes av motstand

– Det som preger protestbevegelsen, er at de er forent gjennom sin motstand mot regimet, sier Tuastad.

Det er nemlig «folket» som protesterer i Iran. Flere kaller det en grasrotbevegelse, men uten en tydelig leder eller felles politiske synspunkter. Et ønske om å avskaffe presteskapet er det de har til felles.

– Folket ønsker frihet. Et demokratisk styrt Iran. Et system der man ikke har et presteskap som styrer, forklarer Tuastad.

Mangelen på lederskikkelser i grasrotbevegelsen har fått oppmerksomhet.

– Demonstrantene forenes i en felles protest mot det sittende styret, men det er vanskelig å se om de har en klar plan om hva de skal gjøre hvis regimet faller, sier Utvik.

Han sier også at under et slikt undertrykkende regime, vil mye av opposisjonens organisering skje i hemmelighet.

– Vi må ta forbehold om at det er masse vi ikke vet, sier han.

Bjørn Olav Utvik er professor emeritus ved Institutt for kultur, religion, Asia og Midtøstenstudier på Universitetet i Oslo.

Eksilprinsen

Under den iranske revolusjonen i 1979 avsatte folket sjahen Muhammed Reza Pahlavi. Også da var Iran preget av et autoritært diktatur med minimal politisk frihet. Siden da har hans sønn, Reza Pahlavi, vært i eksil i USA.

Nå pekes han på som en mulig kandidat til å ta over styret i Iran. Han har gjennom sosiale medier oppfordret demonstranter til å gå ut i gatene og kjempe for et nytt Iran.

– Man hører i noen tilfeller slagord til fordel for Pahlavi. Irans flagg ble forandret etter revolusjonen i 79, men nå tar de frem flagget som var under sjah Reza Pahlavis tid, forteller Utvik.

Pahlavis innblanding i et eventuelt nytt regime er likevel kontroversielt.

– Hvor omfattende dette er, og hvor sannsynlig det er at han lykkes med å ta en lederposisjon stiller jeg meg litt tvilende til, fortsetter Utvik.

Også Tuastad er skeptisk til Pahlavi som en ny leder.

– Det man trenger nå er et annet politisk system, ikke flere enkeltindivider som skal komme inn og styre, fortsetter han.

Han tror det er en annen grunn til at fokuset rettes mot eksilprinsen.

– Folket samler seg om symboler på det som er anti-regime. Pahlavi kan være et symbol på endring, men ikke en som forener Iran, mener han.

Vil regimet falle?

– Det som gjerne skjer under en revolusjon, er at de som sitter ved makten, begynner å splittes, men det er ikke synlig til nå, forteller Bjørn Utvik.

Myndighetene har ført en hard linje mot demonstrantene, med få tegn til innbyrdes uenigheter.

En mulig strategi for å lette misnøyen i folket, men samtidig beholde makten, kan være å forbedre den økonomiske situasjonen i landet.

Utvik tror imidlertid at sanksjonene fra USA gjør det vanskelig for regimet å innfri demonstrantenes forventninger på kort sikt.

– Å løse de økonomiske problemene ville tatt lang tid. Akkurat nå tror jeg ikke folket har noen tro på sånne løfter, for det har de hørt før, sier han.

Dersom personer i maktapparatet foreslår å innfri noen av demonstrantenes krav, kan det samtidig skape splid innad i regimet, forklarer han.

– I beste fall kan det åpne et rom for forhandling, der opposisjonen kan presse frem en gradvis fredelig overgang til et annet styresett, sier Utvik.

– Men jeg tviler på at det skjer et regimefall nå, sier Utvik.

Siden regimet har vist en hard front hittil, ligger håpet i at sikkerhets- og militærstyrkene skal bytte side.

– Håpet er at sikkerhetsapparatet stiller seg på folkets side, istedenfor å bruke våpnene mot dem, sier Tuastad.

Usikker fremtid

Iranske myndigheter har sagt at demonstrasjonene i landet er «under fullstendig kontroll». Det trenger likevel ikke å bety at kampen er over.

Det sier både Utvik og Tuastad seg enige i.

– Det er for tidlig å si noe om at protestene er under kontroll. Erfaringen er at protester går i bølger. De kan midlertidig kues gjennom brutal maktbruk, men misnøyen protestene er uttrykk for, går ikke bort, sier Tuastad.

Utvik forteller om en iransk sørgetradisjon som kan påvirke måten det iranske folket protesterer videre.

Førti dager etter at noen er drept, holder man en markering.

– Revolusjonen i 1979 var preget av akkurat slike sekvenser. Det var svære demonstrasjoner, og så ble de slått knallhardt ned på, og masse folk døde.

I 1979 førte disse markeringene til nye oppsving i demonstrasjonene. Den gangen gikk opprørene i bølger over ett år, der bølgene stadig kom tilbake.

– Det kan godt hende at demonstrasjonene avtar nå, men så kommer de tilbake sterkere om en måned, sier Utvik.