OL lever på en løgn: Hvorfor så pompøst?

3 months ago 68

PARIS (VG) De olympiske lederne burde være ærligere om hva lekene er. Og ikke er.

mandag 5. august kl. 13:06

Paris skinner i OL-glans. Overalt i storbyen merkes det at sirkuset er i byen. Det er ingen tvil om at lekene er verdens fremste sportsarrangement.

Prestisjen rundt konkurransene, den store scenen, drømmen om medaljer for landet ditt.

Alt er med på å underbygge OLs globale posisjon.

Det har Den internasjonale olympiske komité (IOC) all grunn til å være stolt over. Men av en eller annen grunn forsøker OL-toppene stadig å fremstille sitt eget arrangement som så mye mer enn det er.

IOC-president Thomas Bach forsøke å få det til å høres ut som han styrer en fredsdue for verden. Det blir i overkant pompøst.

«Når du tar steget inn i OL-landsbyen, vil du innse som generasjoner av olympiere tidligere; nå er jeg del av noe større enn meg selv. Nå er vi del av et arrangement som forener verden i fred, sa Bach under den prangende åpningen i Paris.

Nu vel.

Hva som angivelig er så fredsskapende ved et gigantisk idrettsarrangement, er det faktisk ikke så lett å forstå. Snakket om en «olympisk våpenhvile» går ikke akkurat hjem i en urolig verden.

Hvis du spør ukrainske utøvere om hva de tenker om at «nøytrale» russere får være med i Paris, er det neppe fredsoppfordringen til Bach de er mest opptatt av. Israels plass i lekene, kjønnsspørsmål i boksing og åpen dopingstrid er andre temaer som motstrider fortellingen om at alle er så vel forent når OL-ilden er tent.

Historien er breddfull av eksempler på at politikken har ligget som et teppe over OL, både når det arrangeres om sommeren og om vinteren.

Paris 2024 er ikke noe mindre politisert enn tidligere varianter av lekene. Det er rett og slett vanskelig å få OL-terrenget til å stemme med kartet Thomas Bach tegner opp.

Også når det gjelder andre beskrivelser av OL, er det noe merkelig med selvbildet som blir forsøkt skapt.

Fortsatt brukes retorikken fra baron Pierre de Coubertins tid, i et forsøk på å opphøye den olympiske bevegelsen som fenomen. Hvorfor må alt være så svulstig?

128 år etter at de første moderne lekene ble arrangert, opereres det den dag i dag med begrepet «Olympisme» som rettesnor.

Det er en verdibasert livsfilosofi, som var ment å markere enhet mellom «kropp, sjel og sinn».

Hva de selvhøytidelige beskrivelsene har med dagens spissede konkurranser å gjøre, må du kanskje være del av IOC for å skjønne.

Det er også en kjensgjerning at dagens leker er noe helt annet enn utgangspunktet for den olympiske idé.

Arrangementet hadde fra starten som prinsipp at bare amatører skulle få være med i OL. Fokuset skulle være på utvikling av menneskeheten, og mellom 1912 og 1948 var det satt av plass til kunstformer som arkitektur, litteratur og byplanlegging (!) på OL-programmet.

Hva tenker du?Hva synes du om sommer-OL?aVerdens flotteste idrettsfest.bFor prangende og kostbart.cViktig for å vise samhold mellom nasjoner.

I dag er nesten alt annerledes, bortsett fra den selvgode måten OL-toppene beskriver sitt eget produkt på.

Lukrative tv-avtaler har gjort OL-sirkuset til en omreisende milliardindustri, kontrollert av Den internasjonale olympiske komité. Den økonomiske risikoen er hos arrangørlandet, som gang på gang har sittet igjen med problemer etter at sirkuset har rigget ned manesjen og reist. Å opphøye seg selv i så stor grad som OL-toppene gjør, er å leve på en løgn.

Akkurat nå er forestillingen i full gang . Det er stas å være vitne til det OL faktisk er: En gigantisk sportsfest med praktfulle kulisser.

Men det er heller ikke mer enn det.

Les også

Vil du lese mer om de olympiske leker? VGs magasin Sommer-OL tar for seg norske høydepunkter og prestasjoner gjennom historien, og kan kjøpes i vår nettbutikk (gratis frakt!)

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. PS! Som en del av et redaksjonelt samarbeid med Warner Bros. opplyser VG i alle OL-saker at man kan se alt av OL på strømmetjenesten Max.

Read Entire Article