Nullskattytere: Et empirisk faktum

Hannah Gitmark er nestleder i Tankesmien Agenda Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman

Hvis formuesskatten på aksjer fjernes, vil det skape nær 5000 tusen nullskattytere.

Dette er en kronikk

I et innlegg i E24 skriver Glenn Agung Hole at debatten om nullskattytere er en politisk avsporing som skader norsk økonomi. Han mener dessuten det er teknisk umulig innenfor det norske skattesystemet at fjerning av formuesskatten på aksjer vil skape «nullskattytere».

Det er imidlertid feil. At kutt i formuesskatten vil skape nullskattytere, er et empirisk faktum, slik Finansdepartementet slår fast. Fjernes formuesskatten på aksjeformuer vil det bli 4.800 flere nullskattytere. Fjernes hele formuesskatten vil det bli 26.400 nullskattytere.

Antall nullskattytere er imidlertid ikke det viktigste i debatten om hvordan vi fordeler skatt mellom arbeid og kapital. Det viktige er hvor mye ulike folk i Norge betaler i skatt som andel av sin inntekt.

Fasit er at det norske skattesystemet er regressivt i toppen. Det betyr at de som har de høyeste inntektene i Norge, betaler lavest andel av sin inntekt i skatt.

Et grunnleggende prinsipp for skattesystemet vårt er at skatt skal betales etter evne. Helt siden slutten av 1890-tallet har formuesskatten eksistert som en årlig avgift på formue og har sammen med inntektsskatten vært avgjørende for å sikre at de som har mest ressurser, også skal bidra mest til fellesskapet. Det er kjernen i et progressivt skattesystem.

Hole mener norske formuende i dag beskattes via investeringene sine i selskaper, gjennom selskapsskatten på overskudd (22 prosent) og utbytteskatten ved realisasjon (uttak) av penger fra selskapet sitt (37,84 prosent).

Det Hole ikke nevner er at disse formelle skattesatsene er langt unna det norske bedriftseiere betaler i faktisk skatt og at mange norske bedriftseiere selv kan velge om de tar ut lønn eller utbytte. En helt fersk studie fra forskere på NHH viser at den effektive skattesatsen for norske investorer ligger et sted mellom 14 og 21 prosent. Det er i tråd med tidligere studier.

I en kartlegging tidligere i år viste NRK at over 34.000 lønnsomme bedrifter ikke betalte selskapsskatt mellom 2017 og 2022. Det tilsvarer én av seks lønnsomme bedrifter. Når de ser på selskapene som betalte selskapsskatt fant de at bedriftene i snitt skattet halvparten av den formelle skattesatsen på 22 prosent, altså 11 prosent.

Det er ikke så mystisk. Bedrifter og eiere av dem har store muligheter til å tilpasse seg det norske skattesystemet. For eksempel fordi de kan fremføre underskudd fra år selskapene tapte penger som de senere kan skrive av på skatten når bedriften går med overskudd. Eller fordi de kan benytte seg av den såkalte fritaksmetoden, som innebærer at aksjeselskaper ikke blir skattlagt for aksjegevinster.

Det betyr at norske bedriftseiere i praksis kan skyve på skatteregningen så lenge de ønsker, selv når de tar ut penger og setter dem i holdingselskaper eller på børsen. Et tredje element er skjermingsfradraget, som tillater å ta ut en viss andel av innskudd egenkapital skattefritt. Nå er dette skjermingsfradraget på 3,2 prosent. Hvis skjermingsfradraget ikke benyttes et år, overføres det til neste år.

På den måten kan fradraget akkumuleres i årene man ikke tar utbytte. For dem med store formuer betyr det millionbeløp i skattefrie inntekter. Med andre ord er det gode muligheter til å dekke levekostnader, uten å betale en krone i skatt.

Alt dette er både lovlig og vanlig. Mange vil også mene det er ønskelig. Å kunne trekke fra tap når gevinst beskattes (fremførbare underskudd) sikrer symmetri i skattesystemet.

Fritaksmetoden gir et incentiv til å reinvestere penger fremfor å ta dem ut og hindrer kjedebeskatning. Skjermingsfradraget skal sikre at investorer bare betaler skatt på den delen av gevinsten som overstiger en fastsatt minimumsavkastning og gir en slags kompensasjon for å investere penger i noe annet enn sikre kapitalplasseringer.

Men det betyr likevel at den faktiske skatten aksjeeiere betaler, ofte er langt unna det den formelle satsen gir inntrykk av. Det gjør også at store formuer akkumuleres. Slik forskerne Magne Mogstad og Ole Andreas Elvik Næss viser til i et innlegg i DN, står det i dag over 3100 milliarder kroner i tilbakeholdte overskudd i norske selskaper. Uten formuesskatten blir disse formuene ikke beskattet i det hele tatt.

Formuesskatten fungerer derfor som en viktig sikkerhetsventil i det norske skattesystemet, fordi den sikrer at bedrifter og individer som ellers har mulighet til å manipulere seg unna andre skattekrav, må bidra løpende til fellesskapet. I motsetning til andre typer skatt, som kan reduseres eller unngås gjennom smarte omstruktureringer, er formuesskatten knyttet til eierskap og verdier som er vanskeligere å skjule eller omplassere.

Vi vet at landets aller rikeste i dag betaler om lag halvparten av det en gjennomsnittlig sykepleier eller lærer betaler i skatt som andel av lønnen. Å fjerne formuesskatten vil skattesystemet bli enda skjevere, og vanlige skattebetalere som har mindre mulighet til å vri seg unna vil bære en større del av skattebyrden. Dersom vi fremdeles ønsker oss et system der skatt betales etter evne, trenger vi formuesskatten.