NRK knuste drømmen min

Da jeg begynte på journalistutdanningen, var drømmen klar:

Jeg ville være med å fortelle historier som betyr noe, utfordre makten, og speile mangfoldet i samfunnet vårt.

Da NRK raskt headhuntet meg, kjente jeg på en ubeskrivelig glede.

Jeg så for meg en fremtid som korrespondent eller nyhetsanker, en fremtid der kompetanse og integritet skulle telle mer enn ytre kjennetegn.

Men etter nesten to år med hardt arbeid, praksis og pågangsmot, fikk jeg en beskjed som snudde alt:

Som nyhetsanker i NRK er det ikke tillatt å bruke religiøse symboler – inkludert hijab.

Dette handler ikke bare om én enkelt beskjed, eller om én enkelt arbeidsplass.

Det handler om hvilke reelle muligheter norske kvinner med hijab har i mediebransjen.

Kan vi konkurrere på like vilkår?

Eller finnes det, bak vakre løfter om mangfold, en grense vi ikke får krysse?

Det er lett å feire mangfold når det skjer på vilkår som ikke utfordrer det bestående.

Norske mediehus, NRK inkludert, rekrutterer med rette for å speile et stadig mer sammensatt samfunn.

Men spørsmålet er: Hva skjer når mangfoldet møter grensene for hva som anses som «nøytralt»?

NRK: «Selv om min erfaring fant sted i NRK, er dette en utfordring som berører hele bransjen», skriver Yasmin El Mousaoui. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Min hijab er et personlig valg, en del av hvem jeg er, ikke en politisk erklæring eller et journalistisk standpunkt.

For meg er den like naturlig som en blazer eller et slips. Likevel ble den gjort til et hinder for å være fullt ut en del av nyhetsformidlingen.

Forbudet mot religiøse symboler i nyhetssendinger begrunnes med hensynet til troverdighet og nøytralitet.

Men hvordan kan et klesplagg i seg selv rokke ved en journalists evne til å være profesjonell?

Og hvorfor tolkes enkelte identitetsuttrykk som truende for tilliten, mens andre aldri trekkes i tvil?

Det er her de virkelige spørsmålene må stilles: Handler nøytralitet om utseende, eller om journalistisk etikk og praksis?

Og hvor langt er vi egentlig villige til å strekke oss for å gi plass til dem som ikke kan – eller vil – skrelle vekk synlige deler av sin identitet?

Og dette er spørsmål NRK og andre mediehus må begynne å svare på.

Selv om min erfaring fant sted i NRK, er dette en utfordring som berører hele bransjen.

Flere norske mediehus opererer etter lignende prinsipper, og dette handler derfor om en større strukturell problemstilling.

Jeg er også oppriktig takknemlig for den faglige utviklingen og erfaringen jeg fikk hos NRK, noe jeg har uttrykt offentlig tidligere, og som jeg står støtt i.

Nettopp fordi jeg verdsetter disse erfaringene, mener jeg det er viktig å løfte blikket.

KRITISK: «Vi må stille oss spørsmålet: Hva slags signal sender vi til unge jenter som ser på nyhetene i dag? Skal de forstå at de kan bli alt – men ikke anker?», skriver Yasmin El Mousaoui. Foto: Pamila Kaur

Mangfoldsarbeid kan ikke stoppe ved rekruttering alene, men må følges opp, utvikles og forsterkes over tid.

Hva vi anser som nøytralt, former hvem som får slippe til.

Norge er i ferd med å bli mer mangfoldig, ikke bare i befolkningstall, men i tanker, erfaringer og livssyn.

Hvis mediebransjen mener alvor med å speile samfunnet, kan vi ikke stanse på halvveien.

Vi må stille oss spørsmålet: Hva slags signal sender vi til unge jenter som ser på nyhetene i dag? Skal de forstå at de kan bli alt – men ikke anker?

Mediene har en enorm kraft til å forme normer.

De kan være med på å utvide samfunnets forståelse av hvem som kan eie offentligheten, eller de kan bidra til å holde den trang og forbeholdt dem som passer inn i et gammelt ideal.

Jeg ønsker ikke spesialbehandling.

Jeg ønsker reelle muligheter som er basert på faglighet, troverdighet og innsats. Samme vilkår som mine kollegaer.

Men så lenge hijaben min alene kan hindre meg i å lede en nyhetssending, er det åpenbart at like vilkår fortsatt er en illusjon.

For meg personlig har denne erfaringen vært en tung belastning.

Ikke fordi jeg ønsker å fremstå som et offer, men fordi den rammet en grunnleggende tro på rettferdighet og muligheter.

Jeg gikk inn i journalistikken med en urokkelig tro på at det norske samfunnet virkelig etterlevde verdiene sine.

Å oppdage at idealene noen ganger stanser der ubehaget begynner, har vært en bitter erkjennelse.

Jeg har kjent på sorg, på tvil, og på en skuffelse som ikke lar seg riste av så lett.

Men mest av alt kjenner jeg på en uro: Hvis ikke vi tar denne debatten på alvor nå, hvordan ser fremtiden ut for andre som meg?

Skal vi fortsette å rekruttere i mangfoldets navn uten å ta ansvar for de begrensningene vi legger på individene vi rekrutterer?

Dette er ikke en kamp mellom enkeltpersoner og institusjoner.

Det er en påminnelse om at samfunnets frihetsidealer må forsvares i møte med virkeligheten – ikke bare i festtaler.

Hvis vi virkelig ønsker et samfunn der frihet, likestilling og ytringsfrihet gjelder for alle, må vi tørre å stille de vanskelige spørsmålene.

Også når svarene utfordrer vår egen komfortsone.

Så la oss snakke ærlig om det: Om hvem vi ønsker på skjermen. Om hvem som får representere oss.

Og om hva vi egentlig mener når vi sier at alle skal ha de samme mulighetene – uavhengig av hvem de er, og hva de bærer.