Norge må gjøre mer for Ukraina

<-BÅRD LARSEN

historiker i den liberale tankesmien Civita

Den brutale krigen i Ukraina har gitt Norge merinntekter i en størrelsesorden som nærmer seg to tusen milliarder kroner.

I inneværende år ender Norge opp med å støtte Ukraina med 27 milliarder, mens forslaget for 2025 har et «gulv» på 15 milliarder. Vi vet ikke sluttsummen. Vi skal også gjøre porten trang for ukrainske flyktninger.

Støre-regjeringen er ikke beskjedne på egne vegne. Derfra hevdes det at vi er best i klassen blant givere og at vi gjør «alt vi kan for å hjelpe til og bidra».

Kritikerne hevder vi er langt unna. Uansett hvordan vi gjør det sammenlignet med andre land, bidrar vi altfor lite.

Ett sted går grensen for vår solidaritet, og den grensen heter tilsynelatende handlingsregelenEn regel for hvordan Norge kan bruke penger fra Oljefondet, som sier at man bare kan bruke en viss prosent av forventet avkastning for å unngå inflasjon og sikre at fondet varer lenge.. Kostnadene for «vår» krig mot Putin er sånn sett en salderingspost.

Den må vike for viktigere ting, som å ettergi lån til folk i distriktene, gratis ferge på Vestlandet, men først og fremst for å sitte på pengene til en regnværsdag. Som om vi ikke er der allerede.

Det er langt fra norske budsjettforhandlinger til slagmarkene i Ukraina. Krigen er den største i Europa siden 1945. Vi her hjemme er ikke forberedt på de katastrofale skadene som produseres av moderne våpen, men like fullt oppfordrer vi ukrainerne til å kjempe videre.

De ukrainske soldatene som blir sendt til fronten blir like skrekkslagne over infernoet som vi ville blitt. Det bør vi huske. De er lærere, rørleggere og sykepleiere. De ønsker helst, som vi gjør, å sitte rundt middagsbordet med familien.

«Jeg har aldri rørt en død person før», skriver en ung soldat. «Jeg prøver å unngå å håndtere ham på steder hvor han har blødd, men det er umulig. Buksene, vesten, skoene og hanskene mine ender opp med blod. En kvinnelig lege kalt Bouncer ankommer for å hjelpe til med evakueringen. Vi laster likene på lastebilen. Bena deres stikker ut når hun kjører bort, og etterlater en dam av blod på asfalten.»

Nesten alle krigsskader ved fronten skyldes granater. Russisk artilleri avfyrer 10.000 granater daglig, hver med en dødelig rekkevidde på 40 meter. Ukraina kan bare svare med to tusen.

Hundrevis av ukrainske pasienter bringes inn til krigslasarettene daglig. Mange må amputere. Splinter trekkes ut av lunger og hjerner. Mange mister hele ansiktet, noen av dem overlever.

Dette er prisen ukrainerne må betale for at landet deres ikke skal okkuperes av en fascistisk voldsmakt og for vår sikkerhet, her hjemme, i godstolen.

EGOISME: – Vår solidaritet med ukrainerne må vike for viktigere ting, som å ettergi lån til folk i distriktene, gratis ferge på Vestlandet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Endre Alsaker-Nøstdahl / VG

Livet i skyttergravene er ikke veldig ulikt grusomhetene under Første verdenskrig. Den kalde, fuktige jorden i skyttergravene blir til gjørme om dagen og til is om natten. I skogene ligger likene frosset fast i bakken. Soldatene lever i konstant frykt for artilleri, snikskyttere og angrep fra fienden. Mange lider av posttraumatisk stresslidelseEn psykisk lidelse som kan oppstå etter å ha opplevd eller vært vitne til svært traumatiske hendelser, som krig..

Ukrainerne må drepe eller kveste 1000 russiske soldater hver dag for å holde tritt med en konstant oppbygging av russiske styrker som skjer med et antall på 30 000 soldater per måned.

DET er krigens sannhet. Husk det, når statsministeren hyller ukrainerne og budsjettene skal vedtas.

«NATO må og vil gjøre mer for å hjelpe Ukraina. Jo mer militær hjelp vi gir dem, desto raskere vil vi få slutt på krigen», sier den nye NATO-sjefen Mark Rutte.

Det har han rett i. Det Rutte også kunne ha sagt er at den hjelpen som er nødvendig må koste oss svette og tårer.

For ukrainerne blør for oss.

Tyrannen i Moskva vet å bombe varmen ut av ukrainske hjem. Gjennom hele det siste året har russerne systematisk bombet energiforsyningen. Sist vinter klarte ukrainerne å holde lysene tent, så vidt.

Den russiske taktikken med å fryse ut ukrainerne har bare fortsatt det siste halvåret. Aggregater er igjen en livsnødvendighet i Kyivs gater. Det er for liten tid og for få av milliardene som trengs for å installere nytt.

Med kriseforståelse på plass kunne Norge satt i gang en storstilt masseproduksjon av aggregater.

NATO må sette seg et klart mål for hvordan Russland skal drives ut igjen fra Ukraina. Vi kan ikke forvente at ukrainerne skal holde ut, så lenge de avspises med midler som er så lave at politikernes hjemlige opinion knapt merker det.

Det inkluderer artilleri, droner og luftvernsystemer, opplæring av soldater og forbedret logistikk for forsyninger og transport av utstyr, effektiv kommunikasjon for å motvirke russisk propaganda og å opprettholde moralen hos befolkningen og soldatene, og bistand for å stabilisere økonomien og håndtere de humanitære konsekvensene av krigen.

Ukrainerne må ha mer antiluftskyts for å beskytte energiforsyningen. De trenger artillerigranater i størrelsesorden flere millioner.

For at dette skal skje må finansene på plass og NATO-land må være villige til å gi fra seg mer av sine egne lagre. Hvis NATO mener alvor, skal dette være en overkommelig oppgave.

Sannheten er at Norge med 1000 milliarder er i stand til å finansiere den ukrainske fronten i ett år, uten at dette vil påvirke norsk økonomi.

Det kan tas rett fra oljefondet og brukes ute av landet.

De såkalte røde linjeneGrenser eller betingelser som ikke skal krysses eller brytes, ofte brukt i politisk og diplomatisk sammenheng., som er i stadig bevegelse, har gitt Putin all verdens muligheter til å bombe ukrainerne sønder og sammen fra trygge, hjemlige posisjoner. Ukrainerne trenger langtrekkende missiler og tillatelse til å skyte dypt inn i Russland.

Fra første dag etter fullskalainvasjonen har Vesten dratt beina etter seg og snakket om røde linjer, om at hvis vi gir ukrainerne de og de våpnene eller flyene, eller den og den teknologien, så vil Putin trykke på den store knappen.

Resultatet har blitt at Ukraina har fått hjelp og støtte altfor sent. Det har kostet dem enorme lidelser. Estlands utenriksminister Margus Tsahkna har bedt Vesten gjennomskue Vladimir Putins skremsler.

Vi kan ikke leve i en verden der atommakter kan bølle seg til herredømme.

AVGRUNN: – En ny periode med Trump vil kunne innebære at Europa står alene mot verdens tyrannier, skriver Bård Larsen. Foto: Julia Demaree Nikhinson / AP

Det finnes nesten ikke ord som kan beskrive den avgrunnen Vesten er i ferd med å ramle ned i. Hvis vi ikke allerede har gjort det.

En ny periode med Trump vil kunne innebære at Europa står alene mot verdens tyrannier, med de kostnader det måtte medføre, og med Europa som ideologisk, teknologisk, kommersiell og militær slagmark.

Iranerne har så langt forsynt Russland med 8000 droner. Ballistiske missiler kan komme snart. Kina forsyner Russland med avgjørende avansert elektronikk, teknologisk utstyr og maskinvare til krigsmaskinen.

Det kriminelle regimet i Nord-Korea er tungt inne med våpen og personell. Det antas at så mange som ti tusen nordkoreanske menn som nå plasseres i det europeiske krigsteateret.

Det setter ting i perspektiv. Ingen av oss, oljefond eller ikke, vil være uberørt av det som er i ferd med å skje.

Med unntak av Venstre og MDG, gir ingen partier på Stortinget uttrykk for alvoret i kroner og øre. Man sitter på hendene og snakker litt om røde linjer og om balanse i budsjettene.

Vi har ikke vilje eller evne nok til å mobilisere for denne kampen, virker det som. Vestlig utmattelse er Putins mål. Han ønsker oss dit at vi bare ønsker krigen bort, at vi blir slitne og gjemmer hodet i sanden.

NÆRT FORHOLD: – Hvis Russland vinner, setter det presedens for autokratene. Vi viser at diktatur lønner seg, skriver Bård Larsen. Foto: POOL / Reuters

Hvis Russland vinner, setter det presedens for autokratene. Vi viser at diktatur lønner seg. At makt gir rett og at demokratiene mangler mot. Derfor er krigen i Ukraina eksistensiell og kanskje den siste krigen i Europa som skjer uten NATO-tropper direkte involvert.

Hvorfor sleper vi bena etter oss? Er det mangel på kriseforståelse?

Den første årsaken er åpenbar: Politikerne og regjeringen ser seg ikke tjent med å bruke enorme summer på ukrainerne fordi de forestiller seg at velgerne ikke vil like det. Den andre er mindre åpenbar:

Norge er kapslet inn i en form for egoisme som springer ut av provinsiell bedrevitenhet.

Fordi vi vet bedre, så er vi immune mot verden slik den faktisk er. Det har vist seg å være en katastrofal feilbedømmelse før og det kan fort gjøre det igjen.