Funnene fra fortida

Det er yr i lufta. Lyset fra den 35 tonn tunge gravemaskina er såpass godt at det har ikke noe å si at det er blitt mørkt.

Ove Bakken setter seg bedre til rette. Maskinføreren har gravd tusenvis av timer gjennom mange år. Nå er han leid inn for å gjøre anleggsarbeid på Ørlandet.

En hel militær rullebane skal graves opp og kjøres bort. Det skal bygges en ny.

Han graver dypt, nesten to meter ned i bakken for å få med alle lagene av pukk, asfalt, sand og gammel betong som ligger der.

Ove er nede på nivået med betong.

Han fører skuffa opp i lufta, tar et godt tak i betongen

og river av et stort flak.

Så vipper han det rundt.

Det går noen sekunder. Ove varsler på sambandet.

Det ser ut som at han har kommet over sprengstoff.

Ikke så mange av de som står på rullebanen på Ørlandet denne høstdagen i 2023 er klar over den tragiske delen av historia bak rullebanen de ser foran seg.

Da Tyskland styrte Norge

Ivan Pasjkurov står og svaier nede i lasterommet på båten Phönizia. Det lukter kropp, urin, våte klær, blod.

Det gjør fortsatt vondt i hodet etter at batongen til den tyske vokteren traff hardt flere dager tidligere.

Ivan står tett i tett sammen med de andre under dekk. Ingen vet helt hva som skal skje denne septemberdagen i 1941.

Han ser utover det klamme, dunkle rommet.

Siden de la fra kai i Stettin i Østersjøen er to hundre blitt kommandert i land i Stavanger. Nå skal en like stor gruppe snart igjen forlate båten. Men de blir ikke fullt så mange.

Fem har allerede gitt slipp på livet.

Det er kaldt, og det er vind. Den evige vinden på dette stedet.

Blikk utveksles.

Så går Ivan og de 194 første fangene fra Sovjetunionen i land på Ørlandet.

Det er tungt å gå. Flere sjangler og sleper bena med seg. Kolonnen med fem mann i bredden blir satt i en slags marsj.

Ivan tenker at lokalbefolkningen som står langs veien kanskje ikke har sett et slikt følge tidligere.

Ingen vet hvor langt de skal, eller hva de kommer til, men barn, kvinner og menn starter å følge dem, i en form for sympati.

Så står de der. Piggtrådgjerdet er dobbelt, det innerste gjerdet er ekstra høyt og har en knekk innover. Ivan ser vakttårnet, lyskasteren og selvsagt maskingeværet som er vendt mot gårdsplassen.

De får beskjed om å gå inn i leiren. Huset foran dem står på påler, delvis ute i fjæra.

Det er en treetasjes brygge. Flere steder går det an å se gjennom veggene.

«Guldteigbrygga» heter huset. For fangene fra Sovjet blir det bare «dødshuset».

Norge er okkupert. Det er Tyskland som styrer og bestemmer over de norske forsvarsanleggene nå. Også på Ørlandet.

Nå skal Ivan settes i arbeid. Tyskerne har noe viktig de vil skal bygges på den flate marka som Ørlandet er så kjent for.

Funnet i bakken

Novemberdagen i 2023 er kjølig. Ove og de andre trekker seg litt unna. Det er full stans i arbeidet og Forsvarets spesialistgruppe for å håndtere sprengstoff er tilkalt.

Gravemaskina er etterlatt der Ove stanset ved hullet og betongflaket. Hjullastere, gravemaskiner, det er anleggsmaskiner i alle retninger på rullebanen, men ingen får gjøre noe.

Arbeidsfolket vet at den eldste delen av flystripa er fra andre verdenskrig, men at det ligger sprengstoff her var de ikke klar over.

Grønnkledde militære med sikkerhetsvester sperrer raskt av området og setter opp en sikkerhetssone. Nå er det bare å vente på beskjed.

Det er ikke noe tvil. Funnet i bakken er sprengstoff fra andre verdenskrig.

Det fins ingen tegninger, ingen kart, ikke noen dokumentasjon på at det ligger dynamitt her.

Men ut fra det de ser, og fra hva forsvaret vet om rutinene til tyskerne under andre verdenskrig, skjønner de at det trolig er mye mer å finne.

Visjonen om en flybase

Det kommer tyske offiserer til Ørlandet.

Planene for Midt-Norge er store, og strategisk viktige. En krig skal vinnes. Her må det bygges opp infrastruktur. Og det må skje fort.

Fanger er billige i drift.

Etter hvert som Tyskland tar flere landområder i Europa, strømmer arbeidskraften på.

Fanger fra særlig Sovjetunionen og Jugoslavia skipes inn til Ørlandet. Arbeidsledere fra Hitler sin stab tar bolig.

Nå må en flystripe på plass, og det må bygges nye festningsanlegg for å forsvare flybasen og området.

Okkupasjonsmakten vil ha kontroll over hva som kommer inn Trondheimsfjorden, de vil vite hva som skjer i havområdene utenfor, og de vil komme seg fort i lufta for å kunne gå til angrep selv, og for å kunne slå tilbake angrep fra England og de allierte.

Om kveldene vinteren 1941 rullerer Ivan og de andre fangene i Guldteigbrygga på å få sitte nærmest den ene ovnen som fins i hver etasje av huset.

De fyrer hardt de få timene ovnen får være i bruk. Den er rødglødende hver kveld.

Grytidlig hver morgen kommanderes de ut til der rullebanen skal ligge. En soldat følger alltid med dem. Han har geværspissen klar til å sette i ryggen til de som ikke jobber fort nok.

De måker og spar opp i trillebårer. Lusene klør i hodebunnen, sulten gnager i de spinkle kroppene. Den, vinden og frosten.

Nå går Ivan og de andre fangene en hard vinter i møte.

Plankestripa

Det første som ligner en flystripe er planker lagt i et system på rekke etter hverandre. Den blir humpete.

For Ivan og de andre sovjetiske fangene handler det om å holde ut.

Flere blir syke. Noen prøver rømme. Men tyskerne har fortalt dem at de er kommet til en øy. Da skal det ikke være så fristende å prøve seg.

For hvert rømningsforsøk blir de som tok sjansen hentet tilbake til de andre og banket opp. Som en advarsel.

Noen av de som prøver å flykte blir sendt til Trondheim og blir henrettet.

Difteri, tuberkulose, vatersott og lungebetennelse. Ingen kommer levende ut av sykestua.

En jevn strøm av døde blir hentet fra Guldteigbrygga, og begraves utenfor murene på kirkegården ikke langt unna.

Når vårsola starter å skinne og trekkfuglene fyller Grandefjæra like ved tyskernes nybygde plankestripe i 1942, er Ivan fremdeles i live. Han får beskjed om at han skal forflyttes til en annen fangeleir et annet sted i Norge.

Han er glad han ikke er en av de over førti som har dødd av sykdom eller blitt henrettet eller drept i løpet av vinteren.

Men når noen drar, kommer nye til.

Den tyske ledelsen vil ha en bedre rullebane i det som heter Kommando Flughafenbereich Trondheim, Fliegerhorstkommandantur Ørlandet.

Arbeidet med et betongstøpt dekke starter. Nå må det flyttes enda mer masse, og tilføres store mengder pukk og grus.

Det trengs flere arbeidsfolk. Og mer utstyr.

Todt Einsatzgruppe Wiking

Organisation Todt Einsatzgruppe Wiking har ansvaret for utbyggingen. De to store bedriftene Hermann Möller og Hermann Milke er entreprenører og hyrer inn en rekke underleverandører, blant annet fra Østlandet.

Det holder ikke med bare krigsfanger som arbeidskraft.

Nordmenn tar seg jobb hos tyskerne. De får lønn og kommer fra flere deler av landet. Flere tjener gode penger, enkelte så godt at de får tilnavnet «brakkebaroner» av lokalbefolkningen.

Piggråd kveiles ut og danner nye gjerder. Nå er det fanger, brakker og arbeidsfolk over alt.

Også norske sivile som er tatt til fange er blant de som havner på Ørlandet og må gjøre tvangsarbeid.

Men ulike fanger fra ulike land behandles forskjellig.

Og noen av de som behandles dårligst, er svært unge.

Ryktet på Ørlandet

Det går et rykte på Ørlandet. At det ligger lik støpt inn i grunnmuren rundt kanonen på Austrått.

De døde mennene som skal ligge i betongen skal være fra Jugoslavia.

Året er 1983 og en lys sommerkveld ringer telefonen til journalist i Adresseavisen, Arnt Tore Andersen. Redaktøren vil at Andersen skal finne ut av dette.

Kan det virkelig stemme? Døde mennesker støpt inn i militære betongkonstruksjoner?

Journalisten gjør seg klar til å dra til Beograd.

Reisen han legger ut på skal gi flere svar på hva som hendte på Ørlandet under krigen.

Jugoslaviske ungdommer

Til å forsvare hele området på Ørlandet, med flybasen og alle de militære anleggene rundt, vil tyskerne sette opp en svær kanon.

Den skal beskytte innløpet av Trondheimsfjorden og dermed også knutepunktet Trondheim.

Høsten 1942 står de jugoslaviske fangene der. På beina har en del av dem bare filler.

De første 156 som kommer er ikke egentlig krigsfanger. De har ikke vært soldater, men er for det meste sivile ungdommer som har tilhørt motstandsbevegelsen der de kommer fra. Noen er så unge som 16 år.

Det er bare noen måneder siden krigsskipet Gneisenau ble skadet i et angrep i Kiel. Planen er å ta deler av kanonsystemet ut av krigsskipet, frakte det til Ørlandet, og montere det i fjellet her på Austrått.

Men først må det sprenges store mengder stein som skal fraktes bort og støpes et fem etasjes tårn hvor kanonsystemet skal monteres. Det må bygges et fjellanlegg med tunneler hvor to hundre soldater kan bo og jobbe.

Å trille bort sprengt stein, støpe og gjøre det tunge kroppsarbeidet blir de jugoslaviske fangene sin jobb.

Det er her det skjer, det som har holdt liv i et rykte som fremdeles fins førti år etter at krigen er over.

Fanger starter å dø.

Innen våren kommer er noen hengt, flere er banket helseløse, noen har rømt, mange er døde av sykdom og utmattelse.

Men blir noen igjen døde i betongen?

Tolk uten oversettelse

Tolken Arnt Tore Andersen har leid inn ser ut til å ha helt glemt hva han er her for.

Det diskuteres høylytt på jugoslavisk. Det ropes og gestikuleres.

Nå skal Andersen prøve å få klarhet. Kan det stemme at det ligger døde menn begravd i kanonsjakten på Ørlandet?

Det lar seg ikke gjøre å få noe svar.

Han drar fra Beograd til byen Sicevo i Sør-Serbia. Der er stemningen annerledes.

Mannen som står foran han sliter med ordene. Han husker Ørlandet godt. Selv om han kanskje ikke vil.

Minnet forteller om sementbøtter som er blytunge. Og en mann fra Todt med pisk i hånden som alltid følger med. Han har tilnavnet «Vampyr».

Den tidligere fangen tar en pause. Når du er helt utslitt, utsultet og alt gjør vondt, er det hardt å gå i oppoverbakker. Men «Vampyr» vil at de skal bære sementen til toppen av konstruksjonen og tømme bøttene derfra.

Nå kommer tårer. Mannen forteller om medfanger som er så avmagret og utkjørte at de blir med bøttene ned i sjakten og blir liggende på bunnen i betongen.

Men blir de bare liggende der døde, eller henter noen opp dem etterpå?

Matpakkene

Fangene fra Jugoslavia som er på Ørlandet er ikke definert som krigsfanger. De kan holdes unna inspeksjoner og hjelp fra internasjonale Røde Kors.

Fangene vet at i grøfta ved veien, bak en stein eller i ei låvebru kan det ligge noe som er avgjørende.

Matpakkene pakkes opp med sultne hender. Synet av ost, smør og brød og til og med klippfisk, varmer langt mer enn bare kroppen. Det gir mot og håp.

Jugoslavene som fortsetter å komme til bygda kalles bare «serbere». Snart er det en egen «serberrute» og en egen «serberhytte» som fins for fanger som forsøker å flykte, med hjelp fra fastboende.

Mens de fleste jugoslaviske fangene bygger fjellanlegget for kanonen, brukes sovjetiske fanger til å bygge flystripa.

Snart vil Hitlers høyre hånd bli beæret med å få resultatet av arbeidet oppkalt etter seg.

Hermann-Göring-strasse

Jernbanevognene dundrer, rister og skramler. De skremmer hestene til gårdbrukere som skal til meieriet med melk.

Dyrene er ikke vant til slike lyder.

En 1,6 kilometer lang og femti meter bred, solid rullebane tar form.

Med jevne mellomrom på tvers i flystripa legges det ned sprengstoff. Hvis noen skulle ønske å ta fra okkupasjonsmakten flybasen, så skal den heller ødelegges enn at en annen makt skal få gleden av å ta over den.

Høsten 1944 står flystripa ferdig.

Den får navnet Hermann-Göring-strasse. Oppkalt etter nazisten, piloten, SA-generalen og øverste leder for tysk Luftwaffe.

Det er denne rullebanen som ligger i bunnen under asfalten på Ørlandet, og som er utgangspunktet for det som i dag er Norges viktigste kampflybase.

Åtti år senere sitter eksperter på fjernstyrte gravemaskiner og manøvrerer kjøretøy fra et kontrollrom.

For at anleggsjobben på rullebanen skal være trygg, får ikke Ove og de andre maskinførerne grave der ekspertene tror sprengstoffet ligger.

Forsvaret henter fram erfaringer fra Eggemoen flyplass i Hønefoss og Sola utenfor Stavanger.

Da de gamle, tyske rullebanene ble fjernet her, lå det sprengstoff på tvers av flystripene for hver 300 meter.

Det gjør det også på Ørlandet.

For hvert funn transporteres sprengstoffet bort av spesialistene og detoneres.

Under krigen var det hardest for de som var fanger de første årene etter at Tyskland tok makta.

Et bedre liv i leiren

Det skjer et vendepunkt. I april 1943 blir fangene definert som krigsfanger og får behandling mer i tråd med Genèvekonvensjonen. De får et bedre liv.

De får mer mat, hjelpesendinger fra Røde Kors når dem, det skjer ikke drap like ofte.

Organisation Todt-mannskapet blir avløst av soldater fra det tyske forsvaret, die Wehrmacht. Wehrmacht-soldatene er eldre og mer sindige. Mer humane.

Når freden kommer 8. mai 1945 er det bygd ut omfattende forsvarsanlegg i hele regionen rundt innløpet av Trondheimsfjorden med krigsfangenes arbeidsinnsats.

Det er etablert flere kystfort, det er bunkere, brakker, lyskastere, kanonposter og militære installasjoner på mang en knaus og haug.

Ikke minst er det en operativ flybase på Ørlandet.

Men hvor mange krigsfanger var det egentlig som omkom? Og hva skjedde med dem da de døde?

16.366 døde fanger

Michael Stokke er forsker ved freds- og menneskerettighetssenteret stiftelsen Narviksenteret og en av landets fremste eksperter på krigsfanger.

Det store bildet for krigsfanger i Norge forteller at det var 4049 jugoslaviske fanger som ble sendt hit, og hele 95.000 sovjetiske.

Av disse døde til sammen 16.366 i fangenskap i Norge, ifølge Stokke.

Nylig leverte han en doktorgradsavhandling om temaet.

Han forteller at dødeligheten blant fangene var høyere jo lenger nord en kom.

Stokke beskriver enkelte fangeleirer som «dødsarbeidsleire». I noen var dødeligheten så høy som 83 prosent. Deriblant i Beisfjord i Narvik. Her hadde SS ansvaret for fangene i fire måneder og nesten alle fangene døde.

Krigsfangene bygde jernbane, veier og forsvarsverk.

De fleste døde av utmattelse og sykdom, eller at de ble drept fordi de ikke var arbeidsføre nok, etter tyskernes mening, eller at de prøvde rømme.

– I alle fall en tredjedel av fangene som omkom i Norge ble skutt fordi de var syke, sier Stokke.

Vanskelig å være sikre

For fangene på Ørlandet er det sprikende tall.

Etter krigen blir gravene til fangene utenfor kirkemuren på Ørlandet gravd opp, og de døde blir flyttet til andre kirkegårder.

Arnt Tore Andersen brukte mange år på å skaffe seg en oversikt over hvor mange jugoslaver som døde på Ørlandet og hva som skjedde med dem. Han skrev flere bøker.

Hans opplysninger tilsier at så mye som 120 jugoslaver fra leiren på Ørlandet kunne omkommet på Ørlandet og under rømming, og minst 170 sovjetere.

Men når en i nyere tid skal finne papirer og dokumentasjon i arkiver over fangene så er det vanskelig å finne bekreftelse på alle dødsfallene.

Det jobbes nå med en ny database hvor stiftelsen Falstadsenteret er med, for å få til en oversikt over krigsfanger som døde i Norge.

Så langt vet man med sikkerhet at 66 sovjetere til sammen ble begravd utenfor kirkegården på Ørlandet. For jugoslavene har man 41 dokumenterte dødsfall.

– Det er ingen oversikt og det må letes i arkiver i flere land. Tyskerne hadde et rimelig bra system med fangekort. Men på generelt grunnlag er det mange fanger som ikke er gjort rede for på en oversiktlig måte, sier Stokke.

Det er også vanskelig å vite akkurat hvor mange som var innom leirene på Ørlandet under krigen. Men det var med sikkerhet over tusen. Trolig flere tusen.

Uansett er dødsprosenten på Ørlandet høy for å være i Midt-Norge og behandlingen her var hard til at det ikke var SS som hadde ansvaret, men Todt i starten av krigen.

Men ble jugoslaviske krigsfanger støpt inn i betongen på Lundahaugen?

Øyenvitner Andersen treffer sier de så at kamerater falt sammen i den bløte betongen.

Ble de hentet opp etterpå, eller ble de bare liggende?

I bøkene sine tviler Andersen på at det ligger lik i betongen.

Det gjør også Stokke.

– Liknende ting er sagt om ubåtbunkerne i Bergen og Trondheim. Det vi ser er at tyskerne ønsket å samle de døde på ett sted. Blant annet for å unngå smitte. Jeg tviler sterkt på at noen ble igjen i betongen, sier Stokke.

I fjor sto en helt ny, tre kilometer lang rullebane ferdig.

Nå er alt sprengstoffet som lå under rullebanen borte. Og det er ikke kjent at det skal være igjen mer eksplosiver fra okkupasjonsmakten som var her krigsårene og grunnla flybasen under andre verdenskrig.

Sprengstoffet Ove Bakken først oppdaget ble destruert av forsvaret sine eksperter.

– Det hele er litt spesielt, særlig når en får vite mer om historien bak, sier han.

Det som er sikkert, er at dagens kampflybase er grunnlagt med hjelp av fanger som led.