«Nok av store tanker og skarpe observasjoner»

Den har spredt seg. Følelsen av at den stabile, liberale verdens­ordenen vi kjenner, er i ferd med å rakne.

I en slik tid, preget av politisk u­orden og u­for­ut­sig­bar­het, trenger vi noen til å vise oss ut av uføret.

Den finske presidenten Alexander Stubb gjør et hederlig forsøk.

Hans stikk­ord for veien videre, bort fra isolasjonisme og nasjonal egen­interesse, er det han kaller «verdi­basert realisme».

Altså en innstilling der man tar som utgangs­punkt at den liberale, multi­laterale, regel­baserte verdens­ordenen er den beste for alle.

Samtidig inn­rømmer han at de aller fleste land i hoved­sak vil tenke på seg selv og egne inn­byggere.

Og at de store nasjonene i praksis vil ha makten til å vri handel og politikk over til sin for­del, og kommer til å bruke den.

Han argumenterer over­bevisende for sitt syn, som ikke inne­bærer en full­stendig om­legging av kursen for inter­nasjonal politikk, men en justering i retning av realisme og pragmatisme.

Den nye, gamle makt­kampen

Stubb følger i en god nordisk, sosial­demokratisk tradisjon når han lanserer et fornuftig kom­promiss mellom mot­stridende alternativ­er.

Vi står i fare for å gå fra en multi­lateral verden, til en multi­polar verden, skriver han.

Fra en verden der alle land – i det minste i prinsippet – er like­stilte, til en verden der det er de regionale stor­maktene som rår.

Tradisjonelt har den løse grupperingen han kaller Det globale øst vært til­hengere av tanken om «stor­maktenes interesse­sfære»: Kina, Russ­land og omegn.

NY BOK: Finlands president presenterer sitt syn på en global maktbalanse i endring. Til høyre Stubb og hans kone Suzanne Innes-Stubb i Helsinki under valgnatten i 2024.

Foto: Gyldendal / Jussi Nukari / AP / NTB

I Det globale vest, derimot, har vi presset på for menneske­rettigheter, demo­krati og fri­handel. Nå, med Trump og MAGA ved makten i USA, er dette som kjent i ferd med å snu.

Stubb minner oss raskt på at makt­kampen slett ikke er ny, den er heller normal­til­standen i verdens­historien.

Han mimrer litt om den blå­øyde optimismen på nitti­tallet etter murens fall, da de vestlige elitene var over­bevist om at verden snart ville bli like frie, like­stilte og rike som oss.

Vi hadde jo vunnet den kalde krigen. Hvorfor skulle ikke alle ønske å herme etter oss?

Etter­på­klok historie

Stubb gjennom­fører en dyp selv­kritikk på vegne av den globalistiske elite, godt hjulpet av en solid dose etter­på­klok­skap.

Han inn­rømmer at Francis Fukuyama tok feil da han proklamerte «historiens slutt».

I stedet lufter Stubb et annet begrep det er verdt å merke seg, for å beskrive den optimistiske tiden på nitti­tallet: «Ferien fra historien».

Professor, president og finne

Stubb er ypperlig posisjonert for å foreta en slik forsiktig re­vurdering og kurs­justering av inter­nasjonal politikk.

Han har delt tiden sin mellom å være politiker, akademiker og inter­nasjonal topp­byrå­krat, og er nå i gang med sin første periode som finsk president.

Som mot­vekt til den nordiske god­hets­tenkningen og idealismen har den finske presidenten det faktum at han er – vel, finsk.

Fin­land har en helt annen historie enn resten av Norden.

De har en lang grense mot Russ­land, og en særdeles blodig historie. Illusjonen om at Russ­land med det første skal bli et vanlig europeisk land, har ikke vært utbredt.

Taktikk og selv­ransakelse

Likevel, Stubb har ikke fullstendig mistet barne­troen på de liberale verdiene.

Den verdi­baserte realismen er ikke egentlig et fra­fall fra idealene om fri­het, lik­het og rett­ferdig­het i internasjonale for­hold. Heller er det en plan B for å nå fram dit.

Han kritiserer Vesten for å ha vært arrogante.

Vi har prøvd å tre våre verdier ned over resten av verden, uten å ta hensyn til lokale tradisjoner og utviklings­historie. Spesielt gjelder dette den store, u­ens­artede gruppen land han kaller Det globale sør.

Stubb anbefaler Det globale vest å være mer lydhør over­for ønskene fra Det globale sør. Dette er en aldri så liten moralsk peke­finger, som godt kan være berettiget.

Men det er også en taktisk oppskrift på hvordan vi kan dytte verden i riktig retning.

Allier oss med de gode i kreftene i sør, og det kan bli en viktig mot­vekt til de mer auto­kratiske tendensene i øst.

Og kanskje også til dem i vest?

Tekno­kratisk

Opp­summert er dette ganske så interessant lesning.

Kanskje ikke radikale, nye tanker, men vel verdt å få med seg.

Presidenten viser at han kan formulere seg, spesielt i innledningen til hvert kapittel. Disse er riktignok de rene opp­visninger i name­dropping av «verdens­ledere jeg har kjent» (Obama, Putin, Trump!), men her viser Stubb at han at han kan skrive enkelt, suggestivt, ja, rett og slett litterært.

Dessverre preger et mer teknokratisk språk litt for mye av teksten.

Kanskje fordi det ikke finnes andre måter å skildre det kompliserte, internasjonale sam­spillet på. Og kanskje er det som man kan vente seg, når forfatteren er professor i stats­vitenskap ved begynnelsen av boken, og president ved slutten.

Jeg har også en følelse av at det hakker litt i oversettelsen fra finsk via engelsk til norsk.

Likevel, her er det nok av store tanker og skarpe observasjoner å grunne videre på, for alle som har litt over middels interesse for hvor verden har tenkt seg videre.

Personlig har jeg stor sans for den finske presidentens kombinasjon av idealisme og pragmatisme.