Du kjenner ham kanskje best som en morsom fyr på sosiale medier.
Men i 20-årene, da han prøvde å se inn i fremtiden, var han redd for å ende opp som blakk og uten egen bolig.
Under aliaset «Utlendingmemes» har Javad El Bakali daglig kødda med stereotypier om nordmenn og norsk kultur til stor latter for flere hundre tusen følgere.
Humorvirksomheten har vunnet ham priser. Han har figurert i programmer som «Ikke lov å le på hytta» og «Humoretaten».
Nylig delte han imidlertid noe annerledes på SoMe-kontoene:
«Litt nervøs, men JEG SKAL GI UT MIN FØRSTE ROMAN!!!!!!!! Jeg dro til Paris for å skrive om en engstelig fyr som bor på Sagene, så boka er ikke forsvarlig sånn på klimaavtrykk. Mer om historien tør jeg ikke si noe om»
En annen tone fra komikeren. Tydelig nervøs fyr. Inderlig også?
– Jeg fikk panikk da jeg skulle annonsere boka, det var en av de verste dagene jeg har hatt på lenge.
– Hvorfor det?
– Humor er forbruksvare man spyr ut. Folk husker det som er bra og glemmer det som suger. Men jeg kan ikke «un-trykke» en bok. Folk finner den på skolebiblioteket i Drammen, liksom, sier Javad.
Men det var ikke selvsagt at Javad skulle lykkes som komiker og bli forfatter.
Mye nevrose
Romanen «Engstelig svarting» er ikke en lettbeint komedie.
Hovedpersonen i boka heter Kamal og kommer i likhet med forfatteren fra bydelen Haugenstua i Oslo. Kamal flytter inn i en kommunal psykiatribolig på Sagene, nærmere Oslo sentrum.
Psykologen gir ham i oppgave å skaffe en jobb, noe som viser seg å være svært utfordrende. Samtidig forelsker han seg i jenta som jobber bak kassa på den lokale Joker-sjappa.
Kamal gjør alt han kan for å skjule problemene med panikkangst og depresjon, lyver om at han bare tar en pause fra mastergraden.
– Vi er begge nervøse, jævla engstelige karer. På ungdomskolen ble jeg kalt for «engstelig svarting». Det er der tittelen kommer fra. Jeg hadde mye skam rundt det og følte meg dum og mislykka, forteller Javad.
– Hvordan slår den engsteligheten ut?
– Mye nevrose i den her (peker på hodeskallen). Jeg har dødsangst til tusen og er hypokonder så det holder. Jeg er stressa og overtenker ting hele tida. Blant annet nå. Hvordan kommer det her til å se ut på trykk?
Han er redd for å gjøre feil, får tanker som «liker ikke den personen der meg? Hva har jeg gjort? Hva har jeg sagt?»
Javad trives heller ikke med å være alene. Han mener Kamal er personen han hele tiden fryktet å ende opp som.
Trodde han var hjerneskada
Da Javad var 6 år gammel, ble han påkjørt av en mørkegrønn Volkswagen på Carl Berners plass i Oslo mens han gikk og spiste Mr. Freeze blueberry og Coca Cola.
Plutselig lå han på bakken og blødde, mens moren satt på knærne og hylgråt. Det ble sykehusinnleggelse og en periode i rullestol.
– Helt GTA, as. Jeg husker at det var en del prat om mulig hjerneskade på den tiden.
Frykten sementerte seg. Fra han var 6 til 21 år trodde han at han var hjerneskada – en årrekke med angst, tvil, bekymring og frykt, helt til en lege fikk avkreftet hypotesen.
I likhet med Kamal fikk Javad problemer med panikkanfall.
– Det er det desidert verste. Bare det å ikke være sikker på at kroppen din gjør det den skal der og da, på et tog eller fly, er helt jævlig.
Han har ringt ambulanse flere ganger i frykt for å dø og mener at han har sløst mange skattepenger på utrykning.
Men det har begynt å roe seg ned nå.
– Nå har jeg gått på angstdempende hver dag i fire år, og jeg går fortsatt til psykolog. Før kunne jeg få panikkanfall tre ganger i uka, nå er det kanskje tre ganger i halvåret.
Løsningen var lenge øl og humor, førstnevnte oppdaget han på videregående.
– Den der starten av voksenlivet, hvor du ikke vet helt hva som skjer... Du ser at mange folk har konkrete planer om hva de skal. Det er skummelt når du ikke har det sjæl.
Han følte at han ikke hadde noen planer, og han hadde elendige karakterer fra skolen.
– Jeg var idiot. Fikk liksom ikke til noe, gadd ikke å prøve. Fattig som faen, ingenting på stell. Så jeg bare drakk.
Han kom seg på jobb, men var ofte fyllesyk. Det kom til et punkt hvor han innså at han måtte ta karrieren og livet mer seriøst, for ikke å ende opp som det han fryktet.
Vendepunktet er uklart, og livssituasjonen forbedret seg gradvis. Mye av grunnen til at det har gått så bra, krediterer han kjæresten sin for.
– Jeg veit ikke hvor jeg hadde vært hvis ikke det var for hu. Når man sier bedre halvdel, så føler jeg at folk juger, men jeg mener det. Den halvdelen her er the shit, du aner ikke. Jeg har hatt en så god støttespiller.
Hun har også en liten finger med i spillet for hvordan romanen ble vekt til live.
Alkoholisert kunstner
Før Javad ble folkekjær og prisbelønt komiker, hadde han en rekke ulike jobber. Det var jobber som holder samfunnet i gang: avisbud, SFO, skoleassistent, Kiwi, bilvaskeri, eldrehjem og omsorgsbolig.
– Humor var det eneste jeg følte at jeg fikk til, så da bestemte jeg meg for å satse på det.
Gradvis bygget han seg opp en stor følgerskare på sosiale medier.
– Men det var ikke før jeg var 28–29 at jeg begynte å svare på mail.
Samtidig jobbet han i omsorgsbolig ved siden av. Det var der mye av inspirasjonen til boka kom fra.
– Å skrive roman er helt jævlig. En feit, sammenhengende historie. Jeg tenkte det var umulig.
Men han var frustrert over situasjonen i psykisk helsevern og ville fortelle en historie.
– Det å være ufør, jeg kjenner mange, det føles ut som et økonomisk fengsel. Du er syk, derfor skal du slite med cash, bro. Jeg sier ikke at de skal være styrtrike, men det er urettferdig at en som er psykisk syk skal gå med hull i skoa og spise billigmat.
En stund gikk han og grublet på en ny bokidé. Han hadde blod på tann etter humorbokprosjektet «Dette er nordmenn», som han ga ut med Kagge forlag.
Plutselig fikk samboeren et jobboppdrag i Paris. Året var 2022, og Javad bestemte seg for å bli med dama til kjærlighetens by. Mens hun jobbet for staten, hadde han 12 timer om dagen å slå i hjel.
– Jeg følte meg som en vandrende livsstilssykdom. Alle startet dagen med Gauloises-sigg, vin og bakevarer i solsteika. Dekadanse så det holder.
Og der, midt i kunstnerklisjeen, begynte han å skrive på manuset som nå er blitt til debutromanen.
– Jeg fikk leve drømmen som en feit, alkoholisert kunstner. Det var digg.
Nå er den klar. Hvordan den blir mottatt, gjenstår å se. Og for de som bekymrer seg for det nye karrierevalget, har han en betryggende beskjed:
– Jeg har kødding som primærting. Jeg ser ikke på meg selv som forfatter. Dette er ikke noe karrierebytte. Det er ikke min søknad for å bli Zeshan Shakar. Han er god på det han gjør og bedre enn meg.
Hvis Javad plutselig befinner seg i en sosial situasjon med høyt utdannede folk, så kan det likevel hende han sier at han er en utgitt forfatter.
– Men så angrer jeg når jeg får oppfølgingsspørsmål.
Han har kommet langt fra å slite på skolebenken og bare føle seg mislykka. Selv om han fortsatt er engstelig, lar han ikke det stoppe ham lenger.
English (US)