Nettets giftkanaler

Det er to helt forskjellige saker, men dynamikken er egentlig skremmende lik: Opptøyene etter de grufulle drapene i engelske Southport og de svært opphetede debattene om den algeriske OL-bokseren Imane Khelif, viser hvor grunnleggende destruktivt sosiale medier fungerer.

Satt på spissen: De gjør oss dummere, og farligere.

Nobelprisvinner Maria Ressa sier det slik: «Vi blir manipulert, alle sammen. Sosiale medier påvirker følelsene våre, noe som igjen endrer måten vi ser verden på og hvordan vi oppfører oss.»

Vi – og dette gjelder de aller fleste av oss – skroller Facebook, X, Instagram og TikTok, mens vi skrur av det sosialpsykologen Daniel Kahneman kalte tankeprosessenes «system 2», altså den langsomme, krevende og logiske tanken.

I stedet lar vi «system 1» herje fritt, altså den umiddelbare, instinktive og emosjonelle tanken, og vi lar oss hisse opp.

En påstand eller et rykte er nok, og vi har det gående. Med én gang en meningsskapende følelse er plantet i oss, finner vi andre som mener det samme. Likes-dynamikken skaper fellesskap som ikke bryr seg om motargumenter eller korrigeringer.

Og det vi tror er vår frie vilje, er egentlig noe helt annet. Som Ressa sier: Vi blir manipulert.

I Storbritannia har demonstranter rasert gatene i flere byer de siste dagene. Det voldsomme sinnet rettes mot innvandrere og muslimer især, men også mot den politiske eliten.

Det er liten tvil om at ytterliggående nasjonalister bruker internett og sosiale medier til å spre rykter og falske påstander – som igjen bidrar til å hisse opp folk som bruker altfor mye tid på Facebook og X/Twitter.

Foto: Skjermdump, X/Twitter

Desinformasjon, rykter og løgner spres i en digital ildebrann, først gjerne via «alternative» nyhetssider som har som mål å skape kaos – så til mainstream-plattformene der massene, vi alle, er.

Slik blir sinnet, og volden, mainstream. Det skal ikke en altfor stor gruppe til, før institusjonene vakler.

Det mest skremmende eksempelet på dette er opptøyene som førte til stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2020. Det var som å bevitne en blodig nesten-revolusjon live på TV.

Radikaliserte og potensielt voldelige grupper har alltid eksistert. Men med sosiale medier og spredningspotensialet i de digitale nettverkene, så blir også radikaliseringen mye mer allmenn.

Jeg intervjuet en gang en ledende aktør i kommunistpartiet AKP (m-l), og dette var rett etter internettrevolusjonen. Hans budskap var krystallklart: Med internett ville de hatt en mye enklere oppgave med å radikalisere det brede lag.

Partiet forble bitte lite, og helt uten innflytelse eller oppslutning i folket. Men med måten sosiale medier fungerer på – delinger, likes, rykter, fellesskap – kunne de potensielt ha vokst kraftig hvis de oppsto i 2024 istedenfor i 1969.

Foto: Skjermdump, X/Twitter

For sosiale medier – ja, hele internett – er en radikaliseringsmaskin. Vi er alle berørt av den, og det gir ikke lenger mening å skille mellom det «som skjer på nettet» og det som skjer ute i samfunnet.

Det vet selvsagt de mange endringsagentene, påvirkerne, manipulatorene – fra russiske trollfabrikker og ytterliggående kampgrupper, til kyniske enkeltpersoner som Elon Musk, med en verdensomspennende makt og innflytelse vi aldri har før sett maken til.

I debatten etter OL-boksekampen mellom Imane Khelif og italienske Angela Carini, så vi noe av den samme dynamikken. Sosiale medier kokte over med beskyldninger og rykter, fremført med stor skråsikkerhet.

Raseriet var til å ta og føle på, og konklusjonene deretter: «Mannen» Khelifs deltagelse i OL var et uttrykk for en global «woke-kultur» som truer land og folk, for ikke å glemme barna våre.

En tidligere statsråd skrev dette på Facebook: «Kvinnen som gikk i ringen mot denne feige mannen bør få en æresmedalje fra den olympiske komiteen.»

Foto: Skjermdump, Facebook

Slik er nettets vesen: Smått blir til stort. Alt er like viktig. Og kampen står mellom dem og oss. Her og nå.

Jeg tar ikke her stilling til tilfellet Khelif. Idretten må ta den debatten, og gjør det.

Poenget er bare at saker som lett kan reduseres til kulturkrig er den mest optimale motoroljen i internettmaskineriet. Det rases, mot-rases, og alle nyanser og reelle problemstillinger forsvinner i tåken.

Sosiale medier gjør oss enklere og mindre motstandsdyktige overfor autoritære demagoger og bøller. Det vi tror er ektefølt og oppriktig er manipulert av aktører som vet hva de gjør, og som jobber systematisk og målbevisst for å oppnå sine mål.

Opptøyene i Storbritannia den siste uken er dypt skremmende. Et iallfall delvis algoritmisk utløst raseri løpt løpsk. Det kan i prinsippet skje hvor som helst, når som helst.

Noen tjener på dette. Både pengefolk og kaospiloter. For ikke å glemme fiendtlig innstilte stater.

De aller fleste av oss står imot, og mange tar fortjenstfullt til motmæle. Men som samfunn taper vi likevel stort.

Det er til å bli deprimert av.

Hør VG-podkasten Giæver og gjengen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.