«Nå sklir det helt ut»

Det åpner frekt.

Hafni har reist til Brighton for å bli lykkeligere, men så kommer broren på besøk. Han skal løpe Brighton Marathon.

(Selvfølgelig brekker han foten like før løpet – men det var ikke det jeg skulle frem til.)

Utenfor fly­plassen, i det broren kommer fra Danmark, står det én eneste taxi, og sjåføren sier: Jack?

Helle Helle utdyper ikke mer, men resten av romanen går broren under navnet Jack.

Dessverre åpner boken med det jeg mener må være en oversetter-tabbe. Boken åpner sånn:

I Norge sier vi på fly­plassen eller stasjonen, altså på Gardermoen eller på Gatwick. I Gatwick gir helt andre assosiasjoner. Er Gatwick også en by du kan befinne deg i? Jeg begynner å lure, og mister av syne det klare bildet av broren og søsteren som møtes på fly­plassen.

Noen vil kalle det en bagatell. Jeg vil kalle det en uheldig start for en bok der forfatteren så eksplisitt er opptatt av ord og ordenes betydning.

Stakkars Hafni

Hafni er en dansk kvinne et sted i 50-årene. Hun er nyskilt, har to voksne barn, og vi møtte henne sist i romanen «Hafni forteller».

Da var hun på bil­tur rundt i Danmark, på jakt etter gode mat­opplevelser. Under den kronglete ferden, der Hafni stadig kom i snakk med folk av ymse slag, lå en sorg og lurte.

En­som­heten, eller redselen for en­som­heten, preger fremdeles livet hennes.

Kanskje er det de mange varme menneske­møtene på kjøre­turen i hjem­landet som har gitt henne motet til å tilbringe tre måneder i England? Og Brighton ligger jo så fint ved havet.

Intet er så rommelig som havet, som salig Alexander Kielland skrev.

Hafni er naturligvis en kompleks figur. Hun trenger både romslighet og albue­rom. Det blir for tett med broren i leiligheten, så hun drar på utflukt. I utgangspunktet til et museum.

Så tar det ene det andre, dager og netter går. Hafni finner ly og samvær med folk som åpner armene for en turist som helt tydelig er på vid­vanke.

Ikke bare i Sør-England, men også i sitt eget liv.

Den tredje hånden

«Hey Hafni» er både morsommere og mørkere enn «Hafni forteller». Denne gangen skriver Helle Helle frem en tredje hånd, som iskaldt legger seg rundt Hafnis hals og skuldre.

Helle sier selvfølgelig ikke direkte at det handler om angst. Og hvem kan definere angst, egentlig?

Utforbakken kommer til syne gjennom ting som knuses eller velter, enten det er et kafé­bord eller et serverings­fat. Og den kommer til syne gjennom språket.

Etter som dagene går, blir Hafni stadig støere i engelsk, og det er påtagelig hvor mange særegne og uvanlige ord hun tilegner seg.

Den løpende teksten brytes oftere opp av små av­snitt, der ord stilles opp etter Hafnis innfalls­metode. På siden etter at hun bestemmer seg for å besøke Virginia Woolfs Monk's House, står bare dette:

Litt lenger ute i beretningen, da det virkelig røyner på for Hafni, lyder det slik:

Sprenger rammene

Helle Helle bryter med litterære forventninger. Teksten veksler mellom brokker i jeg-form, der Hafni tydeligvis henvender seg til en venninne i Danmark, og den øvrige flytende fortellingen, som fortelles i tredjeperson.

Innimellom gjengis korte dialoger og SMS-utvekslinger, og i tillegg kommer altså disse assosiative oppramsingene av ord.

Den språklige lekenheten kan minne om den vi finner hos skotske Ali Smith.

Der Smith sjelden er entydig i sine assosiasjoner, men slipper et vell av mulige referanser til, synes jeg Helles tekst for bastant styrer tanken til oss som leser.

For det går ikke bra med Hafni nå, selv om hun rister håret på det hun tror er plass. (så herlig hellesk formulert!) Her er situasjons­komikk, pinlig­heter og skam nok for et helt liv.

Ligger det et håp i et mulig møte med den gamle venninnen, når Hafni en gang kommer seg hjem til Danmark?

At Helle Helle er en av Nordens betydeligste forfattere, er det liten tvil om. Jeg tror smak og behag vil skille mottakelsen av henne denne gangen.

Mange vil elske at hun nå viser en sprelskere side av seg selv. Og noen, som meg, setter enda mer pris på det tilsyne­latende kontrollerte.

Men fanden­ivoldsk­heten som karakteriserer både Hafni og Helle, den skal det godt gjøres å ikke bejuble: