Hun skrev om en frynsete mor til en intens gutt – nå blir hun stoppet på gata

– JEG MÅ SNAKKE MED DEG! ropte en nabo til Marte Magnusdotter Solem (48) her en morgen.

Sikkert noe om kjellerutbyggingen, tenkte Marte og ventet pent ved postkassa.

Men nei, naboen snakket ikke om kjelleren. Spørsmålet hun bare måtte ha svar på, gjaldt «Gustav», romanen Marte ga ut sist høst.

Lesere har faktisk stoppet henne på gata i hele vinter. Boka tar opp en ubehagelig problemstilling:

Hvor langt er du villig til å gå når barnet ditt ikke har det bra?

«Gustav» ble nominert til både Brageprisen og Lytternes romanpris.
– Det er den mest presise skildringen av relasjoner jeg har lest på lenge! Jeg kjøpte 20 stykker, ville gi den til alle jeg kjenner, sier «Pørni»-skaper Henriette Steenstrup.

Gustav, som har gitt navn til romanen, er ni år og det midterste barnet i en søskenflokk på tre. Boka følger ham og familien gjennom ett år. Historien er fortalt av moren til Gustav, Frida.

Fra første scene skjønner vi at Fridas indre og ytre liv i stor grad kretser rundt sønnen.

De andre barna vil ikke leke med Gustav. Bestekompisen har sluttet å henge med ham, han er for intens. Foreldre i klassen kommer stadig med dårlige forklaringer på hvorfor det ikke passer med besøk.

Gustav innfrir rett og slett ikke forventningene fra samfunnet om hvordan et barn skal oppføre seg på hans alder.

Og hver gang sønnen blir avvist, vris kniven om inni Frida.

– Jeg ville skrive om morens smerte og usikkerhet, hvordan det påvirker hele livet hennes og familiens, sier Marte.

Jeg møter Marte hjemme i rekkehuset. Ungene (tenåringene) er på skolen, mannen som hun deler hjemmekontor med (filmskaper Ole Giæver), er i et møte.

Gamle tremøbler, platespiller, fyr i peisen og stiklinger i vinduskarmen: Ingenting i denne idyllen vitner om den vonde kloa i magen som mange foreldre opplever.

Allerede da hun hadde barnehagebarn, kunne Marte merke den. Å se at andre barn løp fra hennes unge, som ble stående alene, gjorde at følelsene galopperte av gårde.

– Jeg trodde jeg skulle bli en rolig mor, være den kua som står der og er trygg og urokkelig. Men jeg ble overraskende shaky. Jeg kunne havne i skikkelige katastrofetanker om fremtiden til barnet mitt, sier Marte.

Hennes egne barn er blitt 15 og 18, de har det fint, alarmberedskapen er lavere. Hos Frida i romanen er det derimot full krise.

– Dynamikkene i det lille kan bli veldig voldsomt for enkeltmennesker. Alle veier denne familien går ned kjenner jeg igjen, sier hun.

Anmelderne roser boka for sine skildringer av morens desperasjon. «(...) flere av scenene er så intenst ubehagelige i sin gjengivelse av det nakne sosiale spillet», skriver Morgenbladet.

Selv kjente jeg meg igjen når Frida ønsker at læreren ser henne dypt inn i øynene og sier «det kommer til å gå bra med barnet ditt».

Vi trenger kanskje litt trøst, vi som er foreldre i dag? For selv om foreldreskap er et stort tema i vår samtid, med artikler og podkaster fulle av tips og trender, sier Marte:

– Jeg tror at mange foreldre føler at de står mer alene enn før.

Det krever en landsby å oppdra et barn, heter det i et afrikansk ordtak.

Marte Magnusdotter Solem har opplevd den.

Da Martes foreldre ble skilt på begynnelsen av 1980-tallet, flyttet hun inn i et klassisk kollektiv i mamma-ukene. Lesestunder med Mummitrollet, hage med lekekamerater og mange voksne.

– Jeg tror at det ideelle fellesskapet hadde vært om alle i en bakgård eller liten grend, så ned på denne ungeflokken og bare, «han sliter med det og hun med det – la oss hjelpe ungene som et fellesskap».

– Skal det være lov å kjefte på andres unger?

– Det tror jeg, ja. Den landsbyen var ikke bare koselig, men å kjefte er en måte å bry seg på.

Mye i Martes liv har fungert som research til «Gustav».

Gustavs familie bor i en bakgård som likner farens bygård på Torshov i Oslo. Hun har selv fått to barn, og de fem halvsøsknene hennes har produsert en skokk tantebarn.

– Noen av alle disse ungene i livet mitt har fått avtrykk i Gustav, sier hun.

Hun tror ikke nødvendigvis alt var bedre før. Men noen krav som stilles til foreldre i dag, fantes ikke tidligere. Er det én ting foreldre i dag lærer, er det at et barn som ikke funker helt, det kan utredes.

Til slutt dukker uunngåelig utredning og ADHD-ordet opp i fortellingen om Gustav. Ikke alle synes det er en god idé, som hans frittalende morfar.

Forfatteren sier at unger er ganske ulike og burde få være det.

– Det er mindre rom for å være et barn som sliter uten en diagnose i dag. For noen er det bare litt tøft å være barn. Jeg er redd for at vi skal glemme det, sier Marte Magnusdotter Solem.

Om moren Frida strekker seg helt passe eller altfor langt for å hjelpe Gustav, er bokas lesere rykende uenige om.

– Det går jo ett år, og hun er i alle fall ikke helt ute og sykler hele tiden, sier Marte diplomatisk.

I sin iver etter å hjelpe hender det at Frida ødelegger for Gustav, tenker Marte. For hvem sin smerte og frykt er det egentlig som driver moren her?

– Hvis barnet ikke passer inn, så har man liksom mislyktes som forelder, sier Marte.

Psykolog Ole Jacob Madsen tror det Marte snakker om, er del av en større trend. «Parent blaming» betyr at foreldre får skylda hvis barnet deres ikke møter forventningene i systemet.

– I den norske debatten for tiden går skoler, rektorer og lærere langt i å beskrive foreldre som egoistiske og kravstore. Eldre fnyser ofte av dagens foreldregenerasjon, sier han.

Psykologen frikjenner ikke foreldre fra alt ansvar for ungene sine, understreker han. Men det at flere barn strever, handler vel så mye om systemet de møter.

– Rammene for barnet er trangere i dag. Veldig stor andel av barn som har problemer, opplever lav mestring i skolen. Tålmodigheten er mindre, lærerne har begrenset med tid.

Marte Magnusdotter Solem håper boka hennes kan bidra til litt mer selvtillit til foreldre med det annerledes barnet.

Kanskje er det ikke ungen som er for kantete, men formen han skal presses inn i, som er for trang?

– Gustav har en indre, utrolig rik verden. Han er engasjert. Han får med andre på ting. Han gjør det ofte på litt sånn dumme måter, men han er jo bare ni år, sier Marte.

Selv har hun øvd på å ikke lene seg for langt inn for å ordne opp, og på å huske at barnet ditt kan være svært forskjellig fra deg selv.

Men ... har man nå først skapt et menneske, er det lettere sagt enn gjort å slippe det.

– Moren min har tre voksne døtre. Det er fremdeles sånn at hun har det ikke bedre enn den av oss som har det dårligst, sier Marte.

Tilbake til naboen kom løpende den dagen ved postkassa.

– Jeg må bare vite om det går bra? spurte naboen andpusten.

Ja, går det bra med Gustav til slutt?

Marte Magnusdotter Solem smiler lurt. Hun vil ikke svare ja eller nei (du må lese boka).

Poenget er kanskje uansett ikke hva det er med Gustav, men hva det er med oss.