Nå må vi stole på EU

2 hours ago 2

KRONIKKFORFATTER: BERNT HAGTVET

styreleder, Human Rights House Foundation og professor i statsvitenskap ved UiO og Oslo Nye Høyskole

Dagens menneskerettighetsforkjempere står overfor et paradoks: Aldri før i den moderne menneskerettighetsaktivismens historie etter 1945 har verden vært mørkere.

Derfor har aldri før vårt arbeid vært viktigere – for de enkelte aktivister ute i felten. For samfunnet. For den internasjonale rettsorden. For den langvarige kamp for å skape politisk sivilisasjon.

Vladimir Putin har – ut fra ny-slaviske nostalgiske drømmer om russisk imperial restaurasjon – angrepet nabolandet Ukraina, drept titusener soldater og sivile uskyldige og bombet sykehus, skoler, infrastruktur og folks hjem.

Russland har vist seg fra sin mest uhyggelige og barbariske side i denne krigen.

Den totale forakt for menneskeliv som den russiske borgerkrigen fra 1918 til 21 innvarslet, har reist hodet på ny.

I Midtøsten fortsetter sivile å lide. 47 000 palestinere så langt, hvorav 15 000 barn, og 1200 israelere. 1,9 millioner sivile på Gaza er drevet på flukt, 70–90 prosent av bygningene lagt i grus.

Israel, som var ment å være et hjem for ofrene for historiens hittil verste masseforbrytelse, Holocaust, anklages for forberedelser til folkemord for FN-domstolene, og landets statsminister er sammen med Hamas' leder tiltalt som forbrytere av FNs internasjonale straffedomstol (ICJ).

Hvordan endte vi opp her?

Donald Trump ble 5. november gjenvalgt som president i USA. Nå frykter vi hva som skal skje. Vi har sett dystre tendenser allerede.

Det vil si: Vi vet at han ikke anerkjenner eller kjenner til menneskerettighetskonvensjonene og deres forpliktelser.

Det setter det internasjonale nettverket av menneskerettighetsaktivister på nye prøver.

Nå har Trump inntatt Det hvite hus med en administrasjon som er forberedt. Ikke en gjeng amatører som i 2016. Han har laget et program. Varslet at han vil ha hevn. Dette er den mest primitive av alle følelser.

Trump har sagt at han vil si opp offentlige tjenestefolk. Han har alt begynt -tanken er å fjerne det han kaller «den dype staten». Klassisk konspirasjonstenkning som unndrar seg enhver bevisførsel.

Han vil fortsette med å fylle rettsapparatet med sine egne, og vi kan bare gjette hvor mange lojale folk han har fylt de væpnede styrkene med. Og vil fortsette å gjøre.

Trump har benådet de verste voldsmennene fra mobben som stormet kongressen 6. januar 2021. Og han ville fjernet aktorer som har tatt ut tiltale for hans bedragerier og hans voldsagitasjon – aktor Jack Smith sa opp før han takk det.

USA har fått en straffedømt kjeltring som president, også to riksrettssaker ble reist mot ham. I ly av presidentrollen vil han fortsette å gjøre rettsapparatet til et redskap for sin egen hevngjerrighet.

Hvordan har vi endt der? Hvem hadde trodd det?

Dette innebærer at verden vil se en mer aggressiv, uvitende amerikansk president, farligere nå enn i 2016. Med et syn på sannhet som får en George Orwell til å le høyt i himmelen.

Orwell mente at Storebror i romanen «1984» nok visste at det fantes en objektiv sannhet. At 2 + 2 = 4. Det gjaldt bare å undertrykke den, og så manipulere Winston, hovedpersonen i romanen, slik at han innså at Partiet hadde rett: 2+2 = 5.

Den flytende, «alternative» sannheten i Partiets tjeneste – hvem hadde trodd at dette hjernedøde slagget skulle innta Det ovale kontor?

Med vaksinemotstanderen Robert F. Kennedy Jr. som helseminister, vil middelalderen vende tilbake Amerika.

Ved å velge Donald Trump som USAs neste president, har landet gitt slipp på sin posisjon som forsvarer av menneskerettigheter globalt.

Menneskeretter er blitt underordnet amerikanske maktinteresser og sikkerhetspolitikk. USA er ikke lenger «den uvurderlige nasjonen» i verden. USA er i ferd med å bli verdensbøllen, Spør Canada, Grønland, Panama.

Hva skjer når USA melder seg ut på denne måten? Det er ikke lenger noen tvil: EU blir nå den viktigste institusjonen for forsvar av verdens menneskerettigheter.

Norge med sine ressurser og sine historiske tradisjoner som humanitær stormakt, ville blitt en betydelig aktør i dette siviliserende, europeiske samarbeidet.

Peter Diedrich / SvD / TT / / TT Nyhetsbyrån / NTB

For mer enn 30 år siden ble Menneskerettighetshuset i Oslo etablert, etter initiativ fra de idealistiske økonomene Knut Utstein Kloster, jr. og Svein Wilhelmsen. De spurte rett og slett: Hva kan vi gjøre for å forbedre vår verden?

Det var en annen tid. Muren var falt, Sovjetunionen var historie, og det var en gryende optimisme i verden. FN så ut til å fylle sin opprinnelige funksjon; menneskerettighetskonvensjonene så ut til å bli verdens normative markører, midt oppe i all maktpolitikk.

Optimismen skulle ikke vare lenge: Folkemordet i Rwanda kom voldsomt og overraskende. På få måneder ble mellom 800 000 og én millioner tutsier og moderate hutuer hugget ned. Så kom krigene på Balkan og vi så starten på islamistisk terror, IS.

Hva var det viktigste vi kunne gjøre, spurte stifterne. Jo, vi trenger å beskytte de personene som forsvarer menneskerettigheter der ute i det konkrete. De som hver dag risikerer egne liv for å stå opp for grunnleggende rettigheter og friheter.

Vi vil gi dem et hus, et tak for deres arbeid slik at de står mest mulig fritt i det praktiske og kan konsentrere seg mest mulig om sitt virke.

Slik ble den norske organisasjonen Menneskerettighetshuset (Human Rights House Foundation) etablert. I dag er mer enn 80 ulike organisasjoner som arbeider med alt fra ytringsfrihet, demokrati, forsvar av torturofre og beskyttelse av seksuelle minoriteter med i husene.

Våre folk er etablert i egne menneskerettighetshus i en rekke land. Norsk UD og flere andre lands utenriksdepartementer støtter oss, mange private også. Knut Kloster jr. og Svein Wilhelmsen var de første.

Og det trengs: Internasjonale menneskerettighetsforkjempere konfronteres med en oppblomstring av autoritære bevegelser over hele verden, fra Kina til Russland, fra India til Tyskland.

Også i våre egne nærområder i Europa har autokratier i mange år mobilisert for å avskaffe rettsstaten, minoriteters vern og den frie pressen.

Vi må spørre: Når skal vi innvie et menneskerettighetshus innen hørevidde til Det hvite hus? Enn i Jerusalem?

Trump, Xi og Putins mål er lett å se: å etablere en ny verdensorden som står i sterk kontrast til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 og det påfølgende internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettigheter.

Nasjonalisme, innvandrerfrykt, økonomisk nød, forakt for vitenskap, rasjonelle argumenter og demokratiske friheter – alt sammen smelter sammen til en ny form for aggressiv populisme som minner om de verste ideologiene i det 20. århundret.

Det paradoksale for oss er at på grunn av angrepene på menneskerettighetene i verden er vårt arbeid viktigere enn noensinne.

Norge har en viktig rolle: Vi har vært en solid og troverdig støtte for mange menneskerettighetsmiljøer i en årrekke. Støtten må fortsette og trappes opp.

Vi skal aldri gi opp vår moralske og materielle støtte til de menneskene som står i barbariets frontlinje. Vi vil fortsette å lide skuffelser, men ideen om en regelstyrt verdensorden med respekt for pluralisme og det enkelte menneskes verdighet vil aldri vakle.

Det er ikke lett å finne lyspunkter i verden.

Men etter det amerikanske presidentvalget kan vi med tydelighet slå fast: Nå er det EU og Europa som må stå i førersetet for beskyttelse av menneskerettigheter.

Og Norge må ta en tydelig rolle i dette arbeidet.

Fra Brussel. Fra Oslo.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article