4 days ago
2
Spørsmålet mitt går til utviklingsministeren. Norge bruker over 50 mrd. kr på bistand hvert år. Det er et stort beløp. Med et så stort beløp følger også et stort ansvar. For KrF er det avgjørende at hver krone vi bruker på bistand, er så effektiv og målrettet som mulig, og med dokumenterbare resultater. Bistand på sitt beste redder liv, gir unger skolegang, sikrer helsehjelp og legger grunnlaget for næringsutvikling og varig vekst. KrF mener at bistand i størst mulig grad bør gå til fattigdomsbekjempelse – til de fattigste landene og de mest utsatte menneskene, altså de som trenger det mest. Etter den siste tids diskusjoner og prosesser her på Stortinget mener vi at vi må gi mindre penger til tenketanker i Genève og New York og mer penger til fattigdomsbekjempelse i Afrika sør for Sahara. Dessverre viser analyser at med dagens regjering er andelen av bistand som går til faktisk fattigdomsbekjempelse, historisk lav. Norge var f.eks. en drivende kraft innen utdanning. Nå er den satsingen kraftig svekket – ja, nesten rasert. Samtidig brukes stadig mer av bistandsbudsjettet på flyktningutgifter i Norge, på brede globale formål og på dårlig dokumenterte klimatiltak, som i liten grad treffer de aller fattigste direkte. Det er lov å spørre: Har regjeringen mistet kompasset i bistandspolitikken? Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Mener statsråden at dagens bistandsbudsjett faktisk prioriterer de fattigste først? Og hvis svaret er ja: Hvordan kan det da ha seg at andelen som går direkte til fattigdomsreduksjon i verdens fattigste land, er rekordlav?
Spørsmål
Jonas Andersen Sayed (KrF): Spørsmålet mitt går til utviklingsministeren.
Norge bruker over 50 mrd. kr på bistand hvert år. Det er et stort beløp. Med et så stort beløp følger også et stort ansvar. For KrF er det avgjørende at hver krone vi bruker på bistand, er så effektiv og målrettet som mulig, og med dokumenterbare resultater.
Bistand på sitt beste redder liv, gir unger skolegang, sikrer helsehjelp og legger grunnlaget for næringsutvikling og varig vekst. KrF mener at bistand i størst mulig grad bør gå til fattigdomsbekjempelse – til de fattigste landene og de mest utsatte menneskene, altså de som trenger det mest. Etter den siste tids diskusjoner og prosesser her på Stortinget mener vi at vi må gi mindre penger til tenketanker i Genève og New York og mer penger til fattigdomsbekjempelse i Afrika sør for Sahara.
Dessverre viser analyser at med dagens regjering er andelen av bistand som går til faktisk fattigdomsbekjempelse, historisk lav. Norge var f.eks. en drivende kraft innen utdanning. Nå er den satsingen kraftig svekket – ja, nesten rasert. Samtidig brukes stadig mer av bistandsbudsjettet på flyktningutgifter i Norge, på brede globale formål og på dårlig dokumenterte klimatiltak, som i liten grad treffer de aller fattigste direkte. Det er lov å spørre: Har regjeringen mistet kompasset i bistandspolitikken?
Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Mener statsråden at dagens bistandsbudsjett faktisk prioriterer de fattigste først? Og hvis svaret er ja: Hvordan kan det da ha seg at andelen som går direkte til fattigdomsreduksjon i verdens fattigste land, er rekordlav?
English (US)