Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet forhandler om revidert nasjonalbudsjett, blir det som å arrangere konfirmasjon etter en bitter skilsmisse.
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
Dette er en kommentar
Arbeiderpartiet ser ut til å klare seg bra. De er solbrune, selvsikre og sprader rundt i byen med nyinnkjøpt dress og et selvsikkert smil. Senterpartiet, derimot, sitter nokså alene i en leilighet på 34 kvadratmeter, sparsommelig møblert, pyntet med plastblomster og generiske bilder av New York kjøpt på Ikea.
Forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett vil i stor grad handle om å markere seg før det kommende valget, noe Sps hovedkrav om redusert matmoms vitner om.
Sps utspill om at de ikke vil forhandle i samme rom som SV, gjør det klart. Det er et meningsløst krav, rent politisk teater. Til slutt må det bli én budsjettavtale mellom tre partier. Senterpartiet må gå med på innrømmelsene til SV like mye som SV må gå med på seirene til Sp.
Arbeiderpartiets politiske budskap er at nå er det ansvarlighet som gjelder. En gjenfunnet styringstroverdighet er det som skal vinne valget for Ap, håper de.
Samtidig er skurring på frekvensen. Revidert nasjonalbudsjett hadde lite ny innenrikspolitisk moro, samtidig er det et stort «men»: Her er det lite nytt, men vi har selvfølgelig funnet plass til Norgespris, regjeringens forslag til ny strømstøtte for husholdningene.
Det er et klassisk grep. Politikerne innfører et tiltak godt inn i kalenderåret – og snakker med hviskestemme om regningene som kommer.
Norgespris vil «bare» koste litt over en milliard kroner fra oktober i år, men regningen kan stige til rundt 7 milliarder kroner neste år.
Den utgiften blir ikke borte, men vil tappe budsjettet for penger i årene fremover, i akkurat den samme perioden hvor folketrygdens utgifter vil fortsette å øke, vi skal bruke store summer på å ruste opp forsvaret og vi nærmer oss perioden hvor oljeinntektene relativt sett vil gå nedover, ifølge regjeringens perspektivmelding.
Norsk politikk har en blanding av kort hukommelse og nyhetsfetisjisme. Og det er ikke alltid vi i pressen gjør situasjonen bedre.
Et nytt budsjett behandles som om det var tabula rasa, som var uttrykket den engelske filosofen John Locke brukte for å beskrive ideen om at mennesket blir født som en helt blank tavle.
Men et revidert budsjett kan ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med tidligere budsjetter.
Politiken slutter ikke når Stortinget har vedtatt noe, det er da den begynner å virke – sånn på ordentlig.
I 2025 lever vi fortsatt med konsekvensene av den høye pengebruken fra tidligere år. Som Finansdepartementet skriver (s. 47), bidrar særlig finanspolitikken i 2023 og 2024 «til å trekke opp aktivitetsnivået i 2025 betydelig» (min utheving).
Det er helt riktig at vi skal bruke av avkastningen fra oljeformuen, men i flere år har vi brukt mer i tillegg til mye, på toppen av masse.
I inneværende år kan vi faktisk bruke enda 10 milliarder kroner til og fortsatt ligge på 2,7 prosent2,7 prosentVi bruker av Oljefondets avkastning. Handlingsregelen tilsier at bruken ikke bør overstige 3 prosent av pensjonsfondets verdi over tid. av Oljefondets verdi, under grensen på 3 prosent. Det vet nok alle de som setter seg ned for å forhandle.