Mellom Ørnen og Bjørnen

<-INA HOLST-PEDERSEN KVAM

forsker ved Forsvarets høgskole Sjøkrigsskolen

USAs mye omtalte fredsplan for Ukraina-krigen bekrefter langt på vei europeiske bekymringer om hvilken prioritering transatlantisk sikkerhet vil ha i Trump-administrasjonens utenrikspolitikk.

Den fascistiske fanesangen av «America First» har lenge skissert en såkalt frossen konfliktløsning langs nåværende frontlinjer. Ukraina nektes både Nato-medlemskap og muligheten til å gjenerobre suverene, annekterte landområder, så lenge Putin lever.

KremlsKreml er den russiske regjeringens hovedkvarter og et symbol på russisk politisk makt. folkerettsstridigeNoe som er folkerettsstridig bryter med internasjonale lover og regler som land har blitt enige om., imperialistiske invasjon, skal på sin side belønnes ytterligere med tilbakeføring av Kursk fylke og omfattende sanksjonsløft, mens USA får ukrainske mineraler i krigsbytte.

Uten videre seremoni, forventes både Ukraina og Europa å reintegrere et forskrudd russisk maktapparat i politiske, diplomatiske og økonomiske nettverk.

Kremls velkjente hersketeknikker – som livnærer seg på nettopp slike regionale avhengigheter, tilskriver Trump-administrasjonen fint liten vekt.

Folkeretten fremstår tilsvarende bagatellmessig for Trumps MAGA-bevegelse. Med et pennestrøk forkastes ukrainernes krav på territoriell integritetDette refererer til et lands rett til å ha sine grenser og territorium respektert uten innblanding fra andre land. og frihet fra undertrykkelse fra Kreml.

I stedet tillates Russlands ubønnhørlige krigsforbrytelser å fortsette i ulovlig okkuperte områder. De er ofret til russiske styrkers horrible jerngrep, med det internasjonale storsamfunnet som passiv tilskuer.

Trumps «fredsløsning» gagner på den måten få andre enn Kreml selv. Russerne gis både tid og rom til å forsterke sin militære posisjon for videre eskalering når krigsmaskinen står sterkere.

På samme måte som etter den opprinnelige invasjonen i 2014, der tiden etter gikk til intensivert styrkeproduksjon og terping av angrepsplaner for et større strategisk overfall åtte år senere.

Som Etterretningstjenesten advarte om i årets trusselvurdering, vil enhver «avslutning av krigen på russiske premisser styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel».

Hva gjelder avskrekking av nye konvensjonelle angrep som følge av Kremls kroniske terrengtørste, stimulerer Trumps fredsavtale langt på vei det motsatte.

Nok en reinvasjon av Ukraina fremstår særlig uunngåelig uten en kombinasjon av Natos sikkerhetsgaranti og reetablering av opprinnelige 1991-landegrenser.

Les også: Bjørn Johan Berger: Vi må ikke sove. Det brenner i Europa.

Dersom Trump i kjent stil trumfer gjennom Putins ønskeliste, beholder derimot Russland kontroll over mer enn 20 prosent av Ukrainas landområder med carte blanche til å annektere mer etter eget ønske.

Krym utgjør et særlig offensivt springbrett med høy risiko for amfibiske overfallMilitære angrep som involverer både land- og sjøstyrker, ofte brukt for å beskrive invasjoner fra sjøen. i nye kampanjer fra sørflanken.

På Kremls måfå, risikerer Ukraina nok en gang forsøkt isolert fra havet i favør av en landkorridor til russiske styrker i TransnistriaEn region i Moldova som har erklært seg uavhengig, men som ikke er internasjonalt anerkjent, og har russisk militær tilstedeværelse..

I mellomtiden må Ukraina regne med en kontinuerlig trussel mot handelsfarten sjøveien, fra eksempelvis tidvis blokader og fordekt minelegging, til sporadisk sabotasje mot kritisk havneinfrastruktur med russiske spesialstyrker.

For det er slik den russisk staten opererer i møte med sine naboer, og den gjør det med suksess – i all hovedsak fordi Kreml slipper unna med det.

I århundrer har selve Russlands eksistens belaget seg på voldelig ekspansjon som absorberer territorium på andre staters bekostning. I Europa har et av de primære nedslagsfeltene for Kremls patologiske landkleptomani vært nettopp Ukraina.

Når Zelenskyj med rette påpeker at kompromisser i møte med en slik sinnsforvirret overgriper fungerer mot sin hensikt, støttes presidenten med andre ord ikke bare av de siste tiårenes svindleri, men av århundrelang ufravikelig historie.

En fattig Trump-forgyllen fredsavtale basert på ettergivenhet og urettmessige konsesjoner i regi av en lite hjemlet forsoningspolitikk à la Münchenavtalen i 1938, vil neppe løse Ukrainas forsvarsproblem.

Da er det forunderlig at amerikanske myndigheters formaninger om å unngå nye Minsk-prosesser nettopp introduserer en slik ulykksalig arvtager. Fellesnevneren er svake vilkår som beroliger Putin om potensielle konsekvenser dersom avtalen brytes på nytt.

For vesentlige innrømmelser før fredsforhandlingene i det hele tatt har begynt, er sjelden en diplomatisk genistrek.

Les også: Ukraina sier de har mottatt levningene av 757 drepte soldater

USAs kombinasjon av samtidige forsikringer om at hverken amerikanerne eller Nato vil ha et fotavtrykk i Ukraina etter at kamphandlingene har opphørt, serverer langt på vei både landet og befolkningen på et sølvfat.

Forslaget om at den skjøre «freden» langs en ustabil front vil «beskyttes» av en fredsbevarende styrke utenfor Nato-rammeverk, med patruljerende soldater uten vern av Artikkel 5En del av NATO-traktaten som sier at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle, og forplikter medlemslandene til å forsvare hverandre., demonstrerer i den forbindelse en særlig strategisk impotens.

Dersom Trump lykkes med sin unilaterale passivisering av Natos avskrekkingsparaply, vil russiske kost/nytte-kalkyler vanskelig vurdere risikoen fra en ny angrepskrig som for stor i forhold til forventet gevinst.

Putin og Kremls primærformål forblir å grenreise imperiet, og en ukrainsk nasjonalstat i ruiner – med landområder som atter en gang legges under diktatorisk vanstyre fra Moskva.

Heldigvis har hverken Trump eller Putin tilstrekkelig mandat til å påtvinge Zelenskyj ugunstige fredsvilkår.

I realiteten er nemlig den haltende russiske krigsmakten svært dårlig stilt til å opprettholde nødvendig stridsinnsats i årene fremover.

Jokeren har dermed alltid vært utholdenheten til Ukrainas allierte. Når europeiske beslutningstagere nå omsider tvinges til å ta ansvar for egen sikkerhet, er tiden overmoden for å følge Zelenskyjs eksempel – å lede fra front.

Europa evner fremdeles å sikre ukrainsk seier, og den er verdt å betale for.

Ukrainas fremtid forblir vår egen, og den berges neppe med etterpåklokskap.