3 months ago
109
Når hun tenker på oppveksten, lukker Sarah Karoliussen Dilkestad (34) øynene lenge og blir helt stille.
Mobbingen, volden, truslene.
Å spille fortidens film på netthinnen får det ellers beherskede, rolige ansiktet til å dirre.
Til daglig er hun IT-tekniker i Oslo med samboer, rekkehus og to omplasseringskatter.
Veganer når hun kan, vegetarianer når høfligheten tilsier det.
Livet smiler nå, men det har ikke alltid vært slik.
Under oppveksten sanset nordlendingen tidlig at hun var annerledes.
Sarah er sentral i det norske furry-miljøet, der hun i sommer er blant arrangørene av sommerleiren Furway.
VG ble med på årets leir på Åstjern hyttetun, dypt inne i skogen i Gran kommune i Innlandet.
Felles for deltagerne er fascinasjon for antropomorfiske dyr, kunst og data.
«Furries», kalles de, personer som har en «fursona» – en dyrekarakter som representerer dem selv.
Mange investerer også i «fursuits» eller «partial fursuits». Dyredraktene i fuskepels kan koste fra 40.000 til flere hundre tusen kroner.
Skeive, transpersoner, personer på autismespekteret og helt vanlige folk uten andre betegnelser enn A4.
Furry-miljøet omfavner alle, opplever 34-åringen.
Og er alt det oppveksten ikke var.
– Rana var en trangsynt bygd. Hvis man viste seg å være litt annerledes, ble man mobbet for det. Jeg ble banket opp flere ganger.
Hun var interessert i tegneserier og anime.
– Det – og kjønnsinkongruens – gjorde meg annerledes. Jeg hadde venner i starten, men de ga liksom opp, fordi jeg ble for rar.
Redningen var foreldrene, søsken og kattene. Som lot henne få være seg selv.
Dyr har alltid betydd mye for Sarah.
Og en sommerdag da fortvilelsen over utenforskap fikk brystet til å snøre seg sammen, sto den der i skogkanten.
Gaupen.
– Vi hadde slått gresset og hesjet, men jeg orket ikke å vente på faren min så jeg begynte å gå tilbake til bygda. Jeg ville nok hjem til internett. Eller videospill.
Hun var ti år gammel og gikk langs uasfaltert landevei med vekselskog på sidene. I det Sarah rundet en sving, så hun den.
Gaupen hadde helt lys pels, slik gauper har på vårparten.
«Vi bare stirret på hverandre. Jeg følte meg helt trygg.»Da gaupen til slutt ruslet inn i skogen, sto Sarah styrket tilbake.
Hun kjenner den fremdeles, gaupekraften.
Som om dyret i skogen den gangen virkelig så henne og anerkjente at den ikke trengte å være redd.
Innsikten av drakten vil ikke Sarah vise. Det blir for personlig. Men halekonstruksjonen er hun ekstra stolt av. To stropper gjør at gaupehalen beveger seg naturlig.Voksne Sarah, hun som brøt med normene og flyttet fra hjemplassen, bærer dette minnet sterkt i seg.
Gaupemøtet var øyeblikket hun forsto at hun måtte holde fast på følgende:
Det skjer kanskje ikke i dag.
Kanskje ikke i morgen.
Eller om et år.
Men den dagen vil komme da du finner folkene som omfavner deg for akkurat den du er.
Og den dagen er verd å vente på.
Sarah var aldri i tvil om hvem hun ville være da hun fant sin indre furry.
– Jeg valgte en hvit gaupe fordi den er annerledes.
For også furries kan pådytte hverandre hva som er innen- og utenfor, innrømmer hun.
– Det er et slags stikk mot regelen om at fursuits skal ha farger. Jeg har et unormalt pelsmønster på et normalt dyr. Gaupen min har heller ikke et navn.
Sikkerheten er viktig. Uforsvarlig bruk av fursuits kan føre til overoppheting og heteslag.
På kongresser – «furry cons» – er det vanlig med egne rom der deltagerne kan ta av seg deler av drakten og kjøle seg ned.
På Furway er det satt ut kraftige vifter i den stekende sommersolen.
En tilreisende svart ulv fra Danmark stiller seg foran en av dem.
Han er veteran i miljøet og en av dem som klarer å gå i drakt lengst, men ikke uten hyppig blest i pelsen.
Uansett temperatur er det vanlig å ha superundertøy og balaklava under drakten.
– Det absorberer svette og er med på å kjøle oss ned. Samtidig beskytter det drakten, forklarer Sarah.
Mange bruker også høyteknologiske kjølevester og vifteinstallasjoner inne i draktene.
Å se Sarah gå fra menneske til sitt alter gaupe-ego er oppsiktsvekkende effektfullt.
Noen furries snakker i drakten, mens andre velger å være tause.
Sarah er blant de sistnevnte.
Å prate med henne om løst og fast det ene øyeblikket, for så å ha en hvit gigantkatt foran seg det neste ...
Det vekker en forunderlig variant av skrekkblandet fryd.
Så stor er transformasjonen.
– Jeg føler meg søt og glad nesten hele tiden, men definitivt når jeg har på drakten.
Noe av det kjekkeste Sarah vet er å gå «furwalks» og underholde barn.
– Responsen er en kjempeviktig del av det å ha en drakt, opplever hun.
«Drakten har hjulpet meg å bygge selvtillit. Jeg har funnet meg selv i den.»Det mest frustrerende ved å være furry er alle mytene, mener dem VG har snakket med.
Mange i miljøet føler seg misforstått og hevder at mediene har bidratt til dette.
Furries har blitt fremstilt som folk som får seksuell tenning av dyredrakter, opplever de.
Noe som er langt fra det å være furry handler om.
Furway-ildsjeler og frivillige. (F.v.) Jan Robin Evensen (24), Kristine Langberg (30), Jonas Lepke (33), arrangør Jo Willy Gråwe (38) og Johan «Tokes» Petersen (29). Bakerst sees Sarah Karolinussen Dilkestad (34) som på grunn av sommervarmen har byttet gaupekostymet ut med en luftigere kattedrakt.For flertallet er furry-interessen en hobby der man kan uttrykke personligheten sin gjennom dyrekarakteren.
Flere i miljøet forteller om drapstrusler.
– Når jeg har gått i kostyme, har det vært folk som har sagt at jeg burde bli skutt. Noen har slått, andre har revet i halen, forteller Sarah.
Hun har en oppfordring:
– Folk må oppdra barna sine skikkelig. Lære dem respekt for andre. Barn har så lett for å akseptere en furry. Hatet er tillært.
Det er sosialantropolog Hanna Aks Holm (32) enig i. Hun jobber i dag som rådgiver for innvandrere i Skien kommune, men har tidligere forsket på furries.
I 2018 leverte hun mastergradsoppgaven «Just Fur Fun? En antropologisk studie av subkulturen «furries» i Norge» under studiene på NTNU.
Holm mener furry-miljøet har tatt særlig skade av fremstillinger som i TV-serien «CSI: Crime Scene Investigation».
Hanna Aks HolmSosialantropolog og rådgiver
– De hadde en episode som stemplet furries som medlemmer av BDSM-miljøet og folk som har sex med dyr. Det stemmer ikke i det hele tatt! understreker Holm.
– Den episoden har svimerket miljøet og har forfulgt furries i lang tid etterpå.
Pornografi finnes, men subkulturen handler mer om samhold enn seksualitet, ifølge sosialantropologen.
– Det er en hobby, en fritidssyssel. Hvis du er interessert i buldring, bruker du tid på sko og utstyr. I furry-miljøet bruker du penger på drakt og kunst.
Holm beskriver furries som en «ekstremt åpen gjeng» som prøver å skape et inkluderende miljø.
Medlemmene kommer fra alle samfunnslag, yrker og livssituasjoner.
«Furries er ikke outcasts! De er svært oppegående folk med jobb og utdanning.»Draktene fungerer som identitetsmarkører. De signaliserer noe om hvem furries er og ønsker å være, forteller Holm.
Furway-arrangør Jo Willy Gråwe (38) slipper VG inn i det aller helligste. Fursuit-rommet.Å ta av seg drakten i det åpne er tabu. At furries tilstreber til å gjøre dette i egne rom eller ute av syne, mener furry-eksperten forsterker stemningen rundt dem.
– Det er med på å skape en atmosfære preget av samhold og magi, sier Holm.
– For mange er det befriende å kunne skjule ansiktet og ta på seg en ny identitet – en «fursona».
Slik var det for arkadeansvarlige Johan «Tokes» Petersen (29) på Furway.
For ti år siden flyttet han rett fra gutterommet på Toten til den engelske badebyen Weston-super-Mare for kjærligheten til en annen furry.
Der fant han seg jobb på en jernvarehandel og måtte håndtere kunder med sarkastisk frisk og knusktørr britisk humor.
Johan «Tokes» Petersen (29) jobber på SPAR og er frilansdesigner på siden. På Furway står han for mesteparten av utstyret i arkaderommet.– Jeg gikk fra å være introvert til å bli tvunget ut i virkeligheten. Syv år i England lærte meg å snakke med alle, humrer han.
I dag er han høyt og lavt og lett gjenkjennelig med et rødt kattehalsbånd med bjelle på.
– Det er laget av en dame i Ukraina. Jeg håper kjøpet mitt kan hjelpe henne i en krigssituasjon.
Sarah Karoliussen Dilkestad (34) i sin nye partial suit.For 12 år gamle «Onyx» er sommerens store opplevelse å delta på sin første furry-leir.
I selvsydd drakt og med foreldrene som følge har hun dagsbilletter til Furway.
To måneder har det tatt henne å sy drakten. Polstringsproblemet har hun løst ved å stappe gedigne puter ned i draktleggene.
Ferskingen «Onyx» (12) på Furway 2024 i selvsydd drakt.– Ekstremt gøy! stråler hun før helgens fellesfotografering starter.
Selv foreldrene, som ber om å få være anonyme, har latt seg sjarmere.
– Vi har nok hatt noen motforestillinger, men vi har hatt en kjempedag her i går. De få barna som er her blir fulgt veldig bra opp og tatt vare på av miljøet, roser de.
Litt bortenfor står «Cotton Candy» (11) som deltar på Furway for tredje gang.
Iført et rosaflekkete leopardhode han har kjøpt brukt og dyrepoter på hendene stiller han til intervju, mens moren venter i bakgrunnen.
For tre år siden var han det eneste barnet på Furway og ble nærmest en maskot.
I år har han en håndfull jevnaldrende å være med.
– Jeg blir mer «confident» og sosial. Det er fint. Furry fandom er aksepterende.
Før han blir 18 gjenstår et stort investeringsvalg: Bil eller dyredrakt?
– Jeg elsker bil, men jeg tror kanskje det må bli drakt.
Norsk- og sosiologilærer Jon Andreas «Coda» Edland (27) fra Stavanger forstår godt at unge trekkes mot miljøet.
Den selvlærte folkemusikeren har med seg både dreielire og fløyter på Furway.
– Å være furry handler om tilhørighet og å føle seg forstått, sier Edland.
«Jeg er her for å slippe meg fri. Slippe unna fordommer og være hele meg.»Da VG spør om han kan spille for oss, smiler han.
– Klart jeg kan! Egentlig er jeg jazzpianist, men jeg ble hektet på folkemusikk etter et foredrag da jeg selv gikk på videregående.
Snart siver dreieliretonene av selvkomponerte «Vuggedans» gjennom luften.
I oppveksten var han blyg og sjenert, men lærerjobben på videregående har tvunget ham til å ta lederrollen.
Det har vært selvutviklende, mener 27-åringen.
Elevene vet ikke at læreren deres er furry.
– Jeg står åpent frem i VG fordi jeg ikke har noe å skjule. Jeg ønsker å vise at det er viktig å være seg selv.
Jon Andreas «Coda» Edland (27) slik han ser ut når han ikke spiller dreielire i malamute-maske.Som furry er har han valgt trekkhunderasen Alaskan malamute som sin fursona.
«Masken gir deg muligheten til å være mer lik den man aspirerer til å bli.»– Den og drakten blir en snarvei.
Edland tenker mye på elevene sine. Hvor viktig det er at han evner å se den enkelte. Han har vært en av dem selv, en gang.
– Jeg kan bidra til å utgjøre en forskjell.
Tilbake i Oslo gjør furry, frimurer og fiolinist Nils Thore Røsth (40) seg klar til å vise hva han er laget av.
Tobarnsfaren er fast ansatt i Operaorkestret i Bjørvika og har turnert over store deler av verden.
Som furry har han slått seg opp på TikTok der drøyt 63.000 følgere kjenner ham som reven @vozzy84.
Loftsrommet hjemme i rekkehuset er hans revehule.
Kosedyr og tegneserier har alltid gitt ham lykkefølelse, men først under coronapandemien ble Røsth oppmerksom på furry-miljøet.
Samtidig ble han tatt opp av Den Norske Frimurerorden.
– Livet er kort. Hvorfor ikke kaste seg inn i alt man er interessert i når man har muligheten?
Han fortsetter:
– Det var en broder som fortalte at det var lett å se paralleller mellom furries og frimurerorden – i begge skjer det rollespill.
Fiolinisten beskriver en euforisk glede da han oppdaget at han klarte å spille i drakten.
«Jeg kunne faktisk dra livet mitt inn i fantasien!»Siden da har han reist på flere furry cons og til og med satt opp en opera sammen med furry-musikere fra andre deler av verden.
På hjemmebane er livet preget av øving på dagtid og forestillinger på kveldstid.
De siste årene har han gjennomgått en livsendrende identitetsprosess.
– Jeg har lenge prøvd å gå en vei som jeg ikke har klart å følge.
Han har vært en «pleaser» fra barnsbein av. Fulgt normene. Det har hatt en pris.
– Man vil jo gjerne være normal. Ikke skuffe andre. Og så ender man dessverre opp med å skuffe dem man er mest glad i.
Aldri hadde han sett for seg at en masterclass i Pilzen i Tsjekkia skulle bli nøkkelen.
Den gangen – i sitt pelsløse liv – da han lærte Paganini-skift: Å bytte posisjoner på fiolinhalsen ved å strekke håndleddet, uten å flytte armen.
I revedrakten kan han hverken se hva han spiller eller ha hakekontakt med instrumentet.
Alt løses ved håndgrepet.
Iblant kjenner han frykt, men så langt har han aldri mistet taket.
Røsth er lykkelig for rommet «Vozzy» har åpnet i ham.
– Fantasi er kanskje den biten av menneskeheten som har hatt størst ansvar for å ta oss videre.
English (US)