Legen forgrep seg på Ida - hun lurte på om det var noe feil med henne

Trondheim 4. juli 2005:

Hånda til Ida skjelver når hun stikker bankkortet i betalingsterminalen.

Den gravide 23-åringen er ikke i tvil om at hun betaler for et overgrep.

Legen har satt henne opp til en ny time, men hun er sikker på at hun ikke kommer tilbake. Hun sier ingenting, bare smiler som hun pleier å gjøre av ren høflighet. På vei ut ser hun den gravide kvinna som hun snakket med før hun skulle inn til undersøkelsen. Hun kommenterer at Ida har vært lenge inne hos legen.

– Ja, han er veldig nøye, svarer Ida mens hun fester blikket på utgangsdøra og går ut på gata.

Hun tror ikke hun tør å fortelle noen om det som skjedde.

Nå forteller hun åpent for første gang om overgrepet hun opplevde hos legen sin. Det gjør hun samtidig som en helt annen legeovergrepssak ryster Norge, altså Frosta-saken.

Den nysgjerrige jordmora

Hemmeligheten om det som skjedde har vokst i takt med magen de ti dagene som har gått. Hun har fleipet det bort til venninner og sagt at hvis de går til den legen får de «full service». Det har utløst latter rundt kafébordet.

Men hun har ikke fortalt hva som egentlig skjedde. Det er for skamfullt.

Ida går opp trappene på helsestasjonen hvor hun har time hos jordmor.

Hun prøver å ha fokus på gleden over at hun skal bli mamma for første gang.

Starten på voksenlivet har hun brukt på studier og reising. Det er ikke så lenge siden hun kom hjem fra Nicaragua, Cuba og Costa Rica, der hun lærte seg spansk. Planen var å fortsette å studere spansk, og etter hvert kanskje psykologi. De planene er nå satt på vent.

Hun er klar for å bli mamma.

Jordmora, som hun har vært hos tidligere, tar fram målebåndet som skal brukes for å måle magen. Hun forklarer nøye hvor langt ned hun kommer til å dra båndet.

– Nå kjenner jeg på skambeinet, forteller hun mens hun måler.

– Det er bra du sier fra, for det er det ikke alle som gjør, sier Ida.

Hun ser jordmora blir nysgjerrig.

– Åh? Hva mener du med det, spør hun.

Ida har ikke lyst til å fortelle, men det er som om jordmora skjønner at noe er galt. Hun gir seg ikke og spør igjen og igjen. Det sitter langt inne, men til slutt kommer ordene.

– Det var en lege jeg var hos som var litt ekkel, sier Ida.

Jordmora hever øyebrynene og ber henne fortelle nærmere hva som var ekkelt. Ida er stressa og nervøs, for hun vet ikke om hun orker.

Så bestemmer hun seg for å fortelle i detalj om overgrepet i gynekologstolen.

Pusten på leggen

Ida skulle til legen fordi det var mistanke om svangerskapsforgiftning eller urinveisinfeksjon.

Da hun kom inn til legen syntes hun blikket hans var mer intenst enn da hun hadde vært hos han tidligere. Da hadde det vært en assistent til stede, det var det ikke nå. Likevel gjorde hun som hun hadde gjort flere ganger før, tok av seg buksa og trusa og satte seg i gynekologstolen.

Jordmora sitter stille og lytter, mens Ida forteller hva som hadde skjedd etter at legen tok fram ultralydproben.

Den ble ikke ført forsiktig inn slik hun var vant med. Hun forteller at legen førte den raskt inn og ut. Mange ganger.

Ida følte han brukte den som en dildo.

Hun hadde snudd hodet vekk og stirret på den lyse veggen, mens hun kjente leppene og pusten hans på leggen.

Så kjente hun fingrene hans masserte klitoris.

Hjernen til Ida var skrudd av som en slags forsvarsmekanisme. Hun klarte ikke å rope «stopp». Det var det som hadde plaget henne mest.

Hvordan skulle hun klare å ta vare på barnet i magen når hun ikke klarte å passe på seg sjøl?

Når Ida er ferdig med å fortelle er jordmora tydelig. Det må sendes et varsel mot legen.

Ida går ned trappene fra Helsestasjonen, og er både lettet og redd.

Hun er glad fordi jordmora hadde fått henne til å fortelle og skulle varsle videre, men usikker på hva det vil føre til for henne i framtiden.

På dette tidspunktet vet ikke Ida at flere pasienter kommer til å melde fra om legen.

Få får oppfølging

Sjøl om Ida gjorde det staten ønsker at pasienter skal gjøre, å varsle når man mener seg utsatt for overgrep av helsepersonell, opplevde hun at det ikke fantes et system som ivaretok henne. Hun sier at hun aldri fikk spørsmål om hun trengte hjelp.

I forbindelse med en annen sak med samme tematikk, den pågående Frosta-saken gjorde NRK en kartlegging av leger som er meldt til Helsetilsynet for seksuelt grenseoverskridende adferd. Kartleggingen omfattet 97 leger de siste 20 årene.

NRKs undersøkelser viste at over 200 pasienter var involvert.

Ida er én av disse, men hun er altså ikke en del av saken mot legen på Frosta.

NRK har kommet i kontakt med og spurt 41 av disse 200 pasientene om hvilken oppfølging de fått. Helsemyndighetene kjenner ikke til at en slik undersøkelse av pasientoppfølging er blitt gjort tidligere.

Flere pasienter har kjent på det samme som Ida.

37 av de 41 opplyser at de ikke fikk noen form for oppfølging etterpå.

Helsetilsynets hovedoppgave er å føre tilsyn og undersøke saker. Det ligger ikke i deres mandat å følge opp pasientene.

Helsemyndighetene sier at pasientene i utgangspunktet er ansvarlig for å oppsøke hjelp sjøl.

Flere av pasientene NRK har snakket med forteller at det har vært vanskelig å be om hjelp fra det samme systemet som nettopp har misbrukt tilliten deres.

Lettelsen

Det går flere måneder uten at Ida vet hva som skjer med klagen. Magen vokser og det nærmer seg fødsel.

Men hun hører ingenting fra Helsetilsynet som har fått varselet fra jordmora.

I mellomtiden har legen svart tilsynet. Han forstår ikke at Ida kan komme med slike påstander.

Han skriver at han er sjokkert fordi Ida aldri ga noen antydning om at hun opplevde undersøkelsen som ubehagelig, smertefull eller sjenerende.

Legen stoler på at tilsynet skal innse at saken bygger på misforståelser. Gjennom hele tilsynssaken skal han nekte for påstandene.

Som nybakt mamma, nesten ett år etter at hun meldte fra, får Ida et brev. Hun blir lettet når hun leser at hun har blitt trodd av tilsynet.

De har fratatt legen autorisasjonen. Han får ikke jobbe som lege lenger. Nå slipper andre å gå gjennom det samme som henne, tenker Ida.

Helsetilsynet bekrefter at ingen fra dem tok kontakt med Ida for å høre hvordan det gikk med henne.

Manglende bevis

Vinter blir til vår i 2006 da Ida får vite at han som har gjort henne så vondt får lov til å jobbe som lege igjen. Han har klaget på avgjørelsen og vunnet fram.

Tårene triller. Hun kjenner på sinne, frustrasjon, skuffelse og urettferdighet. Er det virkelig sånn at det er bare hun som skal betale prisen for overgrepet på legekontoret, og at han kan leve som normalt?

Hun er redd for at andre pasienter skal oppleve det samme som henne. Hun må stoppe han.

Ida anmelder legen til politiet. To andre kvinnelige pasienter har også har gjort det samme.

Politiet henlegger saken på grunn av bevisets stilling.

Det å ikke bli trodd blir nå en ny kamp Ida må stå i.

Hun jobber med å glemme alt, viske bort minuttene inne på legekontoret.

Etter ti år kommer telefonen som får alt som var forsøkt glemt til å komme til overflaten.

Sverige våren 2015:

I en forstad utenfor Stockholm tenker Ida på helt andre ting da telefonen ringer.

Hun og hennes nye mann har flyttet til nabolandet med datteren hun hadde i magen under overgrepet. Nå har de fått to felles barn, den yngste er bare noen måneder.

Ida har bestemt seg for at det som skjedde ikke skal prege livet hennes.

Samtidig skjønner hun ikke hvorfor kroppen kan riste som et aspeløv bare hun skal til tannlegen. Og hvorfor hodet kan koble av, som om hun får en blackout, hvis hun føler hun er under press.

Likevel har hun klart å fullføre studier i ernæring og akupunktur. Hun har også startet sin egen bedrift.

Livet smiler for familien på fem. Helt til telefonen fra trondheimspolitiet kommer.

Hun stirrer ned i det hvite gulvet og går med telefonen i hånda fram og tilbake i rekkehuset, mens politimannen snakker. Han forteller at saken mot legen er gjenåpnet.

Det har kommet nye anmeldelser mot legen.

Lite søvn

Egentlig er hun ikke overrasket. Det var jo det hun fryktet; hvis hun ikke fikk stoppet han, ville det komme nye som ble utsatt for det samme. Men orker hun å gå gjennom dette en gang til?

Sjøl om familien vet om det som skjedde, snakker hun lite om det. Heller ikke til ektemannen.

Han merker hvordan telefonen fra politiet preger henne. Det blir lite søvn.

En natt gnisser Ida tenner så hardt at hun brekker ei tann.

Det er én ting som blir avgjørende for at hun vil vitne mot legen; hun kan støtte de andre som har blitt utsatt for han, og kanskje kan hun forhindre at han gjør det samme igjen.

Da er det en sjanse for at hun kan legge saken bak seg.

Trondheim høsten 2016:

Ida står utenfor tinghuset i byen hun kommer fra. Hun gruer seg. Da hun går inn treffer hun for første gang de fire andre pasientene legen er tiltalt for å ha forgrepet seg på.

Det er første gang hun snakker med noen som har opplevd det samme.

Da det er hennes tur til å gå inn i rettssalen dunker det hardt i brystet.

Der inne er det mye folk. Hun ser legen igjen for første gang.

I vitneboksen hører hun hver bevegelse han gjør mens hun forklarer seg. Hun opplever at hun går gjennom overgrepet på nytt.

Spørsmålene fra forsvareren gjør at hun føler seg som en skurk. Ida skjønner ikke hvordan noen kan tro hun vil lyve om noe sånt.

Legen nekter straffskyld. Han mener pasientene må ha misforstått berøringene hans. Han forklarer i retten at berøring under gynekologiske undersøkelser kan bli oppfattet som seksuell stimulering uten at det var det som var hensikten. Ifølge legen har han ikke hatt seksuelle motiv.

Retten tror på Ida og de andre pasientene, og legen blir i tingretten dømt for overgrep mot fem pasienter.

Han mener dommen er feil og anker.

Helsetilsynet fratar legen autorisasjonen. Samtidig blir det en ny runde for Ida og de andre fornærmede kvinnene. Sommeren 2017 blir legen dømt til fire års fengsel i Frostating lagmannsrett. Han anker videre til Høyesterett, som setter fengselsstraffen ned til tre år og tre måneder.

Ida får 80.000 kroner i erstatning. Pengene er ikke viktig for henne.

Hun har nådd målet. Hun klarte å stoppe han. Han får ikke lenger jobbe som lege.

Da var det kanskje verdt det likevel?

Men de tolv årene som har gått har kosta mye. Angsten og den dårlige sjøltilliten sitter fortsatt i.

Av og til blir hun redd uten grunn. Noe så enkelt som at noen står bak henne i kø, når hun skal ta ut penger fra minibanken, kan føre til at hun glemmer koden på kortet.

Men hun sier ikke noe. Hun smiler og later som om alt er bra.

Over halvparten av pasientene NRK har snakket med mener sjøl at de har fått psykiske problemer etterpå.

Det overrasker ikke forsker Siri Thoresen, ved nasjonalt kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress.

Hun forteller at posttraumatisk stress, angst og depresjon er kjennetegn for mange av de som blir utsatt for seksuelle overgrep.

Thoresen kjenner ikke til at det finnes egen forskning på pasienter som blir utsatt for overgrep fra leger.

Men det finnes mye forskning på andre som blir utsatt for seksuelle overgrep. Mange får både psykiske og fysiske plager.

– Veldig mange er forvirret over det som har skjedd. De synes det er vanskelig å sette ord på det og hvordan de skal forstå det.

Siri Thoresen.

forsker ved nasjonalt kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress

Forskeren forteller at om ofrene har blitt utsatt for overgrep fra noen de kjenner, blir det enda vanskeligere å vite hvem de skal fortelle det til.

Thoresen etterlyser at noen tar ansvar og sørger for at de overgrepsutsatte får den hjelpen de trenger, siden det er vanskelig for mange å be om hjelp.

Det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget foreslo en los, eller en støttespiller som følger opp den som melder fra om en overgriper.

Formålet er å sikre at de overgrepsutsatte får kontinuerlig støtte og veiledning, slik at de ikke føler seg alene i en ofte svært krevende og belastende situasjon.

– Man bør prøve det ut og systematisk samle inn noen erfaringer for å vurdere om det er den måten man skal jobbe videre på, sier hun.

Hun mener det er viktig å få tilbud om hjelp tidlig, og at hjelpen er tilgjengelig når man trenger den.

Derfor mener hun at en slik støttespiller kan være viktig.

Høsten 2024:

På en gresslette i den lille byen i Sverige går Ida til det som har vært hennes store hjelp i mange år.

– Hest har blitt min psykolog og min personlige trener.

Ida

De senere årene har hun tatt opp igjen hesteinteressen som hun nå deler med døtrene sine. Timene i stallen med møkking, strigling, fôring og ridning krever fokus på å være her og nå med hestene.

– Det gir meg ro. Jeg blir balansert sammen med dem.

Hun har ikke villet innrømme at hun kanskje hadde trengt en ordentlig psykolog.

42-åringen har ikke jobbet siden rettssaken for åtte år siden.

Forklaringen hun har gitt har vært at ektemannen jobber så mye. Fokuset hennes har vært å ta seg av barna.

Men hun har sår som ikke har grodd. Hun tror hun mangler sjøltilliten som skal til for å komme seg ut i jobb igjen.

– Fortsatt, etter nesten 20 år, stenger kroppen av som om den opplever noe vondt igjen uten at jeg skjønner hvorfor.

Ida

Slitsomt å late som

Klumpen i halsen og tårene kommer flere ganger mens hun forteller. Mest når hun snakker om at hun ikke fikk stoppet legen da det skjedde.

Ida forteller at hun ble utsatt for noe da hun var barn som kan ha forsterket hennes reaksjon etter legeovergrepet.

Etter at NRK tok kontakt har hun tenkt på om hun kanskje burde oppsøke hjelp. Sjøl om det er vanskelig.

For det betyr at hun må erkjenne at overgrepet har preget livet hennes.

Det vil gi legen makt, forteller hun.

Ida synes det er slitsomt å late som om alt er bra. Derfor skulle hun ønske hun hadde fått tilbud om å snakke med en terapeut allerede da hun meldte saken til Helsetilsynet.

Hadde de spurt henne den gangen, hadde hun takket ja.

– Da hadde jeg ikke lurt på om det var meg det var noe feil med, sier hun.