Laksen utskiller stoffer som tiltrekker seg lakselus

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nofima - les mer.

Forskere har funnet at kjemiske signaler antas å spille en nøkkelrolle i kommunikasjonen mellom laks og lakselus. (Foto: Helge Skodvin / Nofima)

Ny forskning styrker kunnskapen om hvorfor lakselus nesten utelukkende tiltrekkes av laks.

Møtet mellom parasitten lakselus og verten laks starter når lusa er i sin fritt-svømmende larvefase. Men som en bitte liten organisme i det store havet, hvordan finner den fram til laksen den skal leve på?

– Kjemiske signaler antas å spille en nøkkelrolle i kommunikasjonen mellom vert og parasitt. Forskere har dokumentert at dette stemmer, sier Nicholas Robinson i Nofima.

Vil øke resistensen mot lakselus

Robinson koordinerer prosjektet CrispResist. Det samler et lag av forskere fra Norge, Storbritannia, USA, Canada, Sverige og Australia. 

Sammen forsøker de å oppdage hvilke mekanismer som gjør at ulike laksearter har ulik grad av motstand mot lakselus. 

Denne kunnskapen kan de bruke for å styrke den norske oppdrettslaksens motstand mot lakselus.

Et mål for forskerne er å identifisere og dokumentere hvilke gener og mekanismer som er ansvarlige for forskjellen i ulike laksearters resistens mot lakselus. 

Det er godt kjent at visse arter av stillehavslaks er resistente mot lakselus. Det kan drepe lus i de tidlige stadiene av angrepet. Atlanterhavslaks er derimot svært mottakelig. Det er den som oppdrettes i Norge.

Aleksei Krasnov er seniorforsker i fiskehelse ved Nofima. Han forsker på den kjemiske kommunikasjonen mellom lakselus og laks. 

Han og hans internasjonale kollegaer har identifisert det de kaller potensielle semiokjemikalier. Det er forbindelser av biologisk opprinnelse som påvirker atferden til dyr av samme eller andre arter. 

Den typen semiokjemikalier som kalles kairomoner, hjelper lusen å finne laksen ved hjelp av lukt.

Testet lusens atferd

Bak dette funnet lå et bredt spekter av kjemiske analyser og tester av lusens atferd. Vann som atlanterhavslaks og stillehavslaks samt andre fiskearter har levd i, ble analysert. 

21 semiokjemikalier ble valgt ut til tester av lusens atferd.

Forskerne studerte også slim fra familier av atlanterhavslaks med høy og lav motstand mot lus. Det var for å se om motstanden kunne knyttes til den kjemiske sammensetningen av slimet. 

Forskerne brukte forskjellige metoder i Norge og Sverige for å teste atferden.  

Resultatene viste at vann som kun laks har levd i, stimulerte aktiviteten til luse-larvene. Det bekrefter at kairomoner er til stede. 

Vannet inneholdt også forbindelser som frastøter lus. Det tyder på at atlanterhavslaks også har mekanismer for å skyve bort lusen.

Forskere som jobber med kjemiske signaler i laks samlet til forsøk på Austevoll i Vestland. (Foto: David Fields)

Videre antydet testene at semiokjemikalier kan produseres i ulike vev hos atlanterhavslaks. Spesielt i huden.

Laks fra familier som er mottakelige for lakselus, viste seg å produsere slim som hadde en høyere stimulerende effekt på lus. Det sammenliknet med laks fra familier med høy motstand mot lus.

Veien videre

En av de viktigste konklusjonene fra studien var at forskerne identifiserte forbindelser for videre forskning.

– Samlet sett tyder funnene på at vert-parasitt-kommunikasjonen er svært kompleks. Sannsynligvis involverer den flere signaler, sier Krasnov.

Han ser utviklingen av molekylære tester som den mest lovende tilnærmingen for videre forskning på semiokjemikalier.