Kåre (103) var spion-sjef - det kunne ingen få vite

8. mai, 1945: etter fem år i krigens vinter har våren endelig kommet. Freden. Friheten.

Gledesrop og norske flagg fyller gatene. Barn, kvinner og menn jubler fra lastebiler på vei nedover Norges paradegate, i ren gledesrus.

Motstandsfolk og krigshelter hylles av folkemassene.

I hvert fall noen av dem. Kåre Syltevik var et helt annet sted.

– Da var jeg hjemme. Og tok det med ro, sier 103-åringen.

NRK møter ham to dager før han skal hylles på Trandum. Som hedersgjest på 80-årsmarkeringa for krigens slutt.

Kong Harald og kronprins Haakon kommer også. Det tar veteranen med stor ro. Det er nemlig ikke første gang han møter kongen.

– Jeg har møtt ham før. På bildet på veggen der, sier han og peker:

Kåre Syltevik og hans nå avdøde kone Liv hilser på kong Harald. Dette bildet henger på veggen hjemme hos Syltevik.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Kåre Syltevik og hans nå avdøde kone Liv hilser på kong Harald. Dette bildet henger på veggen hjemme hos Syltevik.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Han har også et takkediplom signert av kong Harald. Mottatt for sin innsats under krigen.

Den måtte han holde hemmelig i over 40 år.

Med demokratiet i ryggen

Da krigen kom, sto 18 år gamle Kåre i folkemengden langs Karl Johans gate. Like ved Løvebakken.

Bak seg hadde han Stortinget. Det norske demokratiets høyborg.

Foran seg så han det dø. Akkompagnert av trampende støvler.

Litt tidligere hadde han stått øverst på St. Hanshaugen og sett tyske jagerfly over hovedstaden. Nå så han tyskerne selv. Hitlers krigsmaskineri, midt på Karl Johan.

– De marsjerte oppover. Med ridende politi på begge sider, til beskyttelse.

Studenten som ble spion

Det kommer en hverdag, selv i krig. For Kåre gikk veien videre til universitetet.

Den engasjerte studenten med sterke meninger ble lagt merke til. Han prata mye, og la ikke skjul på hvor han sto.

Blant dem som la merke til ham, var spion-nettverket XU.

En novembernatt i 1943 ringte det på døra til Kåres studentleilighet.

Da han åpna, sto en mann utenfor og pekte på ham med pistol.

– Og så ga han meg i oppdrag å organisere etterretning på Romerike.

22-åringen ble ikke redd. I stedet sa han ja på stedet.

Tyske fly, russiske fanger

Foreldrene visste ikke hva som var den virkelige grunnen til at han flytta hjem. Til familiegården på Ullensaker.

Herfra organiserte han etterretning over store deler av Øvre Romerike.

Nettverket han bygde opp kartla alt fra radiostasjoner til flybevegelser, forsyningslinjer, og navn på tyske ledere.

Gården var godt plassert. Like ved Gardermoen, som da var en militær flyplass. Militærleiren på Trandum. Og Qvistebo, en leir som husa 1000 russiske krigsfanger.

Fra vinduet i andreetasje på hjemgården fulgte Kåre med på flytrafikken.

Derfra hørte han også tre russiske krigsfanger bli skutt og drept av tyskerne. De hadde forsøkt å rømme fra fangeleiren.

Granater i høyet

Og det var ikke bare de russiske fangene som var i livsfare.

Høsten 1944 var det nære på. Tyskerne visste at noe foregikk på Romerike. Alle hus på Nannestad fikk besøk, og flere rundt Gardermoen og Trandum.

Kåre lå med kikkerten i enga da tyskerne kom. De ransaka hele gården, uten å finne noe. Både hus, fjøs og stall. Der gikk de rundt med høygafler og stakk seg gjennom høyet.

– Men jeg hadde gjemt en koffert i høyet som de ikke traff med høygaffelen. Og der hadde jeg seks tyske håndgranater, pistoler, og ammunisjon, sier Kåre.

Hadde de funnet den, kunne det vært slutt. For Kåre og de andre agentene på Romerike visste godt hva tyskerne var i stand til.

I Trandumskogen, like ved gården hvor Kåre bodde, ble nesten 200 motstandsfolk henretta.

Det er hit både kong Harald, kronprins Haakon og Kåre Syltevik skal i kveld. I anledning frigjøringsdagen.

Kåre kommer som hedersgjest. Det ville vært utenkelig fram til 1988.

I 1945 ble massegravene i Trandumskogen gravd opp:

40 års stillhet

For: XU-agentene levde under streng taushetsplikt.

De kunne ikke snakke om det de hadde opplevd. Kun de aller nærmeste visste.

Slik skulle det forbli i over 40 år. Først i 1988 ble agentenes «taushetsplikt» opphevet av regjeringa.

Dermed kan Kåre nå vise fram minnene fra krigen.

Ordre fra Forsvarets overkommando. Et brev fra XU-ledelsen i Sverige som skulle beskytte ham under flukt. Og et diplom fra Forsvaret som takk for tro tjeneste.

Han har også minner etter noen av de russiske fangene.

På slutten av krigen åpna tyskerne litt opp, forteller Syltevik. De lot russerne ha kontakt med sivilbefolkninga. Fangene kunne bytte til seg brød mot kunst de hadde laget i leiren.

Som denne treesken, hvor Kåres familiegård kunstferdig er brent inn i lokket.

– De hadde veldig fine produkter. Det var også en teatermaler fra Moskva som lagde bilde av far.

Kåre Syltevik

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Elbil og treningssenter

Krigens redsler virker langt unna nå. Grusomhetene i Trandumskogen likeså.

Og det er ikke mange igjen som husker. Kåre Syltevik er blant de siste.

Til gjengjeld husker han godt. Etter en krig kan god hukommelse være en forbannelse.

Men Kåre har aldri latt seg knekke. Hverken av krigen, eller tausheten etterpå.

Kanskje har han en egen evne til å se framover?

Han dedikerte i hvert fall nesten 40 år til framtidas generasjoner, i jobben som lærer og rektor.

Og som 99-åring kjøpte han seg like godt elbil. Også da tenkte han framover, og sa:

– Når jeg fyller 101 kan jeg tenke meg en trehjulssykkel med motor, også den elektrisk.

Bilen er nå parkert. Det samme kan ikke sies om Kåre.

I en alder av 103 går han fortsatt på treningssenter. Det gjelder å holde seg i form.

Han har litt å slekte på. Søstera er nemlig 107 år.

Men før det bærer tilbake på trening, har han et frigjørings-jubileum å feire.

I år er det 80 år siden krigen tok slutt. I Norge starta den med senkingen av Blücher. Lær mer her:

Vil du lese om flere av krigens hverdagshelter? Under er et utvalg saker: