Julestafetten 2025: Kristin Juni Brataas

Hennes aller største barndomsdrøm var å bli advokat, men da drømmen gikk i oppfyllelse oppdaget hun at dette passet hun ikke til i det hele tatt. Dette, med påfølgende desperasjon, stress og fortvilelse, fortalte Kristin Juni Brataas om i et intervju med Advokatbladet i sommer. Nå er hun i stedet stipendiat på Universitetet i Tromsø, der hun skriver doktorgrad i barnerett.

– Var den noen saker du opplevde som særlig krevende, mens fortsatt var advokat?

– Den saken jeg opplevde som mest krevende, reiste ikke kompliserte rettslige spørsmål, men menneskelige. I utgangspunktet fremstod saken nokså rutinemessig: Et ungt menneske var siktet for diverse lovbrudd, og skulle fremstilles for varetektsfengsling. Etter å ha snakket med klienten en stund, forstod jeg at saken ikke var så rutinemessig likevel. Det var nemlig flere omstendigheter som tydet på at klienten ikke var tilregnelig. Etter en ankerunde fikk vi medhold i at det ikke var skjellig grunn til mistanke om at tilregnelighetskravet var oppfylt, og min rolle i saken var over. Dette budskapet var det ikke enkelt å formidle til klienten, som stolte på meg, og trengte mer støtte enn det som er forenlig med advokatrollen. Jeg syns det var vanskelig å sette harde grenser overfor et sårbart menneske, som manglet nettverk og andre støttepersoner. Jeg tenker fortsatt på den saken. Og det er en av grunnene til at jeg egnet meg dårlig som advokat.

– Det har vært mye snakk om arbeidspresset for unge ambisiøse i de største advokatfirmaene i år. Noen tanker om dette? Bør det slås hardere ned på, eller heller du mer mot at det er frivillig å gå akkurat den karriereveien?

– Uforholdsmessig høy arbeidsbelastning som skyldes uønsket press fra arbeidsgiver, må reguleres. Arbeidspress som stammer fra indre motivasjon, syns jeg det må være rom for. Mellom disse ytterpunktene er det for mange nyanser til at jeg kan gi et kategorisk svar. Men hvis jeg likevel skal skyte fra hofta... Så tenker jeg at hvis man ønsker privilegiene som følger med en karriere som forretningsadvokat, for eksempel utsikter til å tjene flerfoldige millioner, så bør man være innstilt på at disse har en pris. Noe må forsakes. Sammenligningen mellom forretningsadvokater og toppidrettsutøvere, som jeg ser at noen har trukket, er kanskje ikke helt ueffen: Vil du på landslaget i friidrett, må du være innstilt på treningsmengder som overstiger normalen, munnbind i barnebursdager og avhold fra alkohol. Selv om poenget er spissformulert, syns jeg det har en kjerne av noe sant ved seg: Det er vanskelig å få i pose og sekk. Så er det en annen sak at advokatfirmaene på den måten går glipp av talenter osv. Det kan jo hende at KI og alt det fører med seg gjør at det ikke lenger er nødvendig å drive på som før, og at det nå blir større rom for work-life balance. Ikke vet jeg. Jeg syns uansett det bør være kultur for å si at man vil prioritere muligheten til å være utilgjengelig, tid til å trene, slappe av og være sammen med venner, familie etc. fremfor fremtidig utbytte, hvis det er det man vil. Kanskje det er kultur for å si det nå?

– Du får diktatorisk makt til å beslutte én lovendring. Hva velger du?

– Jeg er liberal på mange områder, men jeg mener at leiemarkedet må reguleres i større grad enn i dag. Det er særlig regelverket for Airbnb og korttidsutleie jeg vil til livs. Hvordan dette skal gjøres, er et spørsmål for eksperter. Men jeg syns at situasjonen for studenter i studentbyene i dag, Tromsø især, er begredelig. Klasseskillene mellom de som har foreldre som kan trå til, og de som må klare seg selv, blir større og større, og det påvirker retten til utdanning. Det er vanskelig å nyte godt av denne om man må betale blodpris for å bo i en rønne, ikke får et sted å bo i det hele tatt, eller må bruke mer tid på å jobbe enn å studere.

– Siden du drømte om å bli advokat var det vel ikke så mange alternative veier, men om du skulle studert noe annet enn juss – hva ble det da?

– Hvis livets opphold ikke var en bekymring, skulle jeg gjerne ha begynt å studere kunsthistorie, idehistorie, filosofi eller litteraturvitenskap. Sosiologi hadde også vært interessant. En annen drøm som jeg ikke forfulgte, er statens teaterhøgskole. 

– Hvem har du lært mest av i din karriere?

– Den jeg har lært aller mest av, er min tidligere medstudent og nåværende venninne Veronika Steen Amundsen. Vi har fulgt hverandre siden første avdeling, og har strukket oss etter hverandre siden den gang. Veronika er det mest iderike og det minst dømmende mennesket jeg kjenner, og svarer aldri «jeg vet ikke» når jeg serverer henne en juridisk floke, uansett hvor intrikat den er. Ikke rart at hun har blitt en strålende jurist. I studietiden øvde Jon Petter Rui stor innflytelse på oss. Vi valfartet opp på kontoret hans med smale strafferettslige spørsmål, og han tok imot. Han serverte oss aldri svaret på sølvfat, men stilte istedenfor spørsmål tilbake: «Ka ordlyden sei?» Vi fikk gode refleksjoner og ofte en bok med oss tilbake på lesesalen. På den måten lærte han oss egentlig det viktigste: Å stille spørsmål og tenke selv. Takk, Jon Petter! Mona Martnes har også betydd mye. Uten hennes perspektiver, åpenhet og kreativitet, hadde doktorgradsprosjektet mitt strandet. Jeg må også få trekke frem Trude Haugli og Lena Bendiksen, som leder forskergruppen i barnerett ved UiT. De har tatt oss stipendiater under sine vinger, tatt oss med på reiser, introdusert oss for nye mennesker, og latt oss delta i diskusjoner. Takk!

– Klarer du velge én bok, film eller plate som har betydd mye for deg?

– Nei, det er umulig å be meg om å velge en. Jeg velger hele forfatterskapet til Karl Ove Knausgård, særlig Min Kamp første, andre og femte bok. I tillegg velger jeg Fuglane og Fall av Tarjei Vesaas. Jeg velger meg også Oslo-triologien til Joachim Trier, særlig Oslo, 31. august og affeksjonsverdi. I tillegg til Kjærlighet av Dag Johan Haugerud, som fikk meg til å se #metoo-debatten i et nytt lys. En annen film med affeksjonsverdi (ordspill tilsiktet) er Tilsammans, som jeg ofte så i oppveksten. Av plater velger jeg meg Splid av Kvelertak, som gav meg kraft og fandenivoldskhet i en periode av livet hvor jeg følte meg fastlåst.

– Gøyalt band! Husker jeg en gang så dem som oppvarmere for ingen ringere enn Metallica, i Amsterdam av alle steder. Hvilken tradisjon er viktigst for deg i julen?

– Så lenge familien er samlet, er det ikke viktig for meg at vi gjør det samme fra år til år. Hvis jeg skal komme på en tradisjon, så må det være denne: Jeg leser piken med svovelstikkene. Og jeg nødhandler på Oslo City med lillebroren min lille julaften.

– God ferie!