Jeg skulle aldri bli 30

10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg vet hvorfor det er en viktig dag.

Da jeg var yngre, hadde jeg ingen planer om å bli en gammel mann. Jeg hadde ikke noe håp. Ingen framtidstro.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle nå min 30-årsdag. Hvorfor jeg tenkte sånn, er fremdeles litt uklart.

Oppveksten min var fin. Jeg hadde venner, jeg hadde familie som var glad i meg og jeg hadde tilsynelatende alt jeg trengte.

SLET PSYKISK: «Det opplevdes som ingen brydde seg. Som om jeg var helt alene», skriver Alexander Liane. Dette bildet er tatt for flere år siden, da Alexander var midt i den tunge tiden. Foto: Privat

Jeg gjorde det ikke særlig dårlig på skolen. Var ikke dårligst, men heller ikke best. Helt middels.

Jeg fikk meg kjæreste, tok mopedlappen og hadde gode venner.

Alt lå til rette for at jeg skulle ha et normalt, godt liv.

Men jeg følte meg aldri god nok for noen. Det opplevdes som ingen brydde seg. Som om jeg var helt alene.

Jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg hatet meg selv og hadde svært mørke tanker daglig.

Jeg kunne jo ikke ha det sånn. Jeg måtte jo si det til noen. Jeg måtte jo få hjelp. Men veien dit viste seg å være lang.

Møtene mine med voksne og «systemet» var ikke det beste.

Jeg fikk blant annet beskjed av en voksenperson at jeg burde tåle mobbingen, siden jeg selv valgte å kle meg og oppføre meg annerledes.

UNGDOMSTIDEN: Alexander opplevde mobbing i tenårene, og tunge tanker og følelser tok mer og mer plass i livet hans. Foto: Privat

Jeg ønsket å snakke med noen og oppsøke hjelp, men DPSDistriktspsykiatrisk senter, en del av det offentlige helsevesenet som tilbyr psykisk helsehjelp. ga meg avslag. Det føltes ut som de ga meg beskjed om at jeg ikke var deprimert nok.

Da jeg omsider fikk tilbud om hjelp i kommunen, hadde jeg i mellomtiden flyttet til nabokommunen. Dermed mistet jeg tilbudet.

Derfor måtte jeg sende ny søknad i den nye kommunen med en ventetid på minimum seks måneder.

Det føles ut som en evighet når man ikke har det bra.

Det var med andre ord ufattelig mange hindringer for noe så enkelt som å få hjelp.

Men jeg var heldig. Jeg hadde folk som så meg, som trodde på meg og som aldri ga meg opp.

Og jeg fant fagbevegelsenOrganisasjoner som representerer arbeidstakere, ofte kalt fagforeninger, som jobber for medlemmenes rettigheter og interesser.. Der ble jeg inkludert. Jeg fikk rom til å være meg selv, og jeg fikk ansvar.

Ungdomsarbeidet i forbundene og i LOLandsorganisasjonen i Norge, Norges største sammenslutning av fagforeninger. har vært helt uvurderlig for meg. Det førte meg inn i et fellesskap jeg ikke hadde kjent på før. Og jeg ble en del av noe større.

Det var lav terskel for å være med. Det gjorde at jeg kunne bidra med det lille jeg hadde og samtidig få mestringsfølelse.

Dessverre er det altfor mange som ikke er så heldige som det jeg var. Mange når ikke det punktet at de ber om hjelp for det de bærer på, engang.

Vi mistet 693 mennesker til selvmord i 2023. Det er 693 for mange.

Alle disse menneskene var noens søster, bror, mor, far, kjæreste, klassekamerat og venn.

Det må vi aldri glemme. De må vi aldri glemme.

Vi har alle et ansvar. Vi må være den personen som ser andre. Som ikke gir de opp. Som kan være en trygghet for andre mennesker.

Det offentlige har også et ansvar. Rask psykisk helsehjelp i kommunene kan redde flere enn man tror.

Dette er spesielt viktig for å nå unge menn som har høyere terskel for å be om hjelp.

Vi trenger flere tiltak for at flere skal få hjelp fortere. Vi kan ikke risikere at folk blir dårligere mens de venter på hjelp.

Og ikke minst må vi tørre å snakke om det. Ikke bare på merkedager som i dag, men også på en helt vanlig onsdag i januar eller mai.

Det kan føles skummelt å snakke om selvmord. Men det er enda skumlere å late som det ikke skjer.

For vi har ingen flere å miste. Og det fokuset bør vi ha hver eneste dag.

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes hjelp, det finnes støtte og det finnes håp. Det er mange som kan gi deg råd i situasjonen du er i, og som kan veilede deg videre.

Husk at du ikke er alene!

Telefonnummer:

Mental Helse: 116 123

Røde Kors: 800 33 321

Kirkens SOS: 22 40 00 40​

Chat: https://www.soschat.no

Hvis du trenger hjelp, ta kontakt med fastlegen, legevakt eller skolehelsetjenesten.

Ring 113 hvis det er fare for liv.

Les også