Ideen om et konservativt folkeparti

TO GENERASJONER. Høyres to viktigste politikere etter krigen: Kåre Willoch, statsminister fra 1981–86, og Erna Solberg, statsminister 2013–21. Foto: Heiko Junge / NTB

Det haster nok mer å finne en kjerne enn et nytt slagord.

Dette er en kommentar

Høyres elendige valg er det tredje dårligste siden 1884, bare marginalt over krisevalgene i 1997 og 2005. Det har mange årsaker: en følelse av reprise fra 2021, skvisen mellom Frp og Ap, en høyrebølge partiet ikke fanget og en frontfigur som var markant mindre populær. «Ingen slagord» ga ingen profil. Det er partiets ansvar.

Samtidig speiler stortingsvalget utviklingen i flere vestlige land. Etablerte høyrepartier sliter med konkurrenter til høyre. Noen få steder holder de stand (Spania), andre steder er de nede i knestående (Storbritannia). I land som Frankrike og USA er høyresiden tatt over av nye krefter.

De tradisjonelle konservative partiene har åndenød.

Norsk politikk vil i uoverskuelig fremtid ha plass til et parti som kombinerer rettsstatlig tenkning med støtte til privat initiativ og en konservativ bekymring for raske, radikale endringer.

Det er bare ikke åpenbart at det vil være Høyre.

Der sosialdemokratiet er ett parti, har den norske konservatismen alltid funnes i flere. KrF og Senterpartiet har klare konservative trekk. Det har også Fremskrittspartiet, selv om de bekjenner seg til liberalismen.

Som alle andre partier, har Høyre vært en allianse av ulike strømninger, men en viktig del har vært konservatismen.

De konservative partiene i Vesten burde egentlig ikke kunnet eksistere.

Mange av dem ble til i protest mot massedemokratiets fremvekst og som et forsvar for det etablerte systemet. I Norge ble Høire dannet i 1884, mot parlamentarismen og av menn fra slekter som gjennom tiårene før hadde bygget det nye Norge på en blanding av patriotisme, rettsstat og liberal økonomi.

Over hele Europa møtte de gamle konservative partiene et tilsynelatende uløselig paradoks: Etter hvert som demokratiet utvidet seg, syntes de ubønnhørlig dømt til undergangen, som dinosaurer som bare ventet på meteoritten. For hvem ville stemme på et parti hvis fremste eksistensberettigelse var å forsvare gammel makt?

Hvis du på begynnelsen av 1900-tallet skulle gjette hvilket parti som skulle være sterkt 100 år senere, ville de fleste nok satt penger på de progressive, liberale og fremskrittsvennlige partiene, ikke de konservative. Resultatet ble det motsatte.

«ERRE NO VELGERE HER?» Høires første leder, Emil Stang (1834-1912), ledet et parti med sterke bånd til den gamle embetsstateliten. Han var Norges statsminister to ganger. Foto: SCANPIX / NTB

Svaret på denne utviklingen var ideen om det konservative folkepartiet – brede, nasjonale partier som skulle gjenspeile de holdningene og verdiene som en stor, ikke-radikal del av befolkningen stod for (eller egentlig stod for, hvis valgene gikk dårlig).

De konservative partiene viste en bemerkelsesverdig evne til tilpasning, som den engelske venstreliberaleren Edmund Fawcett har påpekt i en bok om konservatismens historie. Det var delvis en dyd av nødvendighet, men hadde også en dypere ideologisk begrunnelse.

Der liberalismen og sosialismen i sin kjerne er progressive ideologier som alltid vil fremover, banker konservatismens hjerte for gradvis endring og moderasjon. Den er skeptisk til selve ideen om «fremskrittet» som noe altomfattende, godt og endelig. Destillert ned var slagordet «forandre for å bevare», hentet fra den irsk-engelske statsmannen Edmund Burke, som er mest kjent for sin kritikk av den franske revolusjonen.

Dermed må konservative folkepartier følge med tiden. Ikke alltid med iver, og ofte med et visst vemod over alt som er blitt borte, men hvis konservatismen blir en museumsgjenstand, kan den ikke fylle sin rolle – i hvert fall ikke som noe annet enn nostalgisk drømmeri. Konservative folkepartier lykkes når de setter ord på hva «den tause majoriteten» «den tause majoriteten» Et begrep som særlig forbindes med USAs president Richard Nixon som brukte det for å beskrive folk flest i 60 og 70-tallets politisk turbulente USA. Kontrasten var de radikale som protesterte. tenker.

Det er to kontraster til en slik idé om et konservativt folkeparti.

Den ene er partier som blir så blodfattige og opptatt av teknisk styring og stabilitet, at de ikke evner å fange hva som egentlig rører seg. Den andre – som er like aktuell – er konservatismen som aggressiv kampideologi.

Det er høyttaler av eller volumet på full guffe. Begge mangler evnen til å fange opp hva som rører seg.

Et blodfattig parti vil være styringsdyktig, men få vil forstå hvorfor de skal styre. De vil få moderasjon til å høres tafatt ut. Men først og fremst vil de mange evnen til lå fange opp og formulere bekymringer mange har. Er den norske velferdsstaten bærekraftig? Hvorfor ser det ut til at ungdomsvolden blir råere? Hva gjør det med skolene våre, barna våre, hodene våre at vi er påskrudd en stadig mer aggressiv teknologivirkelighet? Hva gjør høy innvandring over tid med et land, både økonomisk og kulturelt? Og hvorfor tar det så inni helsikes lang tid å få svar på alle mulige byggesøknader?

Den andre kontrasten er minst like aktuell. Det er konservatismen som kampideologi, som aggressivt slåss for alt hva den har kjært. I verste fall ser den hele det etablerte samfunnet som så råttent at det billedlig talt må rives ned for å bygges opp igjen. En slik konservatisme har også sine historiske forgjengere, blant andre ikke-nazistiske tradisjonalister i mellomkrigstidens Europa.

Det finnes tider og saker som kan gjøre kamp riktig og nødvendig, men en slik konservatisme blir lett sin egen motpol (radikalisme). Den har også misforstått konservatismens kjerne, som ikke er kamp for kampens skyld. Snarere har konservative folkepartier mobilisert «den tause majoritet» nettopp mot radikale eksesser. Når mange er sinte, blir enda flere redde for de sinte. Når kultur blir krig, kan den ikke lenger være limet som binder oss sammen.

FANT SEG SELV. Statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre på valgnatten. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Dypest sett har de konservative folkepartienes appell vært tuftet på noe ganske kjedelig: et trygt land med et sterkt forsvar, en økonomi som leverer vekst, samt rom for folk til å bygge en fremtid for seg selv og sine barn uten at politiken infiserer alt.

Den som har lest så langt i håp om å finne en oppskrift for å vinne valg, blir nok skuffet. Allikevel har poenget relevans.

Partier som taper oppslutning, lekker ofte til flere sider samtidig. Dermed starter diskusjonen om hvor man skal løpe for å få velgerne tilbake, til høyre eller venstre? De som fulgte Arbeiderpartiet fra 2017 til valgseieren i år, kunne se en slik usikkerhet utspille seg måned for måned. Men hovedproblemet var egentlig å finne tilbake til seg selv, til hva en sosialdemokratisk koalisjon er og må være for å vinne makt.

I en slik sammenheng er ikke spørsmålet «hva er et konservativt folkeparti?» en skrivebordsøvelse eller noe som passer best i en studiesirkel. Det er et eksistensielt spørsmål.

Først etter at det er besvart, kan man lage slagord. For ingen slagord har nok ingen fremtid.

Undertegnede har vært politiker og statsråd for Høyre, men gikk ut av politikken og partiet da jeg startet i E24.