ICE-drapet: Ligner vill vest-rettferdighet

Det er holdt store demonstrasjoner i Minneapolis i Minnesota etter at en ICE-agent (immigrasjonspolitiet) skjøt og drepte demonstranten og trebarnsmoren Renee Good. (Foto: Kerem Yücel / NTB)

KRONIKK: Mens jeg skriver på en spalte om humanioras betydning, ser jeg en video fra hjemdelstaten min, Minnesota. Den er kort. Den er brutal. Og den er umulig å se bort fra, skriver Curt Rice.

To tusen ICE-agenter er sendt inn i Minneapolis. En kvinne sitter i bilen sin. Kanskje protesterer hun. Kanskje forsøker hun å blokkere en vei. En agent går bort til bilen, snakker i et hardt og truende språk, og krever at hun skal komme seg ut. Det vil hun ikke. Hun rygger litt, vrir rattet, og er i ferd med å kjøre unna.

Sekunder senere er hun skutt og drept.

Det handler om ledelse

I etterkant sier agentens overordnede, lederen for Homeland Security, at kvinnen hadde «gjort bilen sin til et våpen», og at handlingene hennes ble karakterisert som innenlandsk terrorisme. Språket var ikke tilfeldig valgt; det var et ledelsesgrep, som forsøkte å gi dødelig maktbruk en moralsk og politisk ramme.

Det er mulig at kvinnen handlet ulovlig. Det er mulig at hun ikke gjorde det. Det vi med sikkerhet vet, er at prisen for handlingen – uansett hvordan man vurderer den juridisk – var døden.

Men dette handler ikke om juss eller amerikansk partipolitikk. Det handler om ledelse. Og om hvilke verdier ledelse synliggjør i praksis.

For uansett politisk ståsted: Når statens maktutøvelse fremstår vilkårlig, ekstrem og dødelig, skapes det en opplevelse av noe som ligner vill vest-rettferdighet. En opplevelse av at avstanden mellom feil handling og endelig straff er blitt farlig kort. At situasjoner eskalerer raskere enn de burde. At makt ikke bare håndheves, men demonstreres.

Og det er nettopp her ledelse kommer inn. Ikke som slagord, men som ramme. Ledelse viser seg ikke først og fremst i hva man sier etterpå, men i hvilke systemer, instrukser, opplæring og normer som gjør hendelser som dette mulige. Eller umulige.

«Alt blir bra»

Mange av oss som har bodd i USA – eller som har dype faglige og personlige bånd dit – vet at dette landet rommer enormt mye godt. Engasjerte mennesker. Sterke lokalsamfunn. En idé om fellesskap og ansvar som vi i Norge lett kan kjenne oss igjen i. Verdensledende universiteter og forskningsmiljøer som fortsatt står for åpenhet, kritisk tenkning og kunnskapsdeling.

Men hva gjør hendelser som dette med vår evne til å snakke om alt det andre?

Kan vi bare si: «La oss ikke snakke så mye om politikken»?

Kan vi berolige studenter og kolleger som drømmer om et år ved Berkeley eller MIT og si: Det ordner seg. Alt blir bra?

Eller vet vi, innerst inne, at vi ikke lenger kan gi slike forsikringer med samme selvfølgelighet?

For dette handler ikke bare om én tragisk hendelse. Det handler om hvordan slike hendelser inngår i en større fortelling – særlig for dem som betrakter USA utenfra. For internasjonale studenter, forskere og familiene deres er dette ikke abstrakte spørsmål. Det er konkrete risikovurderinger.

Kulden må tas på alvor

Universiteter er avhengige av tillit: tillit til sikkerhet, rettferdighet og forutsigbarhet.

Internasjonale studenter og forskere tar beslutninger med høy innsats: flytting, familie, karriere, visumstatus.

Og hendelser som dette blir del av den samlede vurderingen – særlig når lederes reaksjoner fremstår avvisende, bagatelliserende eller eskalerende.

Jeg påstår ikke at én hendelse vil ødelegge amerikansk høyere utdanning. Det ville være urimelig og feil. Men det er både rimelig og nødvendig å si at akkumuleringen av slike signaler betyr noe. Tillit bygges langsomt, og kan svekkes raskt.

For høyere utdanning opererer ikke i et vakuum. Den er vevd sammen med samfunnets institusjoner, verdier og maktbruk. Når skillet mellom rettshåndhevelse og dødelig makt oppleves som uklart, når språkbruken til politisk ledelse normaliserer ekstrem vold, da påvirker det også universitetenes globale appell – uansett hvor edle deres interne verdier måtte være.

ICE. Det var kaldt.

Drapet er det rystende faktum. Kulden i språket som fulgte etterpå gir det en videre betydning.

Å ta den kulden på alvor forutsetter verdier og ledelse – og sterke, frie og uavhengige universiteter.

(Kronikken ble først publisert i Universitetsavisa)