Hvor er Anita?

1 month ago 16

Det er februar i år, og bilene som pleier å stå parkert utenfor, er ikke der.

Monica Holt åpner skuffer og skap på kjøkkenet.

Glass og bestikk er borte.

Garderobeskapene der Monica har brettet og hengt Anitas sommertøy, er tomme.

Huset virker forlatt.

Hun sender en fortvilet melding til mannen sin:

fre. 2. feb., 12:17

De har flyttet Anita. Alle hennes klær var borte.

Mamma Monica

Herregud. Det har de ikke lov til.

Pappa Eivind

Pappa Eivind ringer kommunen og får en e-post fra den private helseleverandøren Ecura:

Anita (22) og personalet har valgt å reise på «en hyggelig utflukt», skriver en fagleder.

«De kommer hjem igjen tirsdag etter skole».

Men det skjer ikke:

Anita kommer aldri hjem.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å velge hvor de skal bo, på samme måte som alle andre. Det har regjeringen bestemt.

Men hva gjør du hvis kommunen flytter datteren din – mot din vilje og uten at du får vite det?

Monica forteller at hun kontakter politiet.

– Datteren min er blitt bortført, sier hun.

Politiet oppretter ikke sak, men skal ha sagt at hun må kontakte Siljan kommune.

Fra kommunen får foreldrene et brev:

«Varsel om endring av adresse», står det.

Kommunen kaller det et forhåndsvarsel, selv om det allerede har gått fire dager siden Anita ble flyttet.

Brevet forteller at Anita ikke lenger vil motta helsetjenester i sitt eget hjem.

Beskjeden gjør foreldrene fortvilet.

I Siljan bodde nemlig Anita i en ny og tilrettelagt enebolig.

Nå skal hun sove i kjelleren i et hus i nabokommunen – 40 minutter unna foreldrene.

– Det var rett og slett en kidnapping, sier pappa Eivind.

Flyttingen skjedde for å gi Anita «helt livsnødvendig helse- og omsorgstjenester», mener kommunen:

– Ansatte kunne ikke utføre sine tjenester i boligen.

Snart skal kommunen begrunne hvorfor flyttingen skjedde så brått.

Frem til hun var to og et halvt år, hadde Anita en helt normal utvikling.

Da fant foreldrene henne sittende alene og leke med en haug gamle bankkort.

Disse la hun systematisk i rad og rekke, som om det var noe som tvang henne til det.

Det var et tidlig tegn på autisme, forteller Monica.

I barnehagen måtte Anita alltid sitte på samme stol. Hvis ikke kunne hun bli rasende.

I dag har hun også diagnosen psykisk utviklingshemming. Hun har rett på omsorg fra Siljan kommune døgnet rundt.

Selv om Anita har mange utfordringer, er foreldrene opptatt av at hun skal ha et godt liv.

VG møter mamma Monica i datterens tomme hjem i Siljan.

Monica viser hvordan hun fortvilet åpnet tomme skuffer og skap i februar i år.

Huset kjøpte hun til Anita, fordi det ligger i samme nabolag som deres eget hjem.

Monica gjorde det hjemmekoselig med gardiner og blomstrete tapet.

For at datteren ikke skulle skade seg, polstret foreldrene veggene og satte sikkerhetsglass i vinduene.

De festet skap og kommoder, og dekket TV-en med pleksiglass.

I fjor vinter flyttet Anita inn i huset i Siljan.

Det samme gjorde Ecura, eller Abcent, som selskapet het den gang.

Firmaet ble leid inn av kommunen for å passe på Anita.

Anita bodde i den lyse overetasjen.

Ecura leide underetasjen, som hvilerom for sine ansatte.

Etter flyttingen til Skien i februar i år, ble alt snudd på hodet.

I dag sover Anita i kjelleretasjen i den nye boligen.

Monica viser VG bilder og forklarer:

– Her har Anita matbord med plass til én person.

Kjellerens tre vinduer slipper inn lite dagslys.

På soverommet er det utsikt mot en betongvegg.

Et annet vindu har utsikt inn under terrassen.

Utgangsdøren har et lite vindu og leder ut til en inngjerdet uteplass.

Ifølge Ecura og kommunen har Anita også fri tilgang til hovedetasjen i huset i Skien.

– Det tror jeg ikke er sant, sier Monica.

VG har sett en dagsrapport fra Ecura som beskriver at Anita spiste mat i kjelleren alene, mens personalet spiste oppe.

En nattevakt har notert i journalen hennes:

«Hun prøvde å komme opp 3 ganger men jeg stoppet henne i trappa»

Etter flyttingen er Monica bekymret for hvordan datteren har det.

Ecura skriver i en e-post at Anita har det fint og ikke viser utagerende adferd.

Men fra skolen til Anita får hun annen informasjon. Datteren roper og utagerer, får Monica vite i en tekstmelding.

Etter at Monica har besøkt datterens nye hjem i februar, skriver ektemannen Eivind til kommunen og Ecura:

«Det var masse sår og merker på hodet, hake, lepper og hals. (...) Hva har skjedd siden hun var i en slik tilstand?»

«Nå må den «hyggelige utflukten» ta slutt og Anita må flyttes tilbake til sin bolig i Siljan.»

Ecura avdramatiserer situasjonen.

Firmaet skriver at «det går veldig fint» med Anita, og at «hun har tilpasset seg nye omgivelser».

Likevel fortsetter skolen å rapportere at Anita utagerer:

lør. 9. mars, 2:38

Hei! AH var ikke på skole i går. Årsak ble oppgitt som utagerende atferd. Ha en fortsatt fin helg.

Ecura er forelagt disse beskrivelsene, men ønsker ikke å kommentere dem av hensyn til taushetsplikten.

Hvorfor ble egentlig Anita flyttet?

Monica Holt mener det er fordi kommunen og Ecura oppfatter henne som en slitsom pårørende.

Alle parter er enige om at det har vært samarbeidsproblemer i flere år.

Monica har flere ganger sendt bekymringsmeldinger til Statsforvalteren, som skal sikre at Anita får tjenestene hun har krav på.

Moren har vært ekstra bekymret for om Ecura har kontroll på medisinene Anita trenger og hvordan de håndterer utageringen hennes.

For når Anita blir frustrert, kan hun dunke haken og hodet i veggen.

Statsforvalteren har tidligere gitt moren rett i at Anita ikke har fått forsvarlige tjenester.

Siljan kommune gjorde heller ikke nok for å sikre datteren dette, mente Statsforvalteren.

Våren 2023 eskalerte konflikten. Bakgrunnen var en husleieavtale.

Før Anita ble flyttet til Skien, leide Ecura underetasjen i huset i Siljan som hvilerom for sitt personale.

Firmaet mente moren kom på uanmeldte besøk dit.

Monica avviser dette.

Så kom Ecura med forslag til en ny husleieavtale som skulle ha regler for besøk.

Den inneholdt ikke bare regler for Ecuras underetasje. Nå ville Ecura også regulere besøk fra moren i Anitas overetasje.

Monica måtte «skille på sine roller» som huseier og mor, sto det i avtalen.

– Avtalen var uakseptabel, sier Monica.

Hun fikk en e-post om at hun måtte varsle minimum to dager i forkant av besøk til Anita.

All kontakt skulle heretter gå via leder, og «primært på mail», skrev firmaet:

«Det blir slutt på daglige SMS oppdateringer til pårørende. Ei heller kommer ansatte til å ta telefonen».

Monica nektet å underskrive avtalen.

Siden partene ikke ble enige, endte Ecura med å leie hvilerom til sine ansatte i nærheten.

Da ble samarbeidet enda dårligere.

Sommeren 2023 beslutter Statsforvalteren å gjøre et nytt tilsyn etter nye varsler fra mor.

Tilsynsmyndighetene mener det «fortsatt er stor fare for svikt i tjenestene».

Etter tilsynet skriver Ecura til kommunen:

«Vi har INGEN lovbrudd på tjenestene som gis».

Videre skriver Ecura at firmaet skal ha fått en muntlig tilbakemelding fra Statsforvalteren etter tilsynet:

Anita får «forsvarlige og gode tjenester fra en personalgruppe som de tydelig så at var glad i henne», skriver Ecura.

Firmaet understreker at Statsforvalteren brukte ordet «lukrativ» om tjenestene Anita mottar.

Likevel erkjenner Ecura at det også ble funnet et lovbrudd, men at dette gjaldt «ledelses- og kvalitetssystemet».

I november kommer den faktiske rapporten fra Statsforvalteren:

«Det er Statsforvalterens konklusjon at Ecura i perioden for tilsynet hadde manglende rutiner for legemiddelhåndtering».

Firmaet får også systemkritikk for opplæringen av de ansatte, behandling av avviksmeldinger og journalføring.

– Dette viser at Ecura prøver å dysse ned at de faktisk ikke har ting på stell, mener Monica.

Til VG skriver fagdirektør Jonny Finstad i Ecura at dette er feil, og at det ikke var noen grunn til å dysse ned noe som kommunen uansett ville få vite.

– Vi tar alle avvik og forbedringspunkter på stort alvor, skriver han til VG.

Jonny Finstad

Fagdirektør i Ecura

Han understreker at lovbruddet er knyttet til administrative rutiner, og at Statsforvalteren i samme rapport presiserer at de «ikke har noen grunn til å mistenke at dette lovbruddet har gått ut over tjenestene» til Anita i perioden for tilsynet.

Statsforvalteren skriver at Anita «har det bra» og «har hatt en svært god utvikling dette året».

Vurderingen er basert på intervjuer med ansatte i Ecura.

Fire dager etter tilsynet velger helseleverandøren å stramme inn Monicas lesetilgang til det elektroniske journalsystemet, der hun kan følge med på datterens helse.

Monica får beskjed om at hun må sende skriftlig søknad med begrunnelse for å få lese journalen.

– Jeg følte at Ecura prøvde å straffe meg fordi jeg klaget på Anitas vegne, sier Monica.

Dette er en urimelig påstand, mener Finstad i Ecura:

– Moren hadde full innloggingsmulighet direkte i journalsystemet, der hun kunne åpne journalen til enhver tid. Det er et helt uvanlig nivå av tilgang, sier han.

Ifølge ham var det Statsforvalteren som stilte spørsmål ved om Ecura ga for stor tilgang til journalen.

Statsforvalteren bekrefter overfor VG, på generelt grunnlag, at det ikke er vanlig at pårørende har direkte tilgang.

– Vi hadde i hvert fall den tilgangen i mange år, og plutselig bare forsvant den, sier Monica.

I oktober 2023 skriver Ecura til Siljan kommune at Monica «er en veldig stor utfordring på alle plan», og at samarbeidet ikke fungerer.

Selskapet ønsker å flytte Anita til en annen bolig i nabokommunen Skien.

Siljan kommune svarer at de «har vurdert mulighetene til å flytte» Anita, men at de ikke har hjemmel i loven for det.

Snart skal det skje likevel.

Det er blitt desember. Nå går Monica til lokalavisen Varden.

Det får situasjonen til å tilspisse seg.

Monica er nemlig ikke bare Anitas mor. Hun er også Anitas verge.

Dagen etter at Varden-journalisten tar første kontakt med Ecura om saken, sender selskapet inn en bekymringmelding til Statsforvalteren.

De skriver at «vergeoppdraget ikke utføres på en hensiktsmessig måte».

Deretter opphever Monica taushetsplikten, slik at Ecura skal kunne svare på spørsmål fra Varden.

Da tar Ecura kontakt med Statsforvalteren på nytt.

Snart slutter Ecura å sende SMSer og e-poster om Anitas dagligliv.

Monica skriver i en e-post:

«Ber om kort informasjon om hvordan gårsdagen til A var. Vi lurer på dagsform, hvilke aktiviteter ble gjennomført og hva hun har spist»

Til svar får hun beskjed om at «dette er konfidensiell informasjon som ikke hører hjemme i mail».

I januar i år kontakter Ecura kommunen på nytt for å få Anita flyttet fra hjemmet sitt i Siljan – til Skien.

Nå gjør Monica noe hun senere skal angre på.

Hun mistenker at de ansatte fortsetter å bruke hybelleiligheten i kjelleren – selv om de ikke lenger vil leie den.

Hun legger derfor igjen en gammel båndopptager øverst i kjellertrappen.

– Jeg ville bare sjekke om de fortsatte å bruke underetasjen, sier Monica i dag.

Ecura finner opptageren og anmelder forholdet.

Politiet henlegger saken innen en uke. Det var ikke grunn til å undersøke om det hadde skjedd noe straffbart, var begrunnelsen.

Ecura rapporterer likevel til kommunen at de har funnet «avlyttingsutstyr», noe de ansatte opplevde som svært belastende. De følte seg «mistenkeliggjort og overvåket».

– Jeg angrer veldig, for dette ble brukt som et påskudd til å flytte datteren min, sier Monica.

Dagen etter at Ecura sender et skriftlig varsel til kommunen om båndopptageren, tas Anita med på en «hyggelig utflukt».

Og da er vi fremme til den dagen da denne historien begynte: 2. februar 2024. Dagen da Anita flyttes fra sitt hjem i Siljan til nabokommunen Skien.

Siljan kommune begrunner flyttingen med at Ecura ikke lenger kan gi Anita forsvarlige tjenester på grunn av arbeidsforholdene.

Kommunen viser til en lovbestemmelse som sier at de kan ta avgjørelser om helsehjelp som «er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet».

– «Lite inngripende»? spør Monica.

– Å tvangsflytte noen må jo være noe av det mest inngripende en kommune kan gjøre.

Kommunen skriver at Anitas flytting til Skien ikke var planlagt, men «ment som en helgetur/utflukt» for å få litt ro.

Utflukten ble først permanent da kommunen så at Anita «taklet å være et annet sted på tross av liten planlegging i forkant».

VG har stilt spørsmål til helsesjefen i Siljan kommune – uten å få svar:

Hvem vurderte Anitas adferd på utflukten?
Hvorfor kunne ikke kommunen vente med å flytte Anita til hun var tilbake?
Hvorfor kalte de brevet til Monica for et «forhåndsvarsel», når flyttingen allerede hadde funnet sted?

Monica Holt mener kommunen ikke snakker sant:

– Ingen tømmer huset for å reise på en utflukt i fire dager, sier hun.

Fagdirektør Jonny Finstad i Ecura skriver til VG at hverken firmaet eller kommunen har noen grunn til å lyve.

– Kommunen fattet vedtak om umiddelbar flytting underveis i den utflukten, skriver han.

– Vi har stor forståelse for at foreldrene syntes dette var tøft og tar med oss hvordan de har opplevd denne situasjonen. Men det er ingen konspirasjon her.

Fagdirektøren skriver også at det er feil at leiligheten ble tømt, med unntak av det som trengtes til utflukten.

Han presiserer at deres tjenestemottagere ofte kan ha behov for mer utstyr enn det som er vanlig når funksjonsfriske skal på utflukt.

– Men et brannslukningsapparat, hva skulle hun med det? spør Monica:

– Og hvorfor ta med Anitas shorts og alle sommerklær på en helgetur om vinteren?

Hun sitter sammen med mannen sin i huset i Siljan.

Hit får Anita komme på besøk hver søndag for å spise vafler og pistasjnøtter, mens de ser på NRK Super eller legger puslespill på iPaden.

Anita forstår hva foreldrene sier, men uttrykker seg bare med enkeltord.

Da bilen fra Ecura kommer for å hente henne noen timer senere, fortsetter Anita å legge puslespill.

Moren tror hun gjør det for å forsinke avreisen til den nye boligen i Skien.

Hun vil at Anita skal flytte hjem igjen til Siljan.

Monica har klaget på flyttingen til Statsforvalteren og ventet over et halvt år på svar.

Hun ønsker også mer informasjon om datteren, men tilgangen til hennes helsejournal er bare blitt redusert ytterligere:

Fra annenhver uke til fire ganger i året.

Nå må Monica hente journalen fysisk på Ecuras kontor i Porsgrunn, 30 minutter unna med bil.

Før sommeren påpekte Monica det hun mener er mangler i månedsrapporten om datteren og fikk dette svaret fra kommunen:

«Dersom dere pårørende/ verge ikke synes rapportene er informative så trenger det ikke sendes ut kopi.»

Helsesjef Heidi Vasdal i Siljan kommune skriver i en e-post til VG at kommunen jobber kontinuerlig for å samarbeide med foreldrene og gi dem informasjonen de har krav på.

Da Monica får høre dette rister hun forsiktig på hodet:

– Men de må få lov til å uttale seg, de også.

Fagdirektør Finstad i Ecura ønsker ikke å stille til et fysisk intervju, selv om Monica har opphevet taushetsplikten.

Finstad skriver til VG at saken har en komplisert forhistorie med bakgrunn i blant annet husleieavtalen.

Det ble en uholdbar situasjon da de ansatte blant annet måtte avvikle hvileperiodene sine et annet sted enn der Anita bodde, forklarer han.

– Vår fremste prioritet er de som mottar tjenestene og at alt rundt dem fungerer som det skal, skriver Finstad.

Han viser til at de ansatte, som er på jobb døgnet rundt, må ha tilgang til kontor, bad og hvile- og soverom.

«Da vedtaket ble fattet mens utflukten pågikk, var vurderingen at det mest skånsomme og hensiktsmessige var å gjennomføre flyttingen. Vi er forpliktet til å følge opp vedtak fra kommunen, men tar selvsagt med oss opplevelsene til foreldrene og lærer av dem».

Noen dager etter at VG kontaktet Ecura første gang, ringer Monica VG.

– Jeg vet ikke lenger om jeg tør å fortelle Anitas historie, sier hun.

Nå er hun nettopp blitt oppringt av vergemålsavdelingen hos Statsforvalteren:

– De er informert om at jeg er i kontakt med VG, sier Monica.

Statsforvalteren minnet henne på taushetsplikten hun har i rollen som verge, forteller hun.

– Jeg kan ikke risikere å miste vergemålet.

Monica mener likevel at saken er så viktig å belyse at hun ikke kan la være.

– Jeg må kunne uttale meg som mamma.

Fagdirektøren i Ecura skriver i en e-post at firmaet har jevnlig kontakt med Statsforvalteren for å søke veiledning.

– Mener dere at Monica Holt har brutt taushetsplikten som verge ved at hun ønsker å belyse datterens sak?

– Det er ikke opp til oss å vurdere det. Vi har stor forståelse for foreldres situasjon og deres behov for å fortelle sin historie.

Finstad skriver at verger står helt fritt til å kritisere Ecura.

– Men verger er en sentral og formell rolle, med taushetsplikt og et eget, tydelig ansvar, fortsetter han.

VG har flere ganger forsøkt å få intervju med de ansvarlige i Siljan kommune.

Til tross for at Monica har opphevet taushetsplikten også for dem, vil ikke kommunen stille.

Helsesjef Heidi Vasdal skriver i stedet til VG at det var nødvendig å flytte Anita på grunn av arbeidsmiljøet:

«Ansatte kunne ikke utføre sine tjenester i boligen, og for å gi tjenestebruker helt livsnødvendige helse- og omsorgstjenester ble det foretatt en flytting».

Hun står også fast ved at «utflukten» ikke var en planlagt flytting fra kommunens side.

– Det har vært så mange følelser i denne saken. Det er sikkert mye vi kunne gjort annerledes, men vi mener virkelig at vi har forsøkt å gjøre vårt beste for Anita i mange år, skriver Vasdal.

Rundt stuebordet i Siljan sitter Monica og Eivind. De er i det tomme huset som de kjøpte til datteren for egne penger, og pusset opp med egne hender, så det skulle passe akkurat henne.

I påvente av hva som vil skje med Anita kan de ikke leie ut huset, heller.

Monica synes det er «vanvittig» at kommunen fortsatt mener at flyttingen ikke var planlagt.

Hun skjenker mer kaffe i koppene, det har blitt kveld i Siljan.

– Det er min oppgave som mamma å passe på at Anita har det bra, sier Monica.

– Er du sikker på at Anita ville bli boende i huset sitt i Siljan?

– Helt sikker kan jeg ikke være, fordi hun har store kommunikasjonsutfordringer. Men hun har ingen andre enn oss, svarer hun og spør:

– Hvorfor skulle Anita ønske å flytte inn i en kjeller langt vekk?

Tips oss

Journalist

Gravejournalist i VG. Jobber særlig med saker om offentlig pengebruk og økonomiske misligheter. Louise har bakgrunn som økonom og statsautorisert revisor, og jobbet tidligere med gransking og revisjon i PwC før hun kom til VG.

Journalist

Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.