Ukens vakreste øyeblikk

2 hours ago 2

I en liga der den ene overskriften avløser den andre, er det ikke alltid den som får størst plass som likevel er den største nyheten.

Kasper Wikestad

Viaplay-kommentator som hver uke skriver om fotball for VG+.

Fredag 14. mars kl. 12:19

For i en uke der Sir Jim Ratcliffe har kritisert både andres og egne avgjørelser i Manchester United, samtidig som nye planer for «New Trafford» er lansert, der Liverpool både har befestet posisjonen i Premier League og blitt utslått i Champions League, Nottingham Forest har slått ligamester Manchester City og der Ollie Watkins nok en gang senket gamleklubben for Aston Villa, så skjedde det noe mye større i London på mandag kveld.

Jeg har kommentert Premier League i snart 15 år. Noen spillere gjør større inntrykk enn andre. Noen for ferdigheter, andre for andre ting som for eksempel personlighet kombinert med det man har vist på banen. Og så er det i tillegg noen få igjen som har vært der hele tiden.

West Hams Michail Antonio er en av dem.

Ikke den typiske Premier League-stjernen. Ikke den typiske spilleren som snakker om at ballen er rund eller at cup er cup. Veldig lite stjernefaktor, men alltid full innsats, masse ferdigheter, viktige mål og en kontinuitetsbærer.

Dette er hans tiende sesong i West Ham, der karrieren startet med at han så kampene fra tribunen mens eier David Gold hadde glemt at de hadde hentet han fra Nottingham Forest.

Han er en spiller og en person som setter avtrykk. I Premier League-æraen har ingen flere mål og kun to spillere har flere kamper. Ingen har flere scoringer i Europacup for West Ham enn Antonio.

Og målene de feires gjerne på helt egne måter. Alt fra Svampe-Bob til Homer Simpson til Dirty Dancing med en pappfigur av seg selv.

Samme med intervjuene. Morsomme og gjennomtenkte. Ikke standardfrasene, men ofte et møte med et ekte menneske. Jeg har møtt han flere ganger. Både før og etter kamp, og et par ganger på toget, faktisk. Han er en av de personene med en ubestemmelig aura, men som det er umulig å ikke legge merke til.

Jeg tror det er alle disse faktorene som gjorde at bilulykken han var involvert i, traff så mange så hardt. Bildene av bilen han hadde sittet i var grusomme, og det var nesten ikke mulig å skulle se for seg at det skulle gå bra.

Derfor var mandagskvelden på London Stadium så vakker.

Michail Antonio tilbake for å takke fansen for støtten var virkelig et fint øyeblikk. Han så bra ut, og det er bare å håpe at han også kan klare å komme seg tilbake. Det vil være en enormt.

For meg er det å spille ti år i én og samme klubb, og samtidig være en nøkkelspiller gjennom mesteparten av de årene, et av de beste bevisene man kan få på hvor god man er. For hver manager som kommer inn dørene, vil det være nye idéer og tanker, nye måter å spille fotball på og andre spillere man ønsker å bruke i ulike posisjoner. Antonio har vært back, ving og spiss for fem ulike managere.

At man likevel klarer å beholde en plass på laget, og fortsette å være relevant, forteller mye. I dagens West Ham har det blitt brukt som kritikk av Julen Lopetegui som startet sesongen som manager – at selv om man hadde brukt mye penger så sto man likevel igjen med Antonio som spiss.

For meg er det aller mest en fjær i hatten for Antonio.

Hva han har vært gjennom, smerter og frustrasjon – og hvor lenge det er til han
eventuelt kan komme tilbake, vet bare han selv og hans nærmeste.

For en som har blitt glad i Michail Antonio gjennom mange år i Premier League, var det
mest av alt godt å se han på beina, og se at det går både bra og fremover.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article