Hobbyen til Silje (25) får folk til å reagere: – De sier det er galskap

Hun må ha to jobber for å ha råd til hobbyen sin.

– Folk stusser veldig over det. De må få litt forklaringer for å skjønne at det har noe for seg.

Fotballsupporteren Silje Benedikte Mjølkalid (25) får blandede reaksjoner på det hun bruker all sin fritid på.

– Noen ganger begynner folk å måpe litt. Andre ganger sier de det er galskap. Ordet galskap går ofte igjen, sier hun.

Tidvis møter hun fordommer, men for henne er den dyre hobbyen en terapi som er verdt hver eneste krone.

På kamper – men ikke som spiller

Mjølkalid har vært på de siste 110 hjemme- og bortekampene til Lillestrøm.

Ikke som spiller, men som fotballsupporter. Og akkurat dét er vrient for de rundt henne å forstå.

– Det er mange som synes det er kjemperart å bruke så mye tid. Når jeg snakker om det på jobb, så er det mange som tror jeg spiller selv. Når jeg forklarer at det er for å stå på tribunen, så blir det forvirrede ansiktsuttrykk, sier hun.

Når NRK møter henne på en kafé i Lillestrøm sentrum, kommer det frem at hun har en kink i nakken.

– Det er noen ganger det tar et døgn før man er hjemme igjen. Den forrige turen til Ålesund var 21 timer i buss fordi vi måtte kjøre en omvei på grunn av et ras, så det blir noen sånne i løpet av året.

– Tidligere har jeg måttet dra til kiropraktor dagen etter kamp fordi et bussete ikke er verdens beste sted å sitte åtte timer i strekk. Det er ikke så gunstig for kroppen, sier hun.

Møtes av fordommer

Å være 25 år gammel kvinne i et mannsdominert miljø har bydd på noen utfordringer.

– Det er en tradisjonell kjønnsrolle som blir litt brutt. I LSK-miljøet synes jeg det går veldig fint. De fleste synes det er veldig kult.

Men hun kan også bli møtt med fordommer av eldre menn med slike spørsmål:

«Hvis du er så stor Lillestrøm-supporter, så fortell hvem som var på innbytterbenken i 1973?»

– Jeg er 25 år gammel, og jeg tror ikke det er noen mannlige 25 år gamle supportere som kan det svaret.

– Det er litt irriterende. Det er gjerne de som ser kampen på puben og ikke legger ned så mye innsats selv, som spør om sånt, mener hun.

Andre hevder påskuddet hennes for å dra på kamper er å få anerkjennelse av gutter.

– Det er jo bare helt latterlig. Jeg gidder ikke å bruke energi på at folk sier det, sier hun oppgitt.

– Det er fortsatt mange som synes det er rart at jenter har en egen interesse i fotball uavhengig av andre, men vi blir behandlet veldig bra. Det er veldig mange kule jenter i Lillestrøm-miljøet. Det er en plass til oss jenter på tribunen.

Innført strenge regler

Hobbyen har sin pris. Mjølkalid har to jobber for å få det til å gå rundt økonomisk, har hatt shoppestopp i over to år og må jevnlig bytte vekk helgevakter som helsefagarbeider.

– Jeg har ikke så mye fritid annet enn Lillestrøm egentlig. Det er litt å balansere. Det er vanskelig, sier hun.

Likevel gjør hun det frivillig.

Det hele startet i 2016 da hun gikk gjennom en vanskelig periode og ble med faren sin på en kamp.

– Da ble det et fristed for meg. I de 90 minuttene var Lillestrøm Sportsklubb det viktigste i hele verden. Alt annet var bare helt borte. Det er litt terapi for meg, sier Mjølkalid.

Selv vil hun ikke tenke på nøyaktig hvor mange kroner hun bruker på bussturer, flybilletter, kampbilletter og mat på tur.

– Det er mer enn man burde bruke på en hobby. Jeg bruker ikke penger på noe annet egentlig. Jeg shopper ikke klær eller sånne ting. Det er en prioriteringssak, sier hun.

16. mai er Mjølkalid på plass når Lillestrøm tar imot Kongsvinger. Idet kampen blåses av, har hun vært på 111 strake hjemme- og bortekamper med klubben i sitt hjerte.

Hylles av supportersjef

Styreleder Anders Kjellevold i Norsk Supporterallianse har de siste tre-fire årene merket at kvinner i stadig større grad setter et avtrykk i supportermiljøer.

– Jeg ser at det blir flere jenter i de aktive supportermiljøene og at de tar større plass enn før. Det er veldig bra, sier Kjellevold.

– De møter ikke bare opp og følger guttenes opplegg rundt herrelagene, men vi ser jenter som kommer inn og utvikler sin greie, så det er veldig kult. Det er sånn supporterkulturen utvikler seg videre, mener styrelederen.

Han er tydelig på at fotballtribunen er et inkluderende sted, tross i at det finnes mange negative stereotypier.

– Jeg håper flere kvinner ser det og blir inspirerte. Et supportermiljø er ikke satt i stein, så man kan lage sin egen gruppe og være kreative. Jeg tror det bare vil bli større og større. Fotballen tilhører alle, sier Kjellevold.

Den 19 år gamle Brann-supporteren Benedikte Guleng har selv merket en endring.

– Bare de to siste årene jeg har stått på Store Stå har det vært en forskjell. Nå er vi en samlet gjeng, og andre oppsøker oss, så det er kjempekult, sier hun.

Guleng drar på alt hun kan av Branns herre- og kvinnelag og oppfordrer unge kvinnelige supportere til å ta kontakt.

– Det er et enormt flott miljø med ekstremt mye kule og forskjellige folk. En bortekamp er ikke bare en bortekamp. Det er samling på pub, buss i mange timer og hele pakken, sier Guleng.

– Jeg trives ekstremt godt med det. Jeg sitter igjen med veldig gode venner og et nydelig miljø. Og en klubb som gir tilbake litt poeng innimellom, humrer hun.

Også hun bruker alt av penger på klubben hun følger.

– Noen bruker 100.000,- på en russebuss, jeg bruker det på kamper og prioriterer det. Det er en veldig rar greie, men det er det som gir meg glede, sier hun.