Har USA latt seg inspirere litt vel mye av norsk strikketradisjon?

2 hours ago 4

– For nordmenn vil dette ligne på en type genser som allerede står veldig sterkt i vår kultur, og i vår idé om hva som er norsk, sier professor ved Westerdals institutt for kreativitet, fortelling og design, Synne Skjulstad.

Skjulstad underviser i designkommunikasjon med vekt på mote som kunst- og kulturuttrykk.

Også professor i klær og bærekraft ved OsloMet, Ingun Grimstad Klepp, peker på klare visuelle likheter.

– Det er rødt, hvitt og blått. Det er sikksakk-mønster og en variant av Selburosen på den, forklarer hun.

For å forstå hvorfor de amerikanske OL-genserne vekker reaksjoner, må man flere hundre år tilbake - til røttene i norsk strikkehistorie.

Tradisjon med utenlandske røtter

Klepp forklarer at verken sikksakk-mønstre eller stjerner er noe Norge «eier». Mønstrene og teknikken oppstod ikke her.

Klepp har skrevet flere bøker om klær og tekstil, og er blant annet medforfatter på boken 'norsk strikkehistorie'.

– Strikketeknikken kom til Norge som importerte plagg, blant såkalte natt-trøyer fra strikkesentre i Europa, sier Klepp.

Nattrøyene skilte seg tydelig fra det vi i dag forbinder med norsk strikk. Trøyene var strikket av silke på tynne pinner, og de var oftest ensfargede.

– Det som etter hvert ble karakteristisk for norsk strikk, var å lage tydelige mønstre i tofarget strikk. Denne tradisjonen utviklet seg først senere, forklarer Klepp.

Et av de mest kjente resultatene av denne utviklingen er Selburosen, som regnes som et av de eldre og mest kjente mønstrene i norsk strikketradisjon.

Selv om vi ofte regner Selburosen som norsk, har åttebladsrosen en ukjent opprinnelse. Skjulstad trekker fram at den er å se hos blant annet amerikansk urfolk.

Som forskning.no har omtalt tidligere, er den også funnet på en katedral fra middelalderen i Sudan i Afrika.

I Norge stammer mønsteret fra Selbu i Trøndelag, der strikkemetoden selbustrikking ble tatt i bruk på 1800-tallet.

Selburosen er er en figur formet som en stjerne eller rosett med åtte spisse blader.

I denne perioden ble grunnlaget lagt for det som senere skulle bli en omfattende produksjon og handel med selbuvotter.

Marit Emstad omtales som selbustrikkingens mor, og hun fikk æren for å ha oppfunnet selbuvotten.

Ifølge SNL var hun den første som leverte votter med selburoser til Husfliden i Trondheim, og med det la hun grunnlaget for en blomstrende industri.

Mariusmønsteret, som vi kjenner det i dag, kom imidlertidig langt senere.

Bygget på tidligere tradisjoner

Mariusgenseren kom først på midten av 1900-tallet, men mønsteret strekker seg lenger tilbake i tid.

– Det finner vi i langt eldre folkedrakter, som lusekofta fra Setesdal, forklarer Skjulstad.

Bordene i Mariusgenseren er hentet fra Setesdalskoften, men satt sammen i en ny rekkefølge og et tydeligere uttrykk. Den største forskjellen lå i fargevalget.

– Genseren fikk rød, hvit og blå farge på selve strikken. Setesdalskoften hadde naturlige farger fra ulla, som svart og hvitt, sier Skjulstad.

Fra bygdemønster til merkevare

Unn Søiland Dale er designeren bak Mariusgenseren.

Genserne tok utgangspunkt i bordene fra Setesdalskoften, men Dale gjorde mer enn å kopiere tradisjon, hun moderniserte den.

Marius Eriksen fra filmen «Troll i ord» (1954), hvor Dale strikket alle gensermodellene til skuespillerne.

Hennes mønstre, snitt og fargekombinasjon skilte seg fra de gamle folkedraktene.

I 1953 solgte Unn Søiland Dale håndstrikkoppskriften til Sandnes Uldfabrikk. Ifølge Klepp har det siden den gang vært det mest populære gensermønsteret i Norge.

– Da mønsteret ble solgt, fikk Dale 100 kroner for mønsteret, mens modellen Marius Eriksen fikk 500 kroner for at bildet av han ble brukt på oppskriftens forside, og for at mønsteret fikk bære hans navn, forklarer Klepp.

Genser som byggeblokk for nasjonen

Ifølge Skjulstad har Mariusgenseren fått en helt spesiell plass i norsk kultur.

– Den fungerer som et symbol for Norge, og det har den gjort i lang tid, sier Skjulstad.

For å forstå hvorfor, forklarer Klepp hvordan strikk ble en del av nasjonsbygging.

– Som en del av løsrivelsen fra Danmark og Sverige, var folkekultur viktig. Bunadene var en del av dette.

Hun forklarer at forholdet mellom strikk og nasjonsbygging vokste fram på 1800-tallet, og fikk en ny oppblomstring etter andre verdenskrig, da behovet for å markere det norske ble sterkere.

Samtidig ble forhold mellom strikk og sport synligere.

– Fremveksten av sport som nasjonal kultur gjorde at strikkeplagg ble viktigere.

– Det ble vanlig å bruke strikkeplagg under sportsarrangementer, og vi har egne strikkedesign for det, forklarer Klepp.

Ifølge henne handler det nasjonale i strikken særlig om bruk av tofarget strikk og enkle geometriske mønstre.

– Karakteristiske stjerner, border, kors og dyr ble etter hvert oppfattet som typisk norsk.

Men at noe kategoriseres som «typisk norsk», har ikke alltid vært en selvfølge.

– Første gang noe ble omtalt som norsk er i Annichen Sibbern Bøhns bøk «Norske strikkemønstre», som ble utgitt i 1929. Det er første gang man har spunnet en trå mellom et sted og et strikkedesign.

Klepp forklarer at siden den gang, har nettopp det blitt viktig for norsk kultur.

– Nå har vi strikkemønstre fra enhver bygd, og det kommer stadig nye - også for sportsarrangementer.

Alpinist Ole Kristian Furuseth med OL-genser under vinter-OL i Albertville 1992.

Impulser utenfra

Selv om strikkemønstre som Selburosen tenkes som norsk, sier Skjulstad at man må være forsiktig med å omtale noe som kun norsk.

– Lignende mønstre finnes også i andre land.

Hun peker på at såkalte «Norwegian sweaters» har vært populære i USA i mange år. Nettopp derfor er det vanskelig å trekke skarpe grenser for hvem som «eier» hva.

– USA har også rødt, hvitt og blått i sitt flagg. Å bruke egne flaggfarger må de kunne gjøre. Mye av det vi tenker på som bare norsk, er ikke nødvendigvis bare norsk.

Klepp understreker at også norsk strikketradisjon er preget av impulser utenfra.

– Norske tradisjoner bygger mye på lånte tradisjoner fra utlandet og tekstil er en global vare. Selv om vi har hatt mye lokalproduksjon, så har vi handlet mye over grensene - som med nattrøyene.

– Ikke en mariusgenster

I dag eies rettighetene til salg av strikkeoppskrifter med Marius-mønsteret av Sandnes Garn A/S, mens produksjonsrettighetene eies av MARIUS of Norway. Administrerende direktør er Vigdis Yran Dale, datter av designeren Unn Søiland Dale.

Yran Dale er ikke bekymret over den amerikanske OL-genseren. Den ligger altfor langt unna til å kunne anses som en kopi av mariusgenseren.

– Det er ikke Marius-mønsteret. Eneste likhet er i de hvite, røde og blå fargene, ellers er det helt andre border, sier hun til forskning.no.

Yran Dale mener OL-genserene heller kan ses på som en hyllest.

– Det er kult at dette brukes som en trend, en honnør til norsk-amerikanere!

Ikke lik nok til bråk

Både Klepp og Skjulstad mener den amerikanske OL-genseren kan være inspirert av norsk strikketradjon, men at den ikke er en Mariusgenser.

Klem mener at OL-genseren spiller på norsk uttrykk, men også fremstår amerikansk.

– Den har et stort amerikansk flagg på seg. Det er heller ikke sånn at vi i Norge ikke bruker amerikanske ting. Hvis vi skulle tenke at vi ikke kan bruke noe som kommer fra et annet sted, er det utrolig mye vi ikke kunne ha brukt. Det er en tankegang som er veldig vanskelig, sier klepp.

Bildekreditering:

USAs lag under åpningsseremonien: Lee Jin-man / NTB.

Mann i setesdalskoften: Wilse, Anders Beer (1865-1949), Nationalbiblioteket (1942).

Skihopper Henry Johansen: Henriksen & Steen, Nationalbiblioteket (1942).

Read Entire Article