Hvorfor får denne mannen en fryser full av døde dyr og fugler fra Gardermoen hvert år?

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Når Bjørn Aksel Bjerke går av med pensjon, finnes det ingen taksidermist med erfaring fra museer igjen i Norge.

Slik ser det ut når en røy skal prepareres som studieskinn til Naturhistorisk museums samlinger. Røya er ikke truet. Taksidermist Bjørn Aksel Bjerke er den siste av sitt slag. (Foto: Yngve Vogt)

Da Bjerke begynte å jobbe ved Naturhistorisk museum for 41 år siden var bestanden livskraftig.

– Den uka A-ha nådde toppen av billboard listen i USA med Take on me, begynte jeg ved Naturhistorisk museum. Da var vi tre-fire stykker som jobbet med taksidermi, bare ved Naturhistorisk museum, sier han.

På den tiden hadde alle naturhistoriske museer taksidermister. 

De tok vare på utstillingene, tok imot dyr og fugler og preparerte dem. Eller tok vare på dem for de vitenskapelige samlingene.

Det er ikke bare de store dyrene som finner veien til samlingene. Her er en Krattspissmus. (Foto: Yngve Vogt)

Det er ikke bare de store dyrene som finner veien til samlingene.

Her er en krattspissmus.

Samlingene er fremdeles en gullgruve for forskning. Individer som er samlet inn fra ulike steder, til ulike tider, gir gode tidsserier. 

En tidsserie kan blant annet brukes til å forske på evolusjon eller til å si noe om brå endringer. I dag er det for eksempel mulig å ta prøver for å se etter giftstoffer. Det kan si noe om spredning og konsekvenser av miljøgifter. 

Selv om de fleste samlingene ble bygget opp i tiårene rundt 1900, var det fremdeles mye aktivitet i taksidermistfaget på 80-90-tallet.

– Den første konkurransen var i 1984. Preparantene som deltok bar preg av mangel på fagkunnskap, sier Bjerke.

Likevel fortsatte konkurransen, og i løpet av få år var kompetansen og det faglige nivået på taksidermi i Norge betydelig bedre.

– Etter noen år hadde vi mange som var svært dyktige. Flere dro til utlandet for å konkurrere og nordmenn gikk til topps i EM og VM i taksidermi, sier Bjerke. 

Taksidermistenes arbeidsplass. En utstoppet bjørn er fungerende forkleholder. (Foto: Yngve Vogt)

Taksidermistenes arbeidsplass.

En utstoppet bjørn er fungerende forkleholder.

Fra livskraftig til utrydningstruet

I dag er han eneste taksidermisten fast ansatt på museum i Norge. Det finnes fortsatt enkelte andre taksidermister, som er privatpraktiserende. 

De jobber i hovedsak med å preparere jakttroféer.

– Det er noe helt annet enn museumsarbeid, forsikrer Bjerke.

Han legger til at mange av disse har spesialisert seg på en type troféer, gjerne hodemontasjer og annet jaktutbytte. 

Derfor er han bekymret for hva som skjer den dagen han går av med pensjon. Kompetansen med å ta vare på dyr og fugler til museumsformål, finnes rett og slett ikke lengre. 

Utdannelsen som skolefag i taksidermistfaget ble lagt ned for noen år siden.

På museet må taksidermisten forholde seg til en langt større variasjon av arter og beherske preparering av objekter både til utstillinger og ulike vitenskapelige formål. 

Vedlikehold av gamle preparater, laget med gamle og til dels ukjente teknikker, setter også spesielle krav til museumstaksidermisten. 

For at utstillingene skal bli så levende som mulig er det essensielt med inngående kjennskap til artene og økosystemene de lever i.

Samlingsforvalter Lars Erik Johannessen er bekymret for hva som skjer med samlingene i fremtiden. Her viser han gaupeseksjonen. (Foto: Yngve Vogt)

Samlingsforvalter Lars Erik Johannessen er bekymret for hva som skjer med samlingene i fremtiden.

Her viser han gaupeseksjonen.

Forskning kan bli vanskeligere

En mulig konsekvens er at tidsseriene for de vitenskapelige samlingene stopper. Da mister forskere muligheten til å sammenlikne dyr fra ulike tider og steder, over tid.

I tillegg vil de utstilte dyrene om mulig bli enda dødere.

– Vi trenger av og til å bytte ut eller fikse litt på enkelte av dem, sier Lars Erik Johannessen. 

Han er samlingsforvalter for dyr og fugler ved Naturhistorisk museum.

Denne hegren har trolig mistet livet da den frøs fast i isen. Døde dyr og fugler blir ofte obdusert. Bjerke forteller at det er sjelden at de finner plast i magen på dyr og fugler. (Foto: Yngve Vogt)

Denne hegren har trolig mistet livet da den frøs fast i isen. Døde dyr og fugler blir ofte obdusert.

Bjerke forteller at det er sjelden at de finner plast i magen på dyr og fugler.

Innsamling av dyr og fugler skjer over Facebook

I tillegg er det blitt kostbart og ressurskrevende å samle inn arter. Derfor har museet avtaler med andre aktører for å få tilgang til døde dyr og fugler.

– Vi får en fryser full fra Gardermoen hvert år, sier Bjerke.

Alt som skytes på flyplassen havner i denne fryseren, og deretter hos Naturhistorisk museum.

Alt de mottar registreres. Bjerke og kollegene tar vevsprøver av alle dyr og fugler. Deretter blir de lagt i en fryser. 

Noen få individer blir preparert og klargjort til utstilling. Mange blir tatt vare på til de vitenskapelige samlingene. Resten avhendes.

For at fjærene skal holde seg på plass mens skinnet tørker, er det nødvendig å surre fast fjærdrakten. (Foto: Yngve Vogt)

For at fjærene skal holde seg på plass mens skinnet tørker, er det nødvendig å surre fast fjærdrakten.

I tillegg bruker Bjerke sosiale medier flittig for å få tak i døde dyr og fugler.

– Nylig fikk vi tak i denne spesielle fuglen. Den er en hybrid. Det var en som la ut et bilde av den på Facebook og synes den så litt rar ut, sier han.

Og rar er den, ettersom det er en blanding av to ulike arter.

Denne fuglen fant Bjerke frem til via Facebook. Det er en hybrid, men for å være sikker på hvilke to fuglearter som har paret seg må det tas en DNA-prøve. (Foto: Yngve Vogt)

Denne fuglen fant Bjerke frem til via Facebook.

Det er en hybrid, men for å være sikker på hvilke to fuglearter som har paret seg må det tas en DNA-prøve.

Alt vilt tilhører staten

Bjerke holder opp en kongeørn.

– Dette er ørnen som angrep et barn i Trøndelag, sier han.

Barnet overlevde. Ørnen har endt sine dager i Naturhistorisk museum sine samlinger. Dyr som tas av Viltnemda eller andre offentlige organer sendes hit.

Kongeørnen som angrep et barn er klar til å lagres for vitenskapelige formål. (Foto: Yngve Vogt)

Kongeørnen som angrep et barn er klar til å lagres for vitenskapelige formål.

Døde dyr som finnes i naturen, eller tas av Viltnemda eller andre offentlige organer, er statens eiendom. 

Alle kan så søke om å få overta slikt vilt, men Naturhistorisk museum og andre statlige institusjoner har førsterett til å sikre seg disse, hvis de er av interesse for dem. 

Hodeskallen til en brunbjørn. Skallene blir bevart i rekker av plastkasser. Alt blir registeret og katalogisert. For tiden lages også tredimensjonale avstøpninger av alle skaller. (Foto: Yngve Vogt)

Hodeskallen til en brunbjørn. Skallene blir bevart i rekker av plastkasser. Alt blir registeret og katalogisert.

For tiden lages også tredimensjonale avstøpninger av alle skaller.

Slik havner alle ulver, bjørner og andre dyr i museets lagerrom.

Når Bjerke skal forberede en fugl, eller et dyr, til utstilling renser han først alt av bein for kjøtt og fett. 

Han tar en avstøpning av kroppen. Skallen, og noen ganger skjelettet, renses for fett og annet som kan råtne.

– Om du plutselig skulle se meg i ulveskinnskåpe vet du hvor den kommer fra, spøker Bjerke. (Foto: Yngve Vogt)

– Om du plutselig skulle se meg i ulveskinnskåpe vet du hvor den kommer fra, spøker Bjerke.

Skinnet behandles mot angrep fra møll og klannerangrep.

Deretter bretter han skinnet rundt den støpte formen. Når Bjerke preparerer fugler, bruker han hyssing og nåler for å holde fjærene samlet. 

Da unngår han at fjærene spriker i alle retninger når skinnet tørker.

En av de siste detaljene er øyne. Naken hud, nebb og føtter kan blekne over tid. Derfor blir skinnet malt for å holde på den opprinnelige fargen. 

Hele prosessen minner om en rar blanding av vitenskapelig arbeid, artskunnskap, håndverk og kunst.

I en skuff ved veggen har Bjerke en samling med øyne i ulike former og farger. Her demonstrerer han det stirrende blikket til en Hubro. (Foto: Yngve Vogt)

I en skuff ved veggen har Bjerke en samling med øyne i ulike former og farger. Her demonstrerer han det stirrende blikket til en Hubro.

Johannessen sukker. Kunnskapen som Bjerke har er sjelden.

Bjerke håper det blir mulig å få en lærling – det vil si en arving. Hva som skjer dersom denne kunnskapen blir borte er det ingen som kan si sikkert.

___

Alle bilder er tatt av Yngve Vogt.