Hans Rotmo (1948 – 2024): En folkelig faen

4 weeks ago 8

Ordet folkekjær er det mest misbrukte i norsk nekrologproduksjon. Det er blitt tillagt halvgode skuespillere og besudlet av TV-tryner som ikke har gjort annet enn jobben sin.

Hans Rotmo var hemningsløs. Det var det han var. Han gjorde sitt ytterste for ikke å bli folkekjær.

Men som så ofte i karrieren til denne stabeisen fra Helgådalen i Verdal: Livet tok en annen vending.

«Den som snur kappa etter viden, blåser vekk», var et mantra Hans Rotmo trakk frem når han sto i stormen.

Der sto han mer enn gjerne. Og jo hardere i kastene, jo brattere i ryggen.

Det var en prinsippfasthet som kostet ham jobber, oppdrag og venner.

Som kunstner var han tro mot sitt kall; aldri kompromisse, aldri redd for å provosere. Men provokasjonen var ikke et poeng i seg selv. Den kom som konsekvens av det han trodde på, det han sto for.

Som mennesker flest, var han i bevegelse. Det som var sant i går, er ikke nødvendigvis sant i dag. Eller i morgen.

Hans Rotmo kunne fremstå som inkonsekvent. Radikal i fortid. Reaksjonær i nåtid. Evig kontroversiell.

Selv så han det ikke slik. Han nøt helt sikkert å bli vurdert som uforutsigbar. Uberegnelig, ifølge enkelte. Men å bryte med forventningene var hans metode. Noen ganger mer vellykket enn andre.

Hans Rotmo brøt gjennom lydmuren via ett av sine mange alias. Først som Kristian Schravlevold, frontfigur i Vømmøl Spellmannslag, som oppnådde stor popularitet i kjølvannet av den første EF-avstemningen i 1972.

Bandet ga ut to album, «Vømmøl’n» (1974) og «Vømlingen» (1975) på det venstreradikale plateselskapet MAI, begge store salgssuksesser, og da «alle» forventet mer, la Rotmo ned bandet.

Videreføringen, Arbeidslaget, fikk Spellemannprisen (1976) i klassen rock. Da la Rotmo ned det prosjektet også.

Selve prisen kastet han senere på sjøen.

Med Heimevernslaget, som var en videreføring av videreføringen, klarte han å utløse ordkrig med det offisielle Heimevernet om rettigheten til navnet. Rotmo vant slaget, flyttet bandet over til nystiftede Arctic Records, og avviklet laget.

De neste årene gikk Hans Rotmo inn og ut av karakteren Ola Uteligger, samtidig som han ga ut mer personlige plater.

Han skrev «Vårres jul», som en småtrassig protest mot det han mente var en kommersiell og kristen kidnapping av den norrøne solhvervfesten, men endte opp med tidenes mest stemningsfulle høytidssang på norsk.

På tampen av 1980-tallet gikk han inn som eier og driver av et nytt plateselskap i Trondheim, for å så boikotte hele bransjen fordi den kjøpte annonseplass på reklamefinansiert TV.

«To minutter med reklame på TV dreper to barn i den tredje verden», sa Hans Rotmo, som ikke hadde «samvittighet til å fortsette som markedsbestemt vare med profitt som overordnet mål».

Med det forsvant han som plateartist. En stund.

Som en rød (!) tråd gjennom Rotmos elleville univers av fiktive parallellsamfunn i Vømmøldalen, Porcelenstrand eller på Sorgens Bar, går opphavsmannens dramatiske åre.

Absolutt alt han har skrevet av låter er små fortellinger, sketsjer, kortnoveller, musikalske monologer. At han gradvis tok det fulle steget til teaterscenen var bare et tidsspørsmål. Som vanlig leverte han til terningkast seks, og som vanlig endte det i kontroverser.

Hans Rotmo revolusjonerte norsk folkekomedie med det han selv kalte «en eksklusiv, saktegående Falcon Crest-serie om husmannsvesenets opprør», det såkalte «Styggdalspelet» i ti avsnitt med en ny «episode» hvert år, men også med flere enkeltstående stykker.

Felles for dem alle var at han brøt med forventningen til hva et dramatisk verk skal være, ikke bare formmessig og strukturelt, men også hva en forestilling kan inneholde.

Tematisk var Rotmo ofte gjenkjennelig. Som folkeminnegransker hadde han solid bakgrunn for egne fortellinger.

Men da Rotmo hadde ladet kanonen med store doser reaksjonært krutt mot landbruket og bygde-Norge i publikumssuksessen «Bønder i Solnedgang» på Trøndelag Teater, var det mange som klødde seg i hodet:

Mente han dette, eller hadde han pakket det hele inn i så mange satiriske lag at den egentlige brodden var blitt borte? Hvem var det som misforsto: De som fikk klådd alle sine fordommer mot bondestanden og gaulet av innful latter, eller de som satte fast hikstene i halsen?

Hans Rotmo klarte å erte på seg både bønder og teatergjengere. Men hva var det egentlig han mente? Foto: Trønder-Avisa

Den samme undringen meldte seg også da Hans Rotmo en tid etterpå omtalte innvandrere som «lopper og lus», et uttrykk med de verste konnotasjoner i en relativt nær historisk sammenheng, og at muslimer var «en miljøforurensning i Europa».

Hadde det rablet for den gamle høvdingen, han som alltid hadde forsvart de utsatte?

Støynivået som nå fulgte må ha overrasket Rotmo. Han, som hverken var ukjent med å tråkke folk på tærne, eller hisse til debatt, ble møtt med en brottsjø av fordømmelser.

Og kanskje mer påtagelig: Tausheten fra dem som normalt ville stått opp for ham.

Det lå ikke for Hans Rotmo å beklage. Et langt liv som motkulturell motstrøms hadde herdet ham. I tillegg kan vi vel si det også hadde noe med hans personlighet å gjøre.

Dermed ble vondt ganske mye verre, og etter hvert – etter altfor mange runder i mediene – skrev han et innlegg i Adresseavisen der han beklaget ordbruken og trakk tilbake det han selv kalte et «uanstendig utsagn».

Men skaden var skjedd. Folk som hadde sett opp til Hans Rotmo var skuffet og lei seg. Mange var personlig såret.

Med en armlengdes avstand går det an å se at satiren var overordnet, at kritikken var strukturell og ikke individuell, at metaforene var så drøye at folk burde gjenkjenne overdrivelsen som virkemiddel.

Ikke minst siden avsenderen var Hans Rotmo, som hadde bedrevet system- og religionskritikk i det offentlige rom siden 1974.

Det offentlige rom svarte med å stenge artisten Hans Rotmo ute. Han ble kansellert.

Og han ble syk.

Etter noen år vendte han friskmeldt tilbake. Stormen hadde lagt seg. Så han revitaliserte Vømmøl og pisket opp en ny. Denne gang om vindkraft.

Det ble også «Vårres Jul II», han skrev nye låter, turnerte med nytt band, ble med på podkastbølgen, skrev roman og forberedte den kommende 50-årsfeiringen av Vømmølåret 2024.

Men før jul i fjor skjønte han at sykdommen hadde blusset opp igjen.

Hans Rotmo er den såkalte trønderrockens gudfar. Det er likevel for snevert å gjøre ham til et etnisk anliggende.

Rotmo og Vømmøl var ikke de første som ga ut plater på norsk. Men de var helt i bresjen med originalskrevet materiale på dialekt, på norsk – og som solgte i bøtter og spann.

Vømmøl-suksessen og Hans Rotmos tekster var den konkrete årsaken til at Åge Aleksandersen gikk over fra engelsk til norsk.

The rest is history.

Den radikale suksessoppskriften med revolusjonært innhold og bygdenostalgi servert på en seng av folkemusikk, popharmonier og rockefot fant gjenklang i det brede lag.

Om noe kan forklare Vømmøl-universets popularitet, er det nettopp den folkelige forankringen. I tillegg til Hans Rotmos helt særegne styrke som melodiker, samt hans humoristiske talent, selvfølgelig.

Trolig visste han det selv, alle kontroversene til tross.

At han var folkekjær.

Hans Rotmo ble 76 år gammel.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article