Han fanger lyden av Svalbards historie: – Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på det jeg møtte

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Innlandet - les mer.

Rundt i snøen i Longyearbyen går en mann med mikrofon i hånda, i time etter time.

Universitetslektor og musiker James Welburn reiste til Longyearbyen på Svalbard for å dokumentere Svalbards lydlandskap. Han fant noe han ikke trodde han skulle finne. (Foto: Kanerva Karpo)

James Welburn er musiker, lydkunstner og universitetslektor. Han er på jakt etter den autentiske lyden av den arktiske øya.

Han hører egne skritt i snøen, en hund som bjeffer, en snøskuter i det fjerne og lyden av vinden som river i forlatte industribygninger.

Underviser i lyddesign

Feltopptakene går over flere uker og er del av et kunstnerisk utviklingsprosjekt. 

Welburn tilbragte flere uker i Longyearbyen som del av et kunstnerisk utviklingsarbeid ved Universitetet i Innlandet. (Foto: David Samuel Stern)

Welburn er faglig ansatt ved TV-skolen ved Universitetet i Innlandet på Lillehammer, der han til daglig underviser i lyddesign på dokumentarlinja.

– Det handler om historiefortelling og det å uttrykke stemninger gjennom lyd. Jeg ville dokumentere Svalbards lydlandskap – i lydkunst og i min egen musikk, sier engelskmannen. 

Vil finne den genuine lyden

Før han kom til Svalbard første gang, hadde han det han kaller en romantisk forestilling av Svalbard. 

Han så for seg stille og fredfull natur. I hodet hadde musikeren svevende, nesten klisjéaktig ambientmusikk, forteller han.

– Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på det jeg møtte. Svalbard er et travelt sted med mye aktivitet. Historisk var det tung industri med gruvedrift der. I dag er det omfattende turisme. Du kan ikke forstå det og skildre det hvis du ikke har vært der, sier han.

Her gjør James Welburn opptak under en bru i Longyearbyen, der han fanger lyden av den støyende veien og den sildrende bekken under isen. (Foto: David Samuel Stern)

Han var på jakt etter det ekte, genuine lydbildet, det som ikke kan gjenskapes i et studio eller av kunstig intelligens. 

Han fant vind og vær og menneskelig aktivitet i en sårbar natur, full av naturlige farer, med et bakteppe av synlige og dramatiske klimaendringer.

Kulturhistorien fortalt gjennom lyd

Welburn leter og lytter i ruinene av forlatte kullgruver i den iskalde, arktiske vinden. 

Etter to timer finner han det han leter etter: Vinden griper tak i en metallplate på en gammel maskin og lager en ujevn dunkelyd.

– Jeg var interessert i hvordan naturen tok eierskap til ruinene av den tunge industrien fra gruveperioden. Lyden forteller en historie i seg selv. Der menneskene tidligere styrte, slår naturen tilbake, sier han.

Han opplevde Svalbard som et museum, eller et arkiv, over ulike tiders aktivitet på den norske øya, forteller han. Her fant han bygninger og maskiner fra ulike perioder.

Nå er lydkunst basert på opptakene publisert av østerriksk radio ORF Sound, i en 55 minutter lang podkast.

Samtidig komponerte han musikk inspirert av omgivelsene. Welburn er musiker med forkjærlighet for støyrock. Han komponerer lydlandskap og eksperimentell musikk.

I Longyearbyen gikk han gatelangs for å teste musikken, om den passet til landskapet:

Studentene må tenker mer på lydbildet i filmer

Prosjektet hans er del av satsingen på kunstnerisk utviklingsarbeid ved Fakultet for film, tv og spill ved Universitetet i Innlandet.

Som lærer i dokumentarfilm brenner han for ekthet og autensitet.

I en dokumentarfilm veies hvert ord. Bildene skal gi troverdighet. Men på lydsiden tar filmskaperne større friheter. De bruker musikk og lydkulisser som verktøy for å styre publikums følelser.

Utfordres av maskinlæring

Han vil få studentene sine til å tenke dypere og mer helhetlig på lydbildet i filmene de lager.

– Du kan prøve å gjenskape en konkret romklang eller en spesiell resonans fra gamle maskindeler på Svalbard. Men jeg vil si du må ha vært der og opplevd det for å klare å forestille deg det. Du må ha kunnskap om stedet du skildrer, sier Welburn. 

Opptak ved den smeltende isbreen i Longyearbyen. (Foto: David Samuel Stern)

Bruken av kunstig intelligens i lydarbeid er også noe som bekymrer ham: Når lydbildet utvikles av maskinlæring, er det vi får et utvannet, annenhånds bilde av hvordan et sted høres ut, mener han.

Han er vant med lyden av London

James Welburn er nok mer opptatt av omgivelsenes lyder enn de fleste, også i hverdagen.

Han er oppvokst i London, en by han kaller en kakofoni – støyende, skarp og kaotisk. Han forteller at han hadde et nært forhold til undergrunnsbanen og den ulike lyden av de ulike linjene.

Senere flyttet han til Berlin for å utforske lyd og teknologi i den musikalske undergrunnscenen i byen. Den tyske hovedstaden mener han er lydmessig mer minimalistisk, strukturert og distinkt, slik som han også oppfatter musikken fra byen.

Er det stille på Lillehammer?

Så kom han til Lillehammer, en rolig, norsk småby med skogkledde åser, fuglekvitter og panoramautsikt til fjellene. Eller?

– På Lillehammer har vi mye natur, men samtidig tar vi mennesker mer og mer plass i naturens lydbilde, sier han.

Hjemme igjen! Her ved redigeringsutstyret på kontoret på TV-skolen på Lillehammer. (Foto: Erlend Moe / INN)

Han sitter på kontoret med utsikt ned til anleggsmaskinene som bygger ny firefelts E6 gjennom naturreservatet Lågendeltaet.

Og hva med lyden av Longyearbyen, hvordan vil han oppsummere den?

– Stedet er et fascinerende paradoks. Det er massivt og meditativt, vakkert og fryktinngytende. Vilt og øde, men samtidig fullt av liv og aktivitet. En bisarr blanding av episk natur og etter-industriell søppelplass, sier James Welburn. 

Han synes det er imponerende at mennesker har eksistert i et så ekstremt miljø gjennom århundrene.