Frivillige bør ikke bli venn venn med pasienten: – Kan havne i en følelses­messig skvis

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

En frivillig er ofte til stor hjelp for en som trenger noen å støtte seg til. Men det finnes gode grunner til at de to ikke bør bli venner. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Frivillige yter stadig oftere omsorg når familie og det offentlige ikke kan gi nok. Men hvor nær hverandre bør hjelperen og den som blir hjulpet komme?

Når en frivillig støtter en pasient, kan det oppstå et spesielt og ofte skjevt forhold mellom hjelperen og den som mottar denne hjelpen. 

Nå har forskere sett på dette forholdet og tilbyr hjelp for å finne den rette balansen.

Blir du syk, har du forhåpentligvis venner eller familie som bryr seg. Det offentlige stiller heldigvis som regel opp for deg her i Norge.

– Men offentlige tjenester eller familie strekker ikke alltid til. Da blir frivillige og ideelle organisasjoner i stadig større grad brukt for å yte omsorg i befolkningen, sier forsker Gunhild Tøndel ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Det er ikke så merkelig. En stadig større andel av befolkningen er eldre mennesker, og stadig flere av oss blir pleietrengende. Presset på det offentlige helsevesenet stiger, og det samme gjelder de andre som fremdeles kan jobbe.

– I framtida vil offentlige tjenester, familie og sosiale nettverk i stadig mindre grad greie å yte nok, sier Tøndel.

Flere fordeler med frivillige

Mangel på andre hender er ikke nødvendigvis hovedgrunnen til at frivillige er attraktive medhjelpere. 

Det er nok ikke alt du har lyst til å snakke om med dine aller nærmeste. Alvorlig sykdom kan gi symptomer og følger som det er enklere å snakke med fremmede om.

Når du blir syk, er det ikke sikkert du vil snakke med familien og de nærmeste om alt. Da er en frivillig god å ha. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

En som blir alvorlig syk kan for eksempel ha behov for å snakke med noen som har erfaring med de samme utfordringene. Noen frivillige har nettopp slike erfaringer.

Studerte frivillige og brukeres erfaringer

Men intime betroelser kan skape en situasjon som gir et uvanlig og skjevt forhold mellom den som hjelper og den som blir hjulpet. For det skal egentlig ikke være et vennskap.

– Vi ville studere frivilliges egne erfaringer, hvordan de ivaretas og samtidig hvordan brukerne opplever hjelpen, sier professor Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Sosiologisk poliklinikk, et uavhengig arbeidsfellesskap med sosiologer som har bakgrunn fra NTNU, fikk oppdraget av Kreftforeningen. Nå har de presentert forskningen i Tidsskrift for velferdsforskning.

Forskerne dybdeintervjuet ni frivillige fra Kreftforeningens veiviserprogram og seks av dem som hadde mottatt hjelp for å se hvordan forholdet mellom hjelper og den som mottar hjelp utviklet seg.

– Relasjonen innebærer nyttig bistand. Men den kan også gi uklare forventninger der den ene parten ser annerledes på relasjonen enn den andre parten gjør, sier sosiolog Maja Joner Ognedal ved Sosiologisk Poliklinikk.

Mange oppgaver, men ikke venn

Kreftforeningens mål med de frivillige veiledernes arbeid er at pasienten skal bli tryggere, få bedre innsikt i og oversikt over behandlingsforløpet og føle at hun eller han mestrer hverdagen bedre.

Veiviserne kan være samtalepartnere, finne løsninger på praktiske problemer, avlaste pårørende, sørge for oversikt over avtaler knyttet til kreftbehandlin og tolke informasjon fra offentlige instanser som sykehus og NAV, oppsummerer forskerne.

Pasientene har så klart ulike behov og kan ha bruk for noe eller alt av dette. Men ett sted går grensen:

Under opplæringen får veilederne innprentet at de skal «være en frivillig – ikke en venn».

Men hvordan relasjonen mellom partene utvikler seg, er likevel langt fra gitt. Dette har med helt grunnleggende menneskelig atferd å gjøre.

Intuitiv respons å være åpen

– Mennesker flest er intuitivt sosialt responsive. Det betyr at den grunnleggende atferden vår er å møte våre medmennesker uten reservasjon. Men i dette tilfellet må aktørene samtidig balansere hvordan de gir av seg selv, sier Tjora.

Det å være frivillig har nemlig ofte store emosjonelle kostnader, og det koster mye tid. 

En frivillig kan simpelthen ikke være venn med alle hun eller han hjelper. Ikke er det tid til det, og det er fort gjort å bli utbrent. Det gagner ingen. Det er ikke mange nok frivillige som det er. Vi kan ikke miste dem unødvendig.

Blir du som hjelper en venn, er det heller ikke sikkert at du greier å skjule det om du blir bekymret eller overveldet. Og du skal i hvert fall ikke røpe noe slikt overfor brukeren.

Til sist er kostnadene ved et vennskap antakelig for store. (Foto: Colourbox)

Samtidig er det jo ikke alltid at det går bra når folk blir syke heller. Orker du virkelig å miste venner hele tida?

Forholdet mellom frivillig og bruker kom ofte opp i samtalene forskerne hadde med dem.

Famler seg frem

Hvordan er det å måtte finne ut av rollen i frivillig–bruker-relasjonen? Forskerne fant at særlig veiviserne opplever dette som en utfordring i starten av arbeidet.

Ferske veiledere føler at de må famle seg fram for å finne ut hvor de skal sette grensene. Men det kan være vrient for kreftpasientene å vite også. Når begynner du å snakke med en fremmed om opplevelsene dine, om følelser som kan være vanskelige?

For noen veiledere falt det enkelt å falle inn i rollen. Andre etterlyste en tydeligere instruks for hva rollen egentlig innebærer.

Samtidig hadde både veiledere og pasienter varierende oppfatninger om hva forholdet mellom dem skulle være. Skal du først og fremst være en turvenn? En som løser praktiske gjøremål? Begge deler?

Her kommer sosiologene med innspill.

Klare rammer

– Vi foreslår konseptet «kontrollert emosjonell frivillighet», sier Tjora.

Dette er et hjelpemiddel som skal bidra til å finne den rette balansen mellom nødvendig avstand og intuitiv nærhet i frivillig arbeid der det kan oppstå et nært forhold mellom partene.

– Kontrollert emosjonell frivillighet innebærer en tvetydighet som mange frivillige verv kan preges av. Det gjelder ikke minst der frivillige trår til over tid for å hjelpe medmennesker i vanskelige situasjoner som de ikke skal utvikle nære og varige relasjoner til, sier Tjora.

Hovedpoenget er å gjøre de frivillige organisasjonene oppmerksomme på hvor viktig det er å sette klare regler for de frivilliges arbeid.

– Klare rammer må til. Ellers kan de frivillige havne i en følelsesmessig skvis mellom det de virkelig føler og andres forventninger til det de skal føle, sier forsker Lina Naoroz Bråten.

Kreftforeningens løsninger

Kreftforeningen har sine løsninger, blant annet gjennom opplæringsprogrammet og muligheten for at de frivillige kan spørre om veiledning underveis.

Samtidig er samarbeidet mellom den frivillige og brukeren tidsbegrenset til seks måneder på forhånd. Da skal det ifølge Kreftforeningens retningslinjer uansett ta slutt.

Ingenting av dette er en garanti, men det begrenser muligheten og faren for at det oppstår et misforhold i relasjonen som kan slite på både hjelper og den som mottar hjelp.

Flere av de frivillige ønsker seg altså enda klarere regler.

Forskerne skriver at frivillig arbeid er uunngåelig emosjonelt. Men styrken og forankringen må være bevisst for at samspillet skal fungere. Organisasjonen må forstå spennet mellom nødvendig avstand og intuitiv nærhet. Dette vil bidra til å utvikle denne typen frivillige tjenester, inkludert rekruttering og det å ta vare på frivillige som en knapp ressurs.

Referanse: 

Maja Joner Ognedal, Gunhild Tøndel mfl.: Kontrollert emosjonell frivillighet: dilemmaer ved brukerorientert ulønnet arbeid. Tidsskrift for velferdsforskning, 2024. Doi.org/10.18261/tfv.27.2.