Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Alle taper om de ikke spiller på lag i klimaforhandlingene. (Foto: Colourbox)

Spillet er ikke helt ulikt det politiske spillet i korridorene på klimatoppmøtene.

Klimaendringene rammer ulike land på ulik måte, også økonomisk. Noen land vil kunne tjene på at det blir litt varmere, selv om de aller fleste ikke gjør det. 

Forskerne er likevel klare på én ting: Blir det for varmt, taper alle.

– Selv om spillet er forenklet, tror jeg det effektivt illustrerer det som skjer. Hvis du vet eller tror at din region ikke blir rammet så hardt av klimaendringene, har du mye mindre incentiv til å kutte utslipp.

Det sier professor Trude Storelvmo ved Universitetet i Oslo.

På klimatoppmøtene foregår det et intenst politisk spill i korridorene. Landene forhandler om hvem som skal redusere utslipp og på hvilken måte. 

Politiske virkemidler som fører til redusert utslipp, har ofte negative konsekvenser for økonomien. Derfor er alle landene interesserte i at de andre skal gjøre mest mulig for å få ned utslippene. 

Samtidig skjønner de fleste at de også må bidra litt, men kanskje så lite som mulig.

– Man må være villig til å bidra til å løse det felles problemet, sier professor Trude Storelvmo. (Foto: Elina Melteig)

I tillegg er det en joker i spillet: De fleste land lover mye, men det er ikke alltid det gjennomføres i praksis.

– Det er et globalt problem at alle må bidra. Det er den store utfordringen med klimaendringer. Det holder ikke at én region eller to regioner gjør noe, sier Storelvmo.

For å lære studentene om denne komplekse dynamikken, laget Storelvmo og samarbeidspartnerne et Klimakasino – et spill om økonomi, klimaendringer og klimaavgifter.

For å vinne spillet må alle bidra

Målet i spillet er at den globale oppvarmingen ikke skal over 1,5 grader celsius. For at det skal skje, må alle kutte utslipp. 

Men hvordan får man land som tjener på oppvarmingen, til å være med?

– Det kreves at man har den solidaritetstanken. Man må være villig til å bidra til å løse det felles problemet, sier Storelvmo. 

Hun forklarer at alle må være villige til å betale litt for å løse problemet. Noen ganger håper man at andre løser det for deg, så du ikke må ta den byrden selv. Det er jo akkurat slik klimaproblemet er.

Slik fungerer Klimakasinoet

Først ble spillerne delt inn i grupper etter ulike regioner: Russland, Europa, USA, Kina og Japan og India. 

Deretter ble hver gruppe bedt om å finne ut hva klimaavgiften skulle være i deres region. Når de gjorde dette, måtte de ha to tanker i hodet: den økonomiske utviklingen i sitt eget område og å redusere global oppvarming. 

Et felles mål for alle gruppene er få oppvarmingen under 1,5 grader celsius globalt.

– Da står man i en knipe: Ingen vil skade egen økonomi, men de vet at de må bidra til et felles mål. Derfor vil hver gruppe håpe at de andre bidrar nok slik at de ikke må bidra selv, sier Storelvmo.

Deretter viser forskerne hva som skjer med temperaturen i løpet av de neste hundre årene dersom det ikke er noen klimaavgifter, sammenliknet med en standard klimaavgift.

– Vi ser at kurven for utslipp er ganske ulik i de to ulike avgiftsscenariene. Når man setter opp skatten, reduserer man utslippene. Da går også temperaturutviklingen ned. Uten klimaavgifter går ikke utslippene noe særlig ned, sier hun.

Storelvmo forklarer at dersom landene følger standardavgiften, vil de gå litt over målet på 1,5 °C.

Når gruppene skulle velge sin klimapolitikk, fikk de ikke lov til å kommunisere eller samarbeide med andre grupper. 

Forskerne fikk resultatene fra alle gruppene og la det inn i spillmodellen. Deretter fikk de et nytt anslag for hvordan gruppenes klimaavgifter ville påvirke den globale oppvarmingen.

Testet spillet på klimaforskere – ville de gjøre det bedre enn politikerne?

– Vi testet det aller først på kollegene våre, som er klimaforskere. De var villige til å være prøvekaniner, sier Storelvmo.

I prøverunden skulle hver gruppe rapportere klimaavgifter for en 20-årsperiode. Etter 20 år skulle de gjøre øvelsen på nytt til det var gått hundre år. 

Mellom hver beslutning fikk de se hvordan avgiftene ville påvirke den globale oppvarmingen.

– I første runde var det noen som ikke valgte å bidra noe særlig. Når landene skulle sette avgiftsnivået på nytt, ble deltagerne i de andre gruppene sure fordi de innså at det var noen gratispassasjerer. Da valgte de å ikke sette opp avgiftene de heller.

Storelvmo forklarer at det ble en interessant dynamikk som utspilte seg hvor gratispassasjerer og forståelsen for hva som var rettferdig spilte en stor rolle. 

Enden på visa ble at klimaforskerne ikke fikk til å møte målet om 1,5 grader celsius oppvarming.

– Vi må forsvare kollegene våre litt, for dette var første gang vi testet spillet. Derfor gjorde vi også noen ting annerledes når vi prøvde igjen, men det var likevel interessant å se, sier hun.

Studentene i ilden

Da studentene skulle gjøre det samme, måtte de sette avgiftsnivået for hele perioden uten å justere underveis.

– Vi var veldig spente på å se hvordan studentene ville spille dette spillet, sier Storelvmo.

Det viste seg at studentene var mer rasjonelle i sine valg og i deres klimaavgifter.

– Studentene skjønte at alle måtte bidra litt. De kom veldig nær det som er satt som standardavgiften. De visste at de måtte være nær denne for å nå temperaturmålet, sier Storelvmo.

Selv om det var variasjon i hvor mye hver region bidro, var det likevel nok til at studentene var nærmere klimamålet enn det forskerne var. Likevel klarte heller ikke studentene å komme under 1,5 °C. 

Dette viser hvor vanskelig det er å balansere egeninteresse mot et felles mål.

Skal bli tilgjengelig på nett

Nå har om lag 200 studenter ved Universitetet i Oslo og Yale University testet spillet. Storelvmo håper at de kan utvikle spillet videre. 

På sikt har de en plan om å få Klimakasinoet tilgjengelig via nett slik at flere kan bruke det.

– Målet er gi studentene et realistiske bilde av hvor vanskelig klimapolitikk er, men kanskje det også gjør at de får verktøyene de trenger for å løse problemet, håper Storelvmo.