«Føles som en varm klem»

Jordan Ward – «Themselves»

Peder Losnegård, bedre kjent som Lido (og før det igjen som rapperen LidoLido), produserte flere låter på et av mine favorittalbum i fjor: Aminé sitt «13 Months of Sunshine».

Låtene der Peder var bak spakene var morsomme og minnet meg en del om den Canadiske produsenten Kaytranada. Nå har han vært med å produsere hele det nye albumet til den amerikanske r & b-artisten Jordan Ward, og gått en litt annen retning.

Albumet er stort sett klassisk, rolig og følsom R & B. «Themself» skiller seg dog ut som en fengende gladlåt som beveger seg litt mer i indie-landskapet. Et sårt trengt friskt pust, og en klassisk «danse-foran-speilet-mens-man-gjør-seg-klar-låt»!

Arif Murakami – «Western Union Flow»

Tenk at klassikeren «Highend/Asfalt» straks fyller elleve år – albumet som for alvor sementerte rapperens posisjon som en av våre sterkeste stemmer. Strengt tatt skjedde det allerede i 2012 med «Kom Så Tok Færdiih», men de lærde strides. Passende nok slipper artisten ny musikk omtrent på datoen elleve år (greit, pluss/minus et par måneder) etter at vi sang «hver dag er ramadan, la meg leve, bro!».

På «Western Union Flows» – som trolig nikker til Drakes «Weston Road Flows» – leverer Arif linjer som «brutter'n var best med ball, men presset i landet kan knekke en mann / pluss Oslo-psykosen hitta hardt / kunne blitt Lamine, ble ketamin-ja-mann». Han maler bilder du ser umiddelbart. Beaten tvinger deg til å lytte til ordene, og det er befriende: Når en formidler av rang har noe på hjertet, lytter du.

«Western Union Flows», flankert av Benyoub og Ayn, viser kanskje ikke en ny side av Arif – han har alltid vært god til å løfte blikket og skildre omgivelser og omstendigheter. Men han ligger tyngre i sporet nå, slik man forventer av en tungvekter.

Arif Murakami med «Western Union Flow» er «Ukas låt» på NRK P3!

Delara – «Sjelen»

Delaras nye myke pophit (dette er en spådom jeg står støtt i) føles som en varm klem og som et hjem å komme tilbake til. Både musikken, teksten og stemmebruken til Delara forteller meg at alt kommer til å gå helt fint, og selv om det er et vanlig budskap i musikk, er det ikke alltid jeg blir helt overbevist. Det blir jeg her.

Denne låta hadde uten tvil kommet seg inn i soundtracket til «Skam» eller «Rådebank» om den kom ut for ti eller fem år siden. «Sjelen» er nydelig moderne bruk av norsk visetradisjon. Ukleine klisjeer, enkle og treffende rim og taktmessig bølgende tekstlinjer som virkelig får deg i bedre humør. Det enkle er ofte det beste, det er denne perlen enda et bevis på.

Dajve – «Orange»

Wow, wow, wow! Dette her er sjelden vare. Med dirty trommer, indiegitar, vrengt bass og bakpå vokal får du en knallbra drømmende indielåt av Dajve! «Orange» starter på lekkert vis med rytmiske trommer før det svevende universet bygges sakte, men sikkert opp med både behagelige synther og elektriske gitarer.

«Dajve», eller David, som han egentlig heter, har også fått anbefalt låta «I Had To Find You» tidligere. Den er definitivt verdt å sjekke ut hvis du liker «Orange».

Jeg sitter umiddelbart igjen med en følelse av at jeg vil ha mer av dette, og «Orange» har vært på repeat for min del. Jeg følger nøye med framover!

Gjenferd – «The Thrill»

Bandnavnet Gjenferd fører tankene raskt mot værbitte, sinte og olmt stirrende black metal-typer i liksminke. Men dit skal vi ikke. Gjenferd fra Bergen spiller nemlig lett spiselig 70-tallsinspirert hardrock med internasjonal kvalitet.

Et deilig driv, et pirrende orgel og masse gitar med den rette lyden gjør dette til fire og et halvt minutts egen-nytelse i vintermørket.

Med medlemmer fra Kryptograf, som er et annet meget bra band i samme sjanger, spiller Gjenferd seg raskt opp en divisjon i norsk rock med denne retrorock-oppvisningen. Alt trenger ikke være så slitsomt nyskapende hele tiden. Av og til er god gammeldags rock det som skal til for å få frem smilet i hele ansiktet og ro i kroppen. Gjenferds andre album «Black Smoke Rising» kommer 6. mars. Jeg har forventninger.

MER SOM DETTE: