Filmanmeldelse «Mission: Impossible – The Final Reckoning»: Mer tivoli enn kino

5 hours ago 2

«Mission

Impossible – The Final Reckoning»

Med: Tom Cruise, Hayley Atwell, Ving Rhames, Simon Pegg, Esai Morales, Pom Klementieff

Regi: Christopher McQuarrie

Premiere på kino onsdag 21. mai

Action. USA. 12 år. 2 timer og 49 minutter.

Den forrige «Mission: Impossible»-filmen, den syvende i rekken, «Mission: Impossible – Dead Reckoning Part I» (2023), var den første som ikke var like bra eller bedre enn sin umiddelbare forgjenger.

Serien, som ble innledet med en relativt konvensjonell agent-skrøne i 1996, har gjennom 30 år utviklet seg til å bli vår tids største event-filmer; rene demonstrasjoner av hva som er mulig å avstedkomme på action-feltet ved hjelp av taktile hjelpemidler (les: så lite dataanimert juks som mulig).

Paramount Pictures / Skydance / United International Pictures

Vi har lest hundrevis av avisartikler om hvor viktig Tom Cruise synes det er å utføre de halsbrekkende stuntene selv, noe han har fått velfortjent applaus for. Underveis har da også serien begynt å handle mer og mer om disse sekvensene – på bekostning av alt annet.

Cruise kastet seg blant annet utfor Helsetkopen i Norge:

«Mission: Impossible – The Final Reckoning», avslutningen på historien som ble påbegynt i forgjengeren, kan knapt kalles en thriller i normal forstand. Den er en serie oppvisninger, bundet sammen av en historie som er tynn som den i en superheltfilm:

Produsentene har i praksis brukt fem og en halv time – og anslagsvis 650 millioner dollar – på at den hemmelige agenten Ethan Hunt (Cruise) skal få paret to dingser, såkalte MacGuffins, med hverandre – og med det redde verden.

Det innebærer at han blant annet må endevende en forlist ubåt i det kalde havet (scenene på land er innspilt på Svalbard, noe som, tradisjonen tro, ikke blir nevnt i filmen), utstyrt med lite annet enn blind stå på-vilje og et provisorisk dekompresjonskammer.

Dernest at han – i en lang sekvens som for mange vil være verdt kinobilletten alene – må henge og slenge i et gammelt militærfly fra 1930-tallet (en Boeing-Stearman Model 75, leser jeg her). Passasjen byr på ekstremt imponerende action-håndverk. Og er like neglebitende intens som tog-klimakset i den forrige filmen.

Bakomklipp fra det elleville flystuntet:

Cruise skal dessuten ha for å være lite forfengelig: Vinden der oppe, både i og utenfor cockpiten, forvrenger ansiktet hans til det grotesk ugjenkjennelige, og får det til å se ut som om han er belastet med en spektakulært ukledelig bolleklipp.

Hva er viktigst i en actionfilm? aStunts bHistorie cSkuespill dEffekter

Ingen ting å si på den fysiske innsatsen. Cruise skal snart (3. juli) feire sin 63. fødselsdag. Men det er bare på hendene hans at du så vidt kan registrere at han er over 40.

De som har sett den forrige filmen, og det har du sikkert, vil allerede vite hva denne nye dreier seg om. En kunstig intelligens, enheten, som har løpt løpsk, og er i ferd med å overta atomvåpenarsenalene til alle land som holder seg med slike, USA inkludert.

Bakomfilm fra innspillingen på Svalbard:

Enheten, noen kaller den «anti-Gud», har flere uhyggelige egenskaper. Den er en «digital parasitt» i stand til å endre virkelighetsoppfatningen vår, forvirre oss, gjøre venner til fiender og fiender til «venner». (Slik sett er den ikke ulik «enheten» som for tiden opererer i Det hvite hus).

Det er kun Cruise og teamet hans som kan avverge kjernefysisk apokalypse. Teamet inkluderer som vanlig de teknisk kyndige Luther (Ving Rhames) og Benji (Simon Pegg). Samt den entusiastiske leiemorderen Paris (Pom Klementieff), som har kommet på bedre tanker, og den elegante britiske lommetyven Grace (Hayley Atwell).

De har 72 timer på seg. Oppdraget blir komplisert av at skurken Gabriel (Esai Morales) gjerne vil sikre seg kontroll over enheten, han også, og bruke den til egne kultne formål.

Undervanns-scenene, som skal utspille seg i Beringhavet, bidrar med en annen, mer klaustrofobisk og introvert type spenning enn det som foregår på land. Det er bra for variasjonen i det som er en lang film. Artig dessuten med torpedoer som bokstavelig talt faller i hodet på vår helt.

Ettersom dette er en Tom Cruise-film blir vi også servert en lett homoerotisk nevekamp. Ellers er det mange tilbakeblikk og vel mye bagasje stappet inn denne gangen. Når tempoet skrus ned, blir filmen baktung.

Det er videre påfallende hvor lite «normalt» skuespill det er å se. Atwell har ikke Rebecca Fergusons karisma, og Cruise selv virker totalt uinteressert i alt annet enn actionscenene.

Han har vært den dyktigste actionhelten av den gamle skolen i 20 år nå, ingen tvil om det. Men det er litt snodig, nesten litt sårt, å huske at Cruise en gang i tiden var en ærgjerrig dramatisk skuespiller, ambisiøs på vegne av talentet sitt, opptatt av å jobbe med de beste av de beste i faget (Kubrick, Mann, Scorsese, Spielberg, Anderson).

Kanskje får han anledning til å gjenoppta alt dette nå. «Mission: Impossible – The Final Reckoning» blir i alle fall lansert som den siste i filmen i «M: I»-serien.

Som herved blir vippet opp til terningkast fem for gammelt vennskaps skyld. Ja, og så for de glimrende actionsekvensene da.

Read Entire Article