Filmanmeldelse «Drømmer»: Hun var forelska i lærer’n

1 month ago 19

«Drømmer»

Med: Ella Øverbye, Selome Emnetu, Anne Marit Jacobsen, Ane Dahl Torp, Andrine Sæther

Regi: Dag Johan Haugerud

Premiere på kino fredag 4. oktober

Dramakomedie. Norge. Tillatt for alle. 1 time og 50 minutter.

Å sette seg ned for å se en Dag Johan Haugerud-film er den tryggeste opplevelsen filmnasjonen Norge har å by på. Du kan stole på at det blir bra. Og interessant.

«Drømmer», den andre delen i manusforfatteren og regissørens 2024-trilogi med frittstående filmer (den første, «Sex», ble sluppet i februar; den tredje, «Kjærlighet», skal opp 25. desember), rokker ikke ved oppfatningen.

Den er Haugerud på sitt mest likandes, en film som bør ha appell til folk fra 15 til 85. Er «Drømmer» publikumssuksessen auteuren fra Eidsberg lenge har fortjent? Det er lov å håpe.

Drømmene tittelen viser til, tilhører i hovedsak Johanne (Ella Øverbye, som var barnet i «Barn» for fem år siden), som blir utsatt for sin første helt svimeslående forelskelse i en alder av 16.

Det skjer da fransklærer-vikaren Johanna med «a» (Selome Emnetu) trer inn i klasserommet, og det er som om noen slår på solen. Johanna lyser, hun er lys, og Johanne fikserer ved måten hun bærer ull rett mot huden på.

Dagen etter regner Johanne med at medelevene kan se hvem det er hun har drømt om i løpet av natten.

Johanne er en ganske vanlig norsk ungdom av den kunstnerisk anlagte typen. Bor sammen med mamma Kristin (Ane Dahl Torp) og har et nært forhold til mormor Karin (Anne Marit Jacobsen), som er lyriker. Hun har venner. Men de forsvinner ut av bildet etter hvert som Johannes følelsesliv annekteres av én person alene.

Johanne meddeler seg direkte til oss via fortellerstemmen. Monologene er glitrende velskrevne, holdt i en tone som føles sannferdig fra en oppvakt ungdom. Noen av dem stammer fra teksten hun begynte å skrive da kjærligheten slo ned i henne.

Ja, for Johanne har skrevet en bok om det hun har opplevd. Som vekker begeistring og bestyrtelse da mormor omsider får lest den, en stund etter at barnebarnet har fått begivenhetene på avstand.

Begeistringen skyldes at boken er god (her vet mormor hva hun snakker om). Så god at den kanskje bør utgis.

Er den, som de voksne synes å mene, en «liten feministisk perle av en tekst» om «skeiv oppvåkning»? Johanne kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen. Den er bare «et langt kjærlighetsbrev», avdramatiserer hun. Den unge jenta har noe skarpt og rasjonelt ved seg – også.

Bestyrtelsen skyldes blant annet av at Johanne skriver at hun oppsøkte Johanna hjemme, og at læreren slapp henne inn. Ni ganger, for å være eksakt.

Johanne dro til den voksne kvinnen for å tilkjennegi sin evige kjærlighet. Men da hun var fremme, og det ble kleint, ba hun Johanna om å lære henne å strikke i stedet. Ullplagg – gensere, skjerf. Johanna sa ja. Nå i ettertid er mor og mormor naturlig nok i tvil om hvorvidt dette var greit.

Ingenting tyder på at det «skjedde» noe under disse møtene, da trappen opp til leiligheten i Bjørvika åpnet seg som en Jakobs stige mot himmelen. Men Kristin og Karin blir røde i kinnene av Johannes skildringer av begjæret som brant i henne.

De minner dem om hvordan det føltes å være uerstattelig for et annet menneske. Kommer de noen gang til å oppleve noe slikt igjen selv?

«Drømmer» er Johannes fortelling, og med det en slags ungdomsfilm. Men Haugerud har plass, masse plass, til de andre sentrale karakterene i den. Filmen blir et portrett av tre generasjoner kvinner som alle vet hva lengsel er.

Sidesporene og strøtankene – om «Flashdance», feminisme og privatlivets fred, om «ytringsfriheten som ikke vil holde deg i hånden når du skal dø», religion og den selvopptatte forelskelsen, om terapi, «‘Titanic’-posering» og «søstrene Brönte» på sopptur – er når alt kommer til selve stoffet som gjør Johanne, Kristin, Karin og Johanna til så komplette mennesker.

Som gjør at vi liksom kan lukte dem og klærne de har på seg. Haugerud skreller karakterene som en løk. Ser langt inn i dem.

Filmen er nydelig spilt i alle ledd. Øverbye er en naturalistisk åpenbaring, Dahl Torp er på sitt varmeste og Jacobsen stråler i en rolle som er nøyaktig så tragikomisk som livet fortoner seg for de fleste av oss.

«Drømmer» hadde kanskje ikke trengt den avsluttende «dette skjedde etterpå» feelgood-epilogen. Men jeg ville strengt tatt ikke vært den foruten heller. Og Haugerud er ikke typen til å sende oss nedstemte ut i oktober-mørket.

Det er i teorien mulig at det kommer en like god norsk film som «Drømmer» i 2024. Men neppe før 25. desember, i så fall.

Read Entire Article