Europa i knipetangen

Etter valget av Trump står Europas økonomiske modell i klemme fra både øst og vest. Utfordringen ligger ikke bare i farene for en tofronts handelskrig, men vel så mye i hvordan virkningene av økte økonomiske spenninger mellom USA og Kina vil slå ut for EU. Ringvirkningene vil også være merkbare for Norge.

En ny geoøkonomisk virkelighet er i ferd med å skylle over et kontinent som har basert seg på åpne markeder, og et tett handelsforhold med Kina.

Blant de store økonomiske aktørene i verden, er det ingen som er mer avhengig av internasjonal handel enn EU. Ettersom det europeiske markedet er mindre integrert enn det kinesiske eller amerikanske, er man mer avhengig av å handle varer og tjenester utad.

Dette har fungert lenge, men med Donald Trump i Det hvite hus hardner det ytterligere til i internasjonal handel. Den første kategorien av utfordringer er de som følger av direkte handelskonflikter.

Mot vest ligger USA, hvor Trumps aversjon mot handelsunderskudd er velkjent – om enn dårlig fundert i økonomisk logikk. USA har et underskudd på handelen med EU på 158 mrd. Euro, og Trump har uttalt at en tollmur på 20 prosent kan være en god måte å endre det på.

I de europeiske hovedsteder jobbes det på høygir for å tilby forhandlingsløsninger, og eventuelle mottiltak, for å unngå handelskrig. Det antas at 20 prosent-tallet kun er et forhandlingsutspill som ikke vil bli satt ut i live. Men selv om man går ut fra at tollen begrenses til europeisk bilindustri, vil det medføre en betydelig

økonomisk smell.

Det er dessuten sannsynlig at Trump vil presse på for en løsning som innebærer at EU trimmer ned sine handelsbånd med Kina. Europeisk handelsavhengighet av Kina gjør imidlertid at det kan bli et utfordrende krysspress å stå i.

Det ulmer nemlig også i østlig retning, med en gryende handelskonflikt mellom EU og Beijing over elektriske biler, melk og brandy. EUs økonomiske avhengighet av Kina har lenge vært et bekymringsmoment.

Til tross for flere politiske initiativ for å redusere europeisk økonomisk sårbarhet overfor Kina, ble verdien av EUs Kina-import doblet i årene 2018–2022. Nesten 10 prosent av Tysklands BNP er direkte Kina-eksponert, i USA er tallet ca. 4 prosent, hos andre store europeiske land ligger det rundt 5 prosent.

Putins fullskalainvasjon av Ukraina har bidratt til å gjøre jobben med å dempe avhengigheten av Xi Jinping vanskeligere. Med økte energipriser og forsvarsutgifter, er det vanskeligere å ta de betydelige kostnadene ved å dempe avhengigheten av Beijing.

På toppen av alt, det feltet hvor europeiske land faktisk har redusert i sitt økonomiske samkvem med Kina, er at eksporten til Kina har gått ned. Ulempen er at denne eksporten isteden har gått til USA, og bidratt til å øke nettopp det amerikanske handelsunderskuddet Trump ønsker å eliminere.

Den andre kategorien utfordringer Europa står overfor, er de indirekte ringvirkningene av økte økonomiske stridigheter mellom USA og Kina.

Europas åpne økonomi ligger sårbart til for geoøkonomisk kryssild. Skulle det trappes opp til en bred handelskrig mellom Kina og USA er det paradoksalt nok ikke de to stridende parter som er beregnet å tape mest, det er Europa.

Beijing ønsker å komme seg ut av sin økonomiske stagnasjon gjennom å eksportere stadig mer. Donald Trumps Washington ønsker på sin side å importere stadig mindre.

Konsekvensen er mest sannsynlig at store deler av Kinas eksportstrøm til USA omrutes til det europeiske markedet. Dette truer europeiske bedrifter, og kan turbolade EUs allerede betydelige handelsunderskudd; for hver container med varer som sendes østover, kommer ca. fem containere tilbake fra Kina – deriblant med nøkkelprodukter som elektronikk og penicillin.

Når Dansk industri nylig regnet på de negative effektene av internasjonal handelskrig, er det nettopp denne dynamikken som medfører størsteparten av det økonomiske tapet for Danmark.

EU er i ferd med å ta en rekke grep for å forberede seg på den nye situasjonen. Når Ursula von der Leyen går inn i sin nye periode som EUs kommisjonssjef er det kjærkomment at hun har pekt ut økonomisk utenrikspolitikk som en hovedsatsing.

Europa har mye ugjort arbeid for å gjøre økonomien mer robust mot geopolitisk stormvær, ikke minst innenriks. Et bedre integrert europeisk indre marked vil gjøre Europa mindre handelsavhengig, og bedre rustet for handelspolitisk stormvær.

Norge stiller i en særposisjon, på godt og vondt. Støre kan skilte med den forsonende faktaopplysning at USA har hatt et handelsoverskudd med Norge siden 2014.

På den annen side er ikke Norge medlem av EUs tollunion. Enhver avtale mellom USA og EU har potensial til å stille Norge i en utfordrende utenforposisjon.

Det er dette utenforskapet som har ført til at Norge nå er en tollfri øy for kinesisk bilimport, og som gjorde det mulig for Norge å inngå i frihandelsforhandlinger med Kina.

Men om ikke den prosessen allerede var død, er den det nå. Ingen norsk politiker ønsker å komme inn på Trumps presidentkontor viftende med en norsk-kinesisk frihandelsavtale.

Det hardner seg til også for små utenforland, og Norge har sterk interesse av at EU lykkes i det europeiske oppdemmingsprosjektet.