Det er gått noen dager siden Donald Trump vant en overveldende seier i presidentvalget i USA. Nå er han i gang med å velge staben hans skal omgi seg med.
Det er jubel på den ene siden og bunnløs fortvilelse på den andre.
Og mellom disse to sidene en verden som er endret.
Jeg tenker stadig på dette sitatet:
«Honesty without compassion is cruelty».
Det er usikkert hvor sitatet stammer fra. Men den er sann, å være ærlig uten å ha medfølelse er en grusomhet.
Vi er i grusomhetens tid. «Vår groteske tidsalder», skrev Aslak Nore i VG nylig.
Grusomhet har blitt underholdning.
Vi trenger ikke lenger romernes Colosseum hvor hundretusenvis av gladiatorer og slaver og andre sårbare ble tatt av dage for underholdningens skyld.
Nå handler det om rask belønning, og det er her Trump har vært så god at han vant halve kongeriket. Min kollega Hans Petter Sjøli har skrevet om det.
JD Vance, USAs kommende visepresident, sa det best allerede i 2016: Trump er kulturell heroin.
Nå underholdes altfor mange av andres lidelse og harselas i tradisjonelle og sosiale medier. Jo grovere og mer hensynsløst språk, dess flere heiarop. Jo mindre anstendighet, dess mer «kul» og barsk og sterk.
Det er primitivt.
Det er som om reformasjonen
aldri skjedde, som om opplysningstiden aldri kom. En altfor stor andel av vår generasjon er en krig, en pandemi og dyrtid unna å miste beherskelsen. Å miste anstendigheten.Trump er valgt av 75,6 millioner amerikanere på tross av sin fullstendige hensynsløshet, åpenbare rasisme, og sexisme. Ikke bare i ord men også i handling. (Kamala Harris fikk 72,4 millioner stemmer)
Det er ikke bare Trump som er valgt av folket. Folket har også valgt den hindunasjonalistiske Narendra Modi som statsminister i India. Så har vi Putin i Russland, den høyrepopulistiske Viktor Orban i Ungarn, Benjamin Netanyahu i Israel og listen fortsetter.
Det er vanskelig å si hva som kom først.
Er det et stadig mer presset og hensynsløst folk som produserer en Trump, eller er det en Trump som gjør et samfunn mer hensynsløst. Antakelig begge deler. Resultatet er en tiltagende brutalisering av ordskiftet.
Under gitte omstendigheter kan selv helt vanlige folk, utdannede og dannede vestlige borgere, velge en leder som bidrar til deres egen undertrykking.
Ja, det finnes utfordringer i det amerikanske samfunnet og det norske. Det er legitimt for arbeiderklassen og andre å protestere, det er naturlig å kreve endring.
Det er dyrtid, det er inflasjon, det er kriger og konflikter, det er ungdomskriminalitet og vipps-ranere og segregering.
Det er klimakrisen, og kvinner og menn som ikke finner hverandre på sjekkemarkedet, tradwives som vil la seg forsørge av menn, og gutter som dyrker mannsjåvinisten Andrew Tate og hans like. Vi føder for få barn og den norske velferdsmodellen står for fall.
Det er ikke lystig.
Det hadde vært fint med raske løsninger på kompliserte problemer. Jeg forstår behovet for å blåse av litt trykk. Det er deilig å banne og sverte.
«They are poisoning the blood of our country», sa Trump om papirløse innvandrere for noen måneder siden. Og at haitiske innvandrere spiser hunder og katter i Springfield i Ohio.
Folk som forsvarer slikt ler av det, kaller det en spøk.
Men det er mange som ikke ler, det er de som rammes og lever i frykt. Det kom inn dusinvis av bombetrusler i kjølvannet av de-spiser-hunder-uttalelsene til Trump.
Det er katastrofalt når giftig retorikk, trusler og forfølgelse kommer fra folkevalgte og andre i maktposisjoner. I USA fikk det navnet «Trump-effekten».
Sist Trump vant i 2016, viste forskningen i etterkant at det var tydelig sammenheng mellom hans retorikk og politikk og en betydelig økning i hatkriminalitet over hele USA.
«Have you no sense of decency, Sir».
Det sa en advokat til senator Joseph R. McCarthy
under en rettssak i 1954. Det ble slutten på McCarthys hensynsløse forfølgelse av angivelige kommunister i USA.Det finnes en annen vei.
Den heter anstendighet.
Det er anstendighet som ikke er for de veike. Anstendighet, medfølelse og empati krever noe av oss. Det fordrer at vi tar hensyn i ord og handling, selv når det er vanskelig å ta hensyn.
Anstendighet krever at vi lytter.
En skal aldri være passiv lytter til løgn og bedrag, rasisme, hatprat og dehumanisering. Slikt må aldri stå uimotsagt.
Men meningsmotstandere må møtes med respekt og folkeskikk. Også de som har stemt på en Trump, eller en Modi. En kan være anstendig, men samtidig streng.
Problemer må adresseres, løsninger må finnes, endring er smertefullt.
Det er intet mykt ved det, anstendighet er beinhardt arbeid. Men det er det eneste som sikrer sameksistens, tillit og dermed en bærekraftig demokrati.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.