En kjærlig knyttneve! Anmeldelse: Brynjulf Jung Tjønn: «Norsk kjærleik»:

Både kronprinsesse Mette-Marit og Brynjulf Jung Tjønn ble rørt til tårer under dette møtet da forfatteren mottok Ungdommens kritikerpris for sin «Kvit, norsk mann». Foto: Terje Pedersen / NTB

Norges kanskje fremste brukspoet akkurat nå fortsetter å dykke ned i sin egen biografi – og kommer opp til overflaten med dikt som dirrer av stillfaren nerve.

• Marius Asp

torsdag 26. september kl. 14:41

Det finnes klare fellestrekk mellom flere av de siste årenes genuint vellykkede diktsamlinger – de som både har truffet et stort publikum og henger på greip rent litterært.

Diktene har ofte tydelige narrative elementer, de er plantet i en biografisk virkelighet, og de utspiller seg der det gjør vondt.

Tre opplagte eksempler er Martin Svedmans «Når jeg drikker», Karoline Brændjords «Jeg vil våkne til verden» og Brynjulf Jung Tjønns «Kvit, norsk mann», som kretser rundt henholdsvis alkoholisme, en biologisk mors selvmord og norsk oppvekst med en annen hudfarge enn omgivelsenes.

Særlig «Kvit, norsk mann» vil bli stående igjen som en av de sentrale norske diktsamlingene fra det siste tiåret.

«Norsk kjærleik»

Forfatter: Brynjulf Jung Tjønn

Sjanger: Dikt

Forlag: Cappelen Damm

Sider: 128

Pris: 399,-

Tjønns skildring av den umulige og tidvis absurde skvisen han vokste opp i som koreanskfødt odelsgutt på en vestlandsgård, har kommet i seks opplag, blitt tildelt Ungdommens kritikerpris, Kritikerprisen for beste voksenbok og Nynorsk litteraturpris og hadde nylig premiere på teaterscenen.

HVA ER KJÆRLIGHET? Spørsmålet har blitt stilt av alle fra Platon til Haddaway. Med «Norsk kjærleik» prøver Brynjulf Jung Tjønn å sirkle inn sitt eget svar. Foto: MARIA KLEPPE VIHOVDE/CAPPELEN DAMM

«Norsk kjærleik» må nødvendigvis leses som en fortsettelse av «Kvit, norsk mann».

Omslagsdesignet er identisk, titlene spiller mot hverandre og både tematikk og motiver – fra en nektarin som hviler i en liten barneneve til det rasistisk motiverte drapet på Arve Beheim Karlsen i Sogndal for 25 år siden – går igjen i begge utgivelsene.

Tjønns stil – stoisk, korthugd og nøktern, på beste vestlandsvis – er intakt og umiskjennelig.

Samtidig har høyst problematiske sider ved adopsjonspraksisen fra Sør-Korea til vestlige land gjennom mer enn et halvt århundre blitt avdekket det siste året – et faktum forfatteren, som allerede i utgangspunktet hadde mangelfull innsikt i sine første leveår, av naturlige grunner har tatt inn i tekstene sine.

Noe som gir seg utslag i dikt som dette:

den norske bonden
bestemmer ikkje prisen på matvarene
koreanske aleinemødrer
bestemmer ikkje prisen på barna
det er marginane
det er botnlinja
kravet om overskot
kunden sin betalingsvilje
kursen som endrar seg
eg finst der
i konjunkturane

«Norsk kjærleik» mangler kanskje litt av overskuddet som preget forgjengeren – de enkeltstående, situasjonsbetingede og ofte overraskende morsomme diktene glimrer med sitt fravær, og umiddelbarheten og sitatvennligheten er ikke like fremtredende.

På plussiden oppleves bevegelsen fra start til slutt mer gjennomarbeidet i denne omgang.

«Norsk kjærleik» belønner en fokusert leser, og slående formuleringer forekommer gjennom majoriteten av bokens 128 sider:

kjærleik er å forsvinne
og oppstå

som eit mørkt barn
i dine eigne armar

La én ting være helt klart:

Om ordet «brukspoet» i ingressen fremstår nedlatende, er det langt fra intensjonen. Tvert imot: At Tjønn makter å gi dette høyst personlige stoffet en såpass tilgjengelig form – uten å henfalle til hverken forenklinger, sentimentalitet eller andre billige løsninger – er intet mindre enn en bragd.