Det overraskende og etterlengtede gullet til Markus Rooth har gledet oss nordmenn i snart to døgn allerede.
Men et tikampgull i OL gir oppmerksomhet også veldig mange andre steder.
«Jeg var faktisk ikke overrasket».
Den svenske eksperten NRK treffer på i South Pars Arena er en som virkelig vet hva hun snakker om. Carolina Klüft er nemlig selv olympisk mester i mangekamp fra Athen i 2004.
«Jeg hadde blitt tipset av Fredrik Samuelsson (svensk tikjemper red.anm.) om at Rooth kunne ta medalje, så vi var forberedt».
Det var ikke Norge. Selv om noen sikkert har brukt resten av helgen til å late som.
En av dem som ikke la skjul på hvor uventet dette gullet var, var far Espen Rooth
Etter den første lørdagen i august 2024 kan han i tillegg offisielt titulere seg «suksesstrener».
For fars tilstedeværelse er like neddempet som den er tydelig. Det er ingen bevegelse på banen, i trening eller konkurranse, som ikke følges nøye og analytisk.
Friidrettsfamilien Rooth har vært et begrep i norsk friidrett siden lenge før denne historiske kvelden i Paris.
Friidretten som familietradisjon
Espen er en av fire brødre som tidligere alle har hevdet seg i norgestoppen.
Og vi skal ikke late som om vi ikke har sett elementene før. Eller heller senere.
Løperbrødre.
En far som trener barna.
OL-gull.
Men der mange år med åpen turbulens til slutt endte i et mye omtalt brudd mellom generasjonene i familien Ingebrigtsen, er det en påfallende harmoni som preger Rooth fra Lambertseter øst i Oslo.
Selv om trenerfar Rooth lakonisk smilende bemerket at «en dag sier jeg opp, den neste får jeg sparken» etter at sønnen var blitt olympisk mester.
Slikt sier man bare når man er i balanse.
Og sammen har bygget kompetanse gjennom flere år, tross den relative unge alderen til sønnen Markus og datteren Kajsa, som også er friidrettsutøver.
Der denne ikke er sterk nok hos dem selv, henter de inn assistanse utenfra. Eksempelvis i diskos og spyd.
En fremtid i toppidretten?
«Hemmeligheten bak suksessen til Markus er at han elsker å trene», sa Espen Rooth.
Og gjorde det så enkelt at det var forståelig for de fleste av oss.
Rooths triumf ga oss tilbake den noe falmede troen på konseptet pappatrenere i norsk friidrett.
Vel har Atle Guttormsen suksess med sine stavhoppene sønner Sondre og Simen.
Men et OL-gull er på helt annet nivå enn de foreløpig presterer.
Kanskje er Espen Rooth en mann som besitter egenskaper Olympiatoppen bør prøve å benytte seg av i fremtiden.
Tore Øvrebø er inne i sin siste periode som toppidrettssjef.
Ingen åpenbar etterfølger har utkrystallisert seg så langt.
Espen Rooth et navn som faktisk snart kan ende på lista over kandidater.
Bedre søknad enn den sønnen skrev for ham, får man i hvert fall ikke.
Fedre som bare nesten er fedre
Karsten Warholm har så definitivt en biologisk far hjemme i Ulsteinvik. Men nærmere en trenerfar enn Leif Olav Alnes får man ellers ikke i toppen av norsk og internasjonal friidrett.
Alnes var også mannen som overtalte sin elev til å slutte med nettopp tikamp.
Og det skjedde motvillig.
Med noe man jo må kalle et noenlunde vellykket resultat.
Men det Markus Rooth gjorde, var på mange måter å videreføre prosjektet Alnes og Warholm startet for norsk friidrett.
Nå har vi en verdensstjerne i øvelsen han droppet - og Warholm kan i stedet konsentrere seg om å vinne sitt andre strake OL-gull på 400 meter hekk.
Men en mindre åpenbar effekt av Norges første medalje i dette OL må også nevnes til slutt.
Og den dreier seg om Sverige.
Skjønne Sverige
En av de mest absurde tingene som krydrer den norske desperasjonen etter olympisk medalje, er at i minuttene før avgjørelsen av tikampen, opplevde man at så vel St. Lucia som Dominica tok sine første OL-gull - eller medaljer - noensinne.
Alle tar medaljer. Bare ikke Norge.
Og Norge rykket enda lenger ned på medaljestatistikken vi egentlig ennå ikke var en del av.
Denne statistikken er fasiten på hvordan en nasjon lykkes i et OL.
Eller definitivt ikke.
Sverige har hatt suksess. Norge har mislyktes helt. Frem til dette.
Nå har vi bare mislyktes.
Ikke mislyktes helt og kan se verden med litt mer sjenerøse øyne.
Jeg er en av dem som alltid har elsket svensk sport. Men å glede seg over at de gjør det det bedre enn oss i OL er et for lengst tilbakelagt stadium.
Med Rooths gull var det igjen mulig å nyte gleden over hva våre tidvis så kjære naboer har prestert.
Og presterer.
For mens Norge brukte søndagen til å glede seg til å glede seg Rooths medaljeseremoni og lyden av Nordraaks toner, så fortsatte svenske stjerner å imponere.
En sensasjon med skru fra Småland
Det nevnte Carolina Klüft overvar i arenaen sør i Paris, var nemlig et forsøk på å utfordre naturkreftene.
En av idrettens grunnlover er nemlig at Kina - eller i veldig sjeldne fall en annen nasjon fra Asia - vinner mennenes singelklasse i bordtennis.
Uansett.
Den eneste europeiske triumf noensinne kom ved den svenske legenden J-O Waldner i 1992.
Denne dagen var det en helt ny svensk overraskelse som igjen hadde utfordret kineserne i deres nasjonalsport.
Truls Möregårdh heter han som de siste dagene har skapt «en total feber» i Sverige, som Expressens kommentator Tomas Pettersson beskrev det.
Dette inkluderer å ha slått ut den kinesiske verdensener Wang Chuqin på veien til finalen.
Der nådde Möregårdh ikke helt frem mot en ny kineser, Fan Zhendong.
Tross at han på stillingen 9-2 til kineseren spilte en vanvittig skruball som allerede har gått viralt.
Likevel var Möregårdh uansett en ekte sensasjon fra Småland.
En av de som presterer langt over det forventede når det teller som mest.
I en alder av 22.
Som bare er to måneder yngre enn Markus Rooth.
«Markus er fantastisk. Jeg traff ham faktisk i sted og gratulerte ham», sa den sympatiske svensken til NRK etterpå.
Etter Sveriges sjette medalje.
Og et trickslag for Youtube og historiebøker.
«Man må jo bjuda på til publikum», som han selv sa etterpå.
Slikt skaper stjerner.
Verdens beste sprinter
Men Sverige har også en som har vært stjerne lenge.
Verdens beste kvinnelige svømmesprinter.
På den siste kvelden med svømmekonkurranser i den spektakulære La Defense Arena, stilte den svenske storstjernen Sarah Sjöström på favorittdistansen 50 meter fri.
Sjöström var allerede gullvinner på 100-meteren.
Der overrasket hun seg selv og alle.
Og måtte i ettertid unnskylde til foreldrene hjemme i Stockholm, som hun hadde glemt å fortelle at hun skulle svømme også den distansen, slik at de ikke rakk nedover for å få sett henne fra tribuneplass.
Det rakk de denne kvelden.
Med datteren som storfavoritt.
Sjöström har alene svømt flere ganger under 24 sekunder på 50 meter enn alle andre i verden til sammen.
Sjöström innfridde til gagns. Og tok sitt og Sveriges andre gull i lekene.
Nå har de sju medaljer. Norge har én.
I hvert fall frem til Jakob Ingebrigtsen og Narve Gilje Nordås løper finale på 1500 meter på tirsdag.
«Jeg tror de fleste kjenner sitt nivå når de kommer hit. Så er alle ulikt bra på å få det ut når det teller», beskriver hun det når NRK spør henne om hva Norge kan lære av hennes måte å prestere på.
Roen hun utstråler, antyder at det kanskje er der en del av hemmeligheten ligger. Selv om man glemmer å si fra til foreldrene.
Litt av den samme følelsen man får som når man hører på Karsten Warholm.
Eller Markus Rooth.
Han som alltid har faren ved sin side.
Publisert 05.08.2024, kl. 12.14