2 weeks ago
16
Foto: JOE RAEDLE / AFP / NTBFriminuttet er over.
Dette er en kommentar
Lenge føltes det ikke vanskelig å være i et liberalt demokrati. Vi var historiens seierherrer. De gamle fiendene – fascisme, nazisme, kommunisme – lå på historiens skraphaug.
Demokratiet var så rotfestet at vi knapt orket å gjespe «jeg er uenig med alt du sier, men vil slåss til min død for din rett til å si det». Det var en type demokratisk latskap.
Ikke mer.
Etter drapet på Charlie Kirk fikk vi en debatt også i Norge.
På overflaten handlet det om hva Kirk egentlig var. Konservativ? Høyreekstrem?
Merkelapper er makt – «en manns terrorist er en annens frihetsforkjemper», som det heter. I merkelapper ligger definisjonsmakt knyttet til hva som er innenfor og hva som er ekstremt.
I et åpent samfunn skal vi ha slike debatter, og i bunn og grunn blir vi bedre av å se meninger og analyser brynes mot hverandre.
Men under debatten om Kirks merkelapp, lå et langt mer alvorlig spørsmål: Hvordan skulle vi omtale og tenke om det som skjedde? Norge er ikke USA, men vi importerer deler av debatten.
For hvis du ikke ser på Kirk som en martyr for ytringsfriheten, men en trussel mot den – som mange kritikere gjør – hva da?
Enn si hvis du slett ikke føler deg trist over drapet. Hva da?
Det siste er symptomatisk for en tid hvor følelser er blitt en slags valuta i debatten. Hva du kjenner inni deg, blir på merkelig vis omformet til et argument, ment å påvirke eller overtale andre. Men følelser er ikke argumenter.
Ei heller kan noen kreve at du føler en bestemt ting eller later som om du er lei deg. Empati – eventuelt sympati – kan ikke pålegges.
Det liberale demokratiet krever uansett noe annet, som om mulig er enda vanskeligere fordi det kan stride mot våre grunnleggende følelser: Konsekvent støtte til et sett felles regler som gjelder alle, inkludert våre argeste motstandere.
Foto: MARIO TAMA / AFP / NTBVold eller trusler om vold, er gift for demokratiet. På et punkt i tid er dette det eneste budskapet som virkelig teller.
Redaksjoner skal grave og opplyse, stemmer skal diskutere, men et liberalt demokrati krever også at forsvaret for reglene er viktigere enn alle andre politiske ulikheter.
Faren for at det budskapet drukner, øker jo mer annet man vil si først.
La meg ta et helt annet eksempel for å illustrere: Etter at Rød Ungdoms leder la ut en mildt sagt uklok video om drapet på Kirk (hun måtte trekke seg), kom det trusler mot henne.
Man kan se for seg at noen kanskje var fristet til å minne om Rød Ungdoms revolusjonære kommunisme, hva ideologien har ført til gjennom historien eller tidligere utspill fra RU-lederen, før de la til at de «selvfølgelig tar avstand fra truslene». Men konfrontert med grunnleggende trusler mot det liberale demokratiet – den giften trusler, vold og drap er – er alt annet underordnet.
Som Agenda-rådgiver Sylo Taraku skrev om Kirk-drapet: «Når en person blir drept mens han holder en tale, så er det et angrep på ytringsfriheten og på demokratiet. Punktum!»
Foto: Ben Margot / AP / NTBDet samme prinsippet må også gjelde i langt mindre alvorlige saker enn drap.
Talkshow-vert Jimmy Kimmel sa at Maga-bevegelsen desperat forsøkte å stemple Kirks morder som «noe annet enn dem». Han gjorde narr av Trumps reaksjon på drapet. Det var usmakelig.
Det store problemet kommer når Trumps oppnevnte mann i FCC, som bla. tildeler lisenser til TV-kanalene, sier noe som ikke kan tolkes som annet enn en mafialignende trussel mot selskapet som sender programmet («fin butikk du har her, synd om noe skulle skje med den»). Kimmel ble tatt av luften.
En statsmakt som truer frie medier, er en åpenbar trussel i et liberalt demokrati. Et liberalt demokrati krever at de riktige personene sier akkurat det, uansett hvor mye de ellers måtte like Trump.
Selvfølgelig er det fristende å snu på det hele, for eksempel snakke om hvordan flere store tek-selskaper sensurerte saker om Hunter Bidens laptop like før valget i 2020. Det er en påminnelse om farene ved sensur, ikke et argument for å gjøre det igjen.
Kanskje blir det lyden som akkompagnerer det liberale demokratiets forvitring; ikke jernhæler denne gangen, men anklager om «hva med det dere gjorde?» (whataboutism).
«Det er en republikk, hvis dere klarer å beholde den», sa Benjamin Franklin om den nye staten USA.
Vårt samfunn er friskere, men poenget gjelder alle liberale demokratier.
Det er ikke enkelt. Det er veldig vanskelig. Men de dagene er over da vi trodde demokratiet var historiens fullendelse og ville forsvare seg selv.
English (US) ·