«Egotrippen trumfer analysene»

Et slag­ord fra 60-tallet var «The medium is the message».

En versjon tilpasset dagens sosiale medier kunne være «The message is me».

Danby Choi er en av de fremste representantene i Norge for denne nye oppmerksomhets­økonomien.

Redaktør, samfunns­debattant, provokatør og dandy, med klippe­kort til debatt­programmer og reality­show.

Choi ble for alvor lagt merke til da hans forrige bok, «Kanseller meg om du kan», med perfekt timing var med på å punktere den store woke-ballongen.

Denne gangen går han løs på en annen potensiell trussel mot enkelt­individets frie utfoldelse: janteloven. Begrepet som oppsummerer alt av sosial kontroll og hel­norsk smålighet.

Som mot­eksempel holder Choi fram eksempler på modige enere som har våget å bryte med misunnelsen og gruppe­presset.

Kunstnere, idretts­utøvere og, ikke minst, en gründer og redaktør ved navn Danby Choi.

Hvordan jeg ble så flink

Det er naturligvis vågalt å bruke sin egen livs­historie som eksempel på noen som har klart å overvinne middel­mådigheten.

Når det er sagt, er denne mini­auto­biografien om Choi slett ikke uinteressant. Personligheten hans er jo noe utenom det vanlige, vel egnet til å få alle personlighets­tester til å implodere.

En av grunnene til at han virker som en rød klut på den politiske venstre­siden, er at han er det overraskende av­kom av det fler­kulturelle sam­funn.

Danby Choi er et produkt av foreldrenes sør-koreanske arv, i møte med vestlig individualisme og liberalisme, herdet i den multi­kulturelle smelte­digelen på øst­kanten.

Subjekt over substans

«Du skal tro du er noe» er et oppgjør med Jante, som innimellom treffer godt. Men som for ofte blir skjemmet av en overflatisk retorisk stil.

Person­angrepene og provokasjonene, som gjør seg så godt på sosiale medier, tåler ikke overgangen til de lange, saktere linjene man ønsker seg i en bok.

Og alle honnør­ordene om ytrings­frihet og samfunns­oppdrag klarer ikke å skjule at dette i hoved­sak dreier seg om en ting: å skape enda litt mer oppmerksomhet om Choi og hjerte­barnet hans, nett­magasinet med det treffende navnet Subjekt.

Verdens største strå­mann

Problemet med Jante som utgangs­punkt for en slik diskusjon om forholdet mellom frihet og gruppe­tilhørighet, er at jante­loven langt på vei er passé.

Utviklingen har vært voldsom siden Aksel Sandemoses oppvekst i en dansk små­by for over hundre år siden.

Når Choi nå bruker Jante som utgangs­punkt for en ny om­kamp om forholdet mellom individ og samfunn, må det nødvendigvis bli en utvidet jantelov. En som blir så vag og alt­om­fattende at den mister all konkret betydning.

Jante eser i denne boken ut til å bli verdens største stråmann.

Sirkulær økonomi

Mye av stoffet her er resirkulert fra Subjekt. Det effektiviserer skrive­prosessen, samt at det tjener til å få mer oppmerksomhet og nye abonnenter til tids­skriftet.

Enkelte av disse analysene er interessante. Chois analyse av fenomenet Trump er faktisk tanke­vekkende, slik den blir oppsummert i den overlagte provokasjonen: Trump er kul.

Han har rett i at norsk presse er for konform, og at rommet for akseptable meninger har vært for trangt.

Bekymringene for at den nye offentlige anti-desinformasjons­kampanjen fra myndighetene kan mis­brukes, er på sin plass. Men den hadde fortjent en mer detalj­orientert analyse enn disse sveipende generaliseringene om Jante, Orwell og Sokrates med gift­begeret.

Tempo over dybde

Choi forteller med en viss stolt­het om hvordan han fullførte videre­gående etter et halvt års intensivt selv­studium.

Dette er imponerende. Men kan det være at han gikk glipp av noe ved å velge denne snar­veien?

Historien er uansett typisk for Chois metode: Han arbeider hardt, kjapt og effektivt, og bruker ikke mer tid enn nødvendig.

Dette er også synlig i denne boka. Grunnen til at han ikke tar seg tid til å skrive en virkelig god bok, er trolig at han har det for travelt. Han har for mange baller i luften og jern i ilden.

Boka om enernes rettigheter er merkelig nok ikke spesielt gjennom­arbeidet eller vel­skrevet.

Men det er kanskje ikke et stort problem, så lenge den tjener hoved­formålet, som er mer blest rundt Danby Choi og hans Subjekt.

Og om det skulle komme enkelte negative mot­stemmer, hva så? Kritikerne kan lett avfeies. De er for gamle, for woke. For norske. For Jante.

Det er synd, for denne diskusjonen om forholdet mellom individuell frihet og krav til under­ordning og solidaritet, bør opp­dateres med jevne mellom­rom.

Men det spørs om det ikke trengs en grundigere bok enn denne for å bringe den videre.

Se den siste ukas store «Politisk kvarter»-snakkis – Choi vs Marsdal: