Dubai-svindlere tapte i Høyesterett mot to stemmer

Svindlerne utga seg for å være polititjenestemenn fra Økokrim, fortalte henne at det var overført penger fra hennes konto til en konto i Dubai. Eneste måten å få pengene tilbake på, var å bli med dem til Dubai.

80-åringen lot seg overbevise, og vel fremme i Dubai brukte de hennes bankkort til å handle for store summer. Tiltalen for frihetsberøvelse var basert på at svindlerne «skapte en frykt for påståtte gjerningsmenn, tok kontroll over hennes telefon, pc og bankkort, kontrollerte hennes samtaler og hadde kontroll på hotellnøkkelen i Dubai, slik at hennes bevegelsesfrihet ble begrenset».

Spørsmålet for Høyesterett har vært om dette er nok til oppfylle straffelovens kidnappingsparagraf, som rammer den som «ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen friheten».

Dissens

Tingretten mente forholdet ikke var straffbart etter denne bestemmelsen, ettersom kvinnen aldri var fysisk hindret fra å unnslippe. Derfor ble de kun dømt for grovt bedrageri. Lagmannsretten domfelte både for både grovt bedrageri og frihetsberøvelse.

Høyesterett deler seg tre mot to stemmer, der førstvoterende Are Stenvik legger avgjørende vekt på at kvinnens «bevissthetsforestillinger utgjorde et absolutt hinder for hennes bevegelsesfrihet». Flertallet viser til Borgartings bevisvurdering, der lagmannsretten skrev:

«Fornærmede visste på det aktuelle tidspunktet ikke at begrensningene i hennes frihet skyldtes forledelse. Hun hadde derfor ikke insentiv eller foranledning for å forsøke å komme seg ut av situasjonen hun var i med de to tiltalte. Tvert imot forholdt hun seg til beskjedene hun fikk fra det hun trodde var to norske polititjenestemenn, om å ikke forlate hjemmet sitt eller senere hotellrommene i Dubai. Hun viste i sin forklaring til at det er en selvfølge for henne å følge politiets ordrer, og at hun følte at hun ikke hadde andre alternativer enn å gjøre som ‘politimennene’ ba om.»

Flertallet skriver:

«Disse forestillingene var utvilsomt fremkalt gjennom de tiltaltes handlinger. Jeg kan da ikke se det annerledes enn at straffebudets krav til virkning er oppfylt; fornærmede ble fratatt friheten.

Spørsmålet om hindringen kunne vært overvunnet ved rimelige anstrengelser, kommer ikke på spissen. Fornærmede overveide aldri – og kunne ikke med rimelighet forventes – å utfordre den autoriteten de tiltalte ga inntrykk av å ha.»

– Klart utenfor

Mindretallet, derimot, mener dette er å dra straffebudets ordlyd for langt. Annenvoterende Therese Steen mener forarbeidene forutsetter en form for fysisk hindring, eller i det minste en psykisk hindring i form av trusler.

 fysiske hindringer av denne friheten. Unntaksvis kan også psykiske maktmidler omfattes, forutsatt at fornærmede reelt sett er fratatt bevegelsesfriheten, typisk ved alvorlige trusler rettet mot den fysiske integriteten. Mindretallet skriver:

«Det avgjørende for min vurdering er likevel at den eneste årsaken til at fornærmede oppholdt seg sammen med de tiltalte, var hennes ønske om å unngå et økonomisk tap. Fornærmede er, som ledd i et grovt bedrageri, blitt forledet til å tro at hvis hun samarbeidet med «politiet», ville hun kunne få pengene sine tilbake. Det innebærer ikke at hun er fratatt friheten til å bevege seg. Saksforholdet minner mer om et tilfelle av sosial kontroll enn om en frihetsberøvelse. Etter mitt syn faller det klart utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.»

Konklusjonen blir etter dette at lagmannsrettens dom blir stående, der de tiltalte fikk henholdsvis  2 år og 9 måneder og 3 år og 5 måneder. I tillegg må de betale tilbake drøyt 5,6 millioner kroner. Høyesterett setter imidlertid oppreisningserstatningen ned fra 150.000 til 100.000 kroner.

– En veldig interessant sak

Førsteamanuensis Katrine Holter fra Politihøgskolen har i sin lovkommentar hos Karnov argumentert for mindretallets syn.

Katrine Holter. (Foto: Kjetil Kolsrud)

– En veldig interessant sak og et grensetilfelle for hva som er en frihetsberøvelse strafferettslig sett. Den skarpe dissensen understreker jo også det. Etter mitt syn kunne man kommet til begge konklusjoner innenfor tolkningsrommet. Men jeg er uenig i førstvoterendes begrunnelse. Han maler etter mitt syn med for bred pensel når han kommer til at fysiske begrensninger eller trusler om bruk av fysisk makt ikke er påkrevd for noen del av hendelsesforløpet. Forarbeidene gir sterkere begrensninger enn han hevder, sier Holter, som mener flertallet i større grad kunne fremhevet betydningen av at fornærmede var en eldre kvinne den på et helt fremmed sted, uten rådighet over bankkort og mobiltelefon.

– Rettskildene gir godt belegg for at det å fjerne fysiske gjenstander som man trenger for å bevege seg kan utgjøre frihetsberøvelse. Høyesterett hadde her en mulighet til å vise at loven må tolkes i tråd med tiden og den digitale utviklingen. Da hadde ikke flertallet trengt å gå så langt i å bryte ned straffebudets egenart. Et viktig motargument er at kvinnen tilsynelatende ikke ville blitt utsatt for noe dersom hun hadde forsøkt å dra. Hun var i alle fall ikke truet med vold eller lignende. Hvilken betydning dette har, savner jeg en mer eksplisitt vurdering av, sier Holter.

Hun mener dommen utvider området for det straffbare sammenlignet med tidligere høyesterettspraksis.

– Dommen åpner for mer skjønnspregede vurderinger i fremtiden.

Dommen finner du her.