Dette oldtidsspråket er en gåte: – En brikke som er ganske essensiell

1 month ago 24

Språket lydisk er bare en liten brikke for å forstå vår forhistorie. – En brikke som er ganske essensiell, sier Tobias Søborg, som akkurat nå prøver å knekke koden til det mystiske språket. (Foto: Privat)

Det mytiske språket lydisk, som ble snakket i jernalderens Tyrkia, er en gåte i historisk lingvistikk. Forskeren Tobias Søborg prøver å løse den.

Tobias Søborg har aldri bannet og sverget så mye som etter at han startet sitt forskningsprosjekt om det mystiske språket lydisk.

Et språk fra kongeriket Lydia, som hadde stor innflytelse på den antikke greske verden. Likevel er det et språk vi vet veldig lite om.

Med et forsvinnende lite kildemateriale og et nærmest uforståelig språk har lydisk fått et rykte som et av lingvistikkens store problembarn.

Å prøve å forstå lydisk er som å gå gjennom en labyrint.

– Det er så mange ganger der du prøver å gå inn et sted, og så er det som en mur du ikke klarer å komme gjennom. Det kan være ekstremt frustrerende, sier den danske forskeren.

En liten brikke

Nettopp labyrint er et passende ord å bruke. Det stammer nemlig fra lydisk. Kanskje. For som med alt annet som har med lydisk å gjøre, vet vi ikke det. Ennå.

Nettopp dette fascinerer Søborg ved språket. At det faktisk er en mulighet til å oppdage noe helt nytt. For mens mange av de andre språkene fra jernalderens Tyrkia ble funnet ut av for 100 år siden, er lydisk fortsatt en gåte.

Lydisk kan vise seg å bli en viktig del av forståelsen av den indoeuropeiske språkstammen, som også omfatter blant annet norsk, dansk, russisk og hindi.

– Der er lydisk er bare en liten brikke. Men en brikke som er ganske essensiell, sier Søborg.

Det er fortsatt mange brikker som mangler i det lydiske puslespillet. Søborg mener at vi nå bare forstår under en fjerdedel av de ordene vi kjenner til.

Svært få kilder

Det lydiske språket ble snakket i Lydia, som lå i dagens Tyrkia.

Lydia var et kongedømme som hadde stor innflytelse på antikkens Hellas og som på sitt høydepunkt hersket over halvparten av det nåværende tyrkiske territoriet.

Kongedømmet ble blant annet beskrevet av den første greske historieskriveren Herodot, som blir kalt historiens far. Men også løgnens far på grunn av de kildekritiske frihetene han tok seg.

Det mystiske språket lydisk ble brukt i kongedømmet Lydia. Her er et tempel fra hovedstaden Sardis.

Herodot forteller at det var i Lydia de oppfant mynter som en statsstyrt valuta og at kongedømmet var kjent for sin rikdom.

Selv om språket ble snakket i mer enn 500 år, er det i dag bare rundt 120 kilder igjen. Det er bare kilder som er skrevet på stein eller mynter, som har overlevd til i dag. Eventuelle kilder på papyrus, tre eller voks har for lengst gått tapt.

Som om det ikke var ille nok, er det bare en liten del av de 120 kildene som kan brukes.

– Det aller første kildematerialet er graffiti som bare består av tre bokstaver som ikke danner et ord. Det kan vi ikke bruke til noe, sier Søborg.

Derfor er det strengt tatt bare rundt 30 kilder som kan brukes. De fleste av dem er gravsteiner. En liten håndfull er dekreter, altså forskrifter, hogget i stein.

– Det høres ganske sprøtt ut

Med det svært begrensede kildematerialet prøver Søborg å avkode språket ved å tyde alle de ordene som språkforskere ennå ikke har forstått. Det gjør han ved å sammenligne ordene med språk som er beslektet med lydisk.

Det kan være luvisk, lykisk og karisk, som til sammen kalles lyvisk. Dette er en gruppe språk med egne språklige kjennetegn som gjør dem til en avlegger fra den større anatoliske grenen, som igjen er en del av indoeuropeisk.

Som illustrasjonen viser, er det fortsatt uenighet om hvordan man kategoriserer de ulike anatoliske språkene. Uansett er anatolisk, som vist her, den første avgreningen fra den indoeuropeiske språkstammen.

Det er altså dette arbeidet Søborg beskriver som å gå inn i blindvei etter blindvei. Et møysommelig arbeid som krever systematikk, kreativitet og en god dose tålmodighet.

Lydisk, hans lille problembarn, er det bare en håndfull mennesker i verden som jobber med.

– Siden det egentlig ikke har blitt funnet ut noe ennå, er det et sted hvor man kan finne noe helt nytt, sier Søborg.

Språkforsker og professor ved København Universitetet, Birgit Anette Rasmussen, er enig i dette.

Hun kaller lydisk for «pokkers lydisk» fordi det ikke vil la seg plassere. Mens andre anatoliske språk som hettittisk, som ble plassert i 1917, lenge har vært satt inn i et større system, er lydisk fortsatt en gåte.

Å prøve å forstå lydisk er som å komme til et fremmed land, sier hun. Et land hvor nesten ingenting er skrevet ned og hvor det ikke er noen igjen å spørre om hjelp.

– Det høres ganske sprøtt ut. Men det er det faktisk også, sier Rasmussen.

Et problembarn har også verdi

Så hvorfor skal de finne ut av dette? Hvorfor gir det mening å prøve å forstå et dødt språk som ikke vil la seg forstå?

For Tobias Søborg handler det om systematikk. Ifølge ham må du ha et spesielt behov for å sette ting i system for å jobbe med det han gjør.

Her er lydisk den puslespillbrikken som ikke passer inn. Brikken som driver folk til vanvidd og som de fleste ville kastet. Men som Søborg tålmodig snur og vender på hver dag på kontoret sitt i den nederlandske universitetsbyen Leiden.

Hvor viktig den lydiske brikken egentlig er i den indoeuropeiske språkstammen og vår tidligste felles historie, vil tiden vise. Kanskje avslører den noe helt nytt. Kanskje ikke. Derfor krever det også et spesielt temperament, mener Søborg.

– For å gjøre dette, må du synes at det har en verdi i seg selv å prøve å finne ut noe nytt om menneskets fortid.

Selv når det bare handler om et irriterende, lite problembarn.

Denne artikkelen er del av en serie om dansk forskning på oldtidsspråk og -kultur, skrevet av den danske forskningsavisen Videnskab.dk. Serien er finansielt støttet av Carlsbergfondet. Videnskab.dk har full redaksjonell frihet.