Det handler bare om å vinne – de viktige kampene

2 hours ago 3

ULLEVAAL STADION (VG) Når alt kommer til alt handler det egentlig bare om å vinne. Problemet for Ståle Solbakken er ikke at laget hans ikke vinner, men de vinner bare ikke ofte nok – og de viktige kampene.

Søndag 17. november kl. 15:54

Så også i 2024-utgaven av Nations League. I en gruppe med bare fire lag og seks kamper, så tolereres ikke et eneste feilskjær – og i hvert fall ikke to, som Norge har i denne turneringen.

* Solbakken kunne tålt den uavgjorte kampen (0–0) i Kasakhstan – hvis han ikke hadde tapt med mer enn ett mål mot Østerrike i Linz.

* Og omvendt – stortapet i Linz kunne vært tilgitt hvis Norge hadde vunnet i Kasakhstan.

Da hadde Solbakken og Norge styrt denne gruppen før den siste kampen – hjemme mot Kasakhstan søndag. Nå er Norge avhengig av hjelp for å vinne puljen og få en ekstra sjanse til å komme til VM.

Hørt den før – at Norge trenger hjelp, at vi begynner med teoriene igjen?

Det går veldig sjelden bra.

Og der har dagens landslagssjef mye til felles med sine forgjengere, som alle som en har hatt perioder og kamper med god omtale, godt spill og gode resultater – avløst av mer eller mindre store katastrofer av noen resultater.

Problemet er at hverken forgjengerne eller Solbakken vinner mange nok kamper, eller de avgjørende kampene.

Siden Nils Johan Semb tok Norge til EM-sluttspillet i 2000 har Norge vært i playoff fire ganger, en gang var Norge dårligste «toer» og fikk ikke playoff. Norge har vært «en seier unna» å kvalifisere seg, Norge har vunnet «feil kamper», tapt hjemme mot et lag de slo borte – og omvendt.

Det går alltid galt til slutt, Norges A-landslag i fotball for herrer er blitt det beste eksempelet på «Murphys lov», den som sier at alt som kan gå galt – det går til slutt galt.

Hvorfor er det sånn?

Det er alltid noe som mangler. Lenge hadde ikke Norge gode nok angrepsspillere. Når de dukket opp så var midtbanen for tynn. Nå mangler det (virkelig) forsvarsspillere. Vi må ikke glemme at i 4–1-seieren mot Slovenia ble tvilsomt forsvarsspill kamuflert av effektivt angrepsspill

Ser vi bort fra Per-Mathias Høgmo så har alle Norges landslagssjefer siden Drillo på 1990-tallet en seiersprosent på mellom 46 og 52 og en tapsprosent på mellom 22 og 30 – altså bra, men ikke bra nok. Nils Johan Semb var i playoff, Åge Hareide det samme, i tillegg var han et par tabber fra en EM-plass. Drillo ble dårligste toer i en av sine kvalifiseringer på 2010-tallet, og selv med dårlige tall tok Per-Mathias Høgmo Norge til en play-off-plass.

Og Lars Lagerbäck gjorde det samme.

Det er Ståle Solbakken som har vært lengst unna, egentlig sjanseløs i sin første kvalik – og felt av en rekke tabber i EM-kvaliken.

I Nations League er Solbakkens tall ganske gode, seiersprosent på 55 før søndagens kamp mot Kasakhstan, 1,8 poeng pr. kamp. Men det er akkurat litt for dårlig. Norge blir trolig nummer to i Nations League, og det er ikke dårlig i en pulje med to lag som spilte EM for bare noen måneder siden.

Og trolig gir det Norge en plass i seedingsgruppe to til VM-kvalifiseringen som starter i mars.

Men det gir etter all sannsynlighet ikke en ekstra play-off-mulighet til VM, som Solbakken virkelig hadde trengt i det tøffe kvalik-klimaet det er å komme seg til et VM for et europeisk lag.

Offensivt har Norge et av de mest spennende lagene i europeisk fotball. Mange andre nasjoner ville omfavnet sekstetten Sander Berge, Martin Ødegaard, Antonio Nusa, Oscar Bobb, Alexander Sørloth og Erling Braut Haaland.

Hadde du satt disse seks sammen med keeper og fire forsvarsspillere fra en svunnen tid (Erik Thorstvedt, André Bergdølmo, Rune Bratseth, Ronny Johnsen og John Arne Riise) så hadde ikke Norge bare hatt noe i et sluttspill å gjøre – de hadde kommet langt også.

Det er balansen som ofte er blitt Norges bane.

Den feller oss.

Gang etter gang.

Ståle Solbakken får én sjanse til til å gjøre noe med dette.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article