Denne unike pokalen fra 1700-tallet ble laget i Norge takket være en spion og ubetalt gjeld

Arne Lie er styreleder for Nøstetangen glassmuseum. Når forskning.no ber ham velge en favoritt i samlingen, velger han Øvre Hoen gård-pokalen.

– Denne pokalen er så unik, at selv Nasjonalmuseet er misunnelig på oss, smiler Lie.

Den er lagd på Norges første glassverk. 

Christian VI var konge av Danmark-Norge. Han besøkte Norge bare én gang, men var opptatt av å få mer ut av norske naturressurser. Norske jernverk var allerede i gang, nå skulle det produseres glass. 

Det første glassverket starter opp

Valget falt på Hokksund. Det var ikke tilfeldig. Glassverket ble plassert midt mellom Kongsberg med landets største bergverk og Drammen med en viktig havn.

Nøstetangen glassverk startet opp i 1741.

I Hokksund var det nok kvarts, kalkstein og ved til ovnene. Det var råvarene som skulle til for å lage glass på 1700-tallet. 

– Glassverket lå ved elva, slik at de enkelt kunne frakte inn råvarene og ro de ferdige produktene til et større magasin i Drammen, sier Lie.

Nøstetangen lagde mest hverdagsglass: flasker, drikkeglass, apotekerglass, salt- og pepperkar og kanner til olje og eddik.

Fra venstre, øverst: en ølkanne, en sukkerbøsse, et saltkar. Nedre rad: en vase, et brystglass til pumping av morsmelk og et drammeglass av frimurertypen. De hadde solid stett, slik at de tålte å bli dunket i bordet ved skåling. (Foto: Nøstetangen glassmuseum)

Sendte spion til England

Men glassverket hadde ambisjoner om mer. De ville lage glass av krystall. 

Problemet var at de visste ikke hvordan. England lå langt framme. De lagde krystallglass, men delte ikke kunnskapen. 

I 1754 ble den unge Morten Wærn sendt til England som spion, ifølge boka Teknologioverføringer til norske glassverk. 

Wærn skulle skaffe oppskriften, men også rekruttere fagfolk. Begge deler var ulovlig ifølge britisk lov. Så han var forsiktig. Han reiste rundt til glassverk og kom seg inn på noen av dem ved hjelp av en kjøpmann som leverte varer. Wærn tegnet bygningene og ovnene, noterte hvor mye ved de brukte, fikk tak i råmateriale og krystallglass. Alt ble sendt hjem.  

Fem dro til Norge

Wærn fant også fem fagarbeidere som mot god betaling var villige til å jobbe i Norge. Selv ble Wærn oppdaget og arrestert. Det danske konsulatet betalte kausjon, og spionen rømte landet. Han dro til Frankrike for å fortsette industrispionasjen der. 

Med engelsk ekspertise på plass begynte Nøstetangen å lage glass av krystall. 

Samtidig, i 1756, kom en tysk gravør til Nøstetangen. Han løftet glassene til et nytt nivå. 

– Glass fra Nøstetangen kan være fullt på høyde med de mest eksklusive europeiske glassene. Det skyldes særlig en av de engelske glassblåserne og den eminente, tyske glassgravøren, sier Randi Gaustad. Hun er kunsthistoriker og jobbet ved Kunstindustrimuseet, nå Nasjonalmuseet. Der forsket hun blant annet på Nøstetangen glassverk.

Randi Gaustad var faglig ansvarlig for utstillingen ved Nøstetangen glassmuseum og bidrar fortsatt med sin ekspertise. Museet i bakgrunnen. (Foto: Nina Kristiansen)

Lånte penger av kongen

Tyskeren Heinrich Gottlieb Köhler jobbet ved det danske hoffet. Han var en dyktig gravør, men uvøren med alkohol og penger. Han satte seg i gjeld til kongen, og da han ikke klarte å betale, ble han sendt til Hokksund. 

På Nøstetangen ble han kunstnerisk leder.

– Da Køhler jobbet for kongen i København, ble det mye kongelige motiver med våpenskjold og hyllester av kongen. Da han kom til Hokksund, fikk han helt andre kunder og måtte finne ut hva de ville ha, forteller Gaustad.

– Det som er helt spesielt med pokalene han graverte i Hokksund, er at det er realistiske bilder av norske hus og gårder. Det er svært sjeldne motiver på glass i Europa, sier hun.

De rike drakk av samme pokal

Det var engelsk teknikk og tysk gravørkunst som gjorde det mulig å lage den unike pokalen, som i dag står på Nøstetangen glassmuseum. 

Pokalen fra Øvre Hoen gård ble bestilt av familien Hofgaard.

– Jens Hofgaard var en av Østlandets rikeste skogeiere, så han hadde råd til å kjøpe en så flott pokal, forteller Arne Lie.

Dekorerte pokaler med lokk og stett var felles drikkeglass for de rike på 1700-tallet. Pokalen ble fylt med vin og gikk fra gjest til gjest rundt bordet.

Pokalen fra Øvre Hoen gård med monogrammene til kjøperen og inngravingene. Pokalene ble sendt rundt bordet som felles drikkebeger for gjestene. Det gjaldt også de fineste og dyreste pokalene, ifølge Randi Gaustad. (Foto: Nøstetangen glassmuseum)

En gård og et sagbruk på glass

Köhler dro opp til Øvre Hoen gård og tegnet hus, åkre, folk, dyr og et sagbruk i minste detalj. Tegningen ble gravert på pokalen – hver eneste takstein, hver planke på broen og hvert tre i skogen. Du ser folk som jobber, planter som gror og vann som renner.

– Alle detaljene er gravert inn i glasset. Det er helt sprøtt at de fikk det til, sier Lie.

Detalj fra pokalen. På Øvre Hoen gård-pokalen er hovedhuset, sagbruket og jordene gravert inn. Også Norges første kjerrat er gravert inn. Det er en innretning som trekker tømmerstokker oppover en bakke. (Foto: Nøstetangen glassmuseum)

For redskapene og arbeidsforholdene var ikke de enkleste.

Graveringsstol. (Tegning fra Nøstetangen glassmuseum)

– Det var ikke snakk om å risse inn i glasset. Gravøren satt og tråkket på noe som ligner en rokk. Ytterst på en spindel var det et bitte lite kobberhjul, som han holdt glasset mot, forteller Randi Gaustad.

Rådyre glass

Det var de rike som bestilte pokaler og gravert glass. Men heller ikke vanlige glass var billige.

– Glass var ikke for mannen i gata. Et vinglass kostet fra 5 til 20 riksdaler. Det var en halv årslønn for en lærer, sier Lie.

Nøstetangen-glass er fortsatt dyre. Nylig gikk seks graverte glass til 400.000 kroner på auksjon.

Pokalen fra Øvre Hoen gård har vært i privat eie i seks generasjoner.

– Museet har fått låne den og andre pokaler til vår nye utstilling, sier Lie.

Nøstetangen glassverk brukte moderne salgsmetoder. De lagde håndtegnede kataloger med alle produktene i full størrelse. Arne Lie viser fram tegningen av en type karaffel. Til høyre: En av 350 sider i katalogen, tegnet av Ip Weyse. (Foto: Nina Kristiansen / Riksarkivet)

All ved brent opp

I 1771 ble Nøstetangen glassverk lagt ned. De manglet ved til ovnene.

– I konkurranse med sølvverket på Kongsberg så var det ikke nok skog igjen i området til å drive glassverket, og de måtte til slutt legge ned driften og flytte produksjonen av glass til Hurdal, forteller Lie.

Så forsvant Nøstetangen glassverk ut av historien. Folkene og verktøyet flyttet videre, mens husene kom i annet bruk.

– De fant veldig lite igjen etter glassproduksjonen da området ble gravd ut i 1926, sier Lie.

Likevel er Nøstetangen-glassene godt kjent. De ble kjøpt av rike familier i Norge og Danmark, og mange har etter hvert havnet på museer. Blant annet har Nasjonalmuseet i Oslo en stor samling glass fra Norges første glassverk.

Museum 300 år etterpå

Arne Lie er styreleder i Stiftelsen Nøstetangensenteret. Det startet som et lokalt initiativ for å få vist fram Eikers glasshistorie. Da Sorenskrivergården i Hokksund ble lagt ut for salg i 1998, grep de anledningen.

De kontaktet Randi Gaustad, som tidligere hadde jobbet med utstillinger og skrevet bok om Nøstetangen-glass.

På museet i Hokksund kan du se glass og pokaler, men også få innsikt i selve glassverket og hvordan de jobbet på 1700-tallet.

Nøstetangen glassmuseum er drevet på frivillig basis – med faglig bistand fra Gaustad og økonomisk støtte fra Sparebanken Øst og andre som bidrar til kulturtiltak.

Kilder:

Gaustad, Randi: Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden. Aschehoug, 1998

Amdam, Rolv Petter: Teknologioverføringer til norske glassverk i industriens barndom. BI, 1988.

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev