Denne pesten har vært fullstendig oversett i historien. Inntil nå

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

I skyggen av Napoleons felttog i Russland døde hundretusenvis av pest i Istanbul.

Pesten i Istanbul i 1812 fikk herje fritt uten at staten satte i gang tiltak. Her er Topkapı-palasset, som var det administrative sentrum på denne tiden. (Foto: Isa Terli / Anadolu / ABACAPRESS.COM - NTB)

I 1812 ble Istanbul og Det osmanske riket rammet av en pestepidemi. 

Frem til 1817 tok den livet av rundt en tredel av innbyggerne. Likevel er det påfallende lite informasjon om de minst 300.000 døde i datidens kilder.

Tusenvis av dødsfall hver dag var ikke nok til å løfte epidemien ut av skyggen til Napoleon og hans pågående felttog inn i Russland.

Napoleon dominerte som Trump

– Det var vanskelig å komme til orde. Napoleon dominerte den tidens kommunikasjon og medier på samme måte som Donald Trump gjør i dag, sier Einar Wigen. 

Han er professor i Tyrkia-studier ved Universitetet i Oslo.

Datidens svenske ambassadør til Istanbul skriver for eksempel i sin rapport at det ikke har skjedd noen ting siden forrige brev. Selv om folk dør som fluer rundt ham.

LITE DOKUMENTASJON: – Det osmanske arkivet er rikt, men det er lite dokumentasjon som har med pest å gjøre, sier professor Einar Wigen. (Foto: UiO)

Som svensk ambassadør, så var han opptatt av alliansen mot Napoleon. Selv om det var et stort pestutbrudd, var det helt legitimt at dette står i skyggen av andre ting, forklarer Wigen.

Ingen synlige tiltak

Det som kanskje er mer overraskende, er mangelen på tiltak fra myndighetenes side for å begrense omfanget av epidemien. 

– De gjorde ingenting. Det var så vidt vi vet ingen statlige tiltak, forteller Wigen.

Dette kan skyldes datidens manglende og delvis motstridende kunnskap om pest, men Wigen tror også det kan skyldes interne maktforhold i Det osmanske riket.

– Det er vanskelig å pålegge folkehelsetiltak for folk som knapt vet hva de skal spise i morgen, sier Wigen.

Her kan vi se en parallell til koronapandemien i 2020. Det er ikke rart om motstanden mot nedstengningen var større blant folk som ikke kunne skifte til hjemmekontor over natta.

– Når folk lever fra hånd til munn, synes smittevern som et luksusgode de ikke har råd til, eventuelt et unødvendig statlig inngrep, sier Wigen.

De mektige janitsjarene

Men det var også andre viktige faktorer som kan ha gjort det vanskelig for de osmanske myndighetene å sette i verk tiltak. 

Wigen peker først og fremst på janitsjarene. 

Dette var soldater i en elitehær. Da den ble etablert på 1300-tallet, hadde den ikke lojalitet til andre enn sultanen. Men etter hvert begynte disse posisjonene å gå i arv. 

I 1812 var janitsjarene så mektige at de kunne avsette sultanen hvis de ikke var fornøyd med ham.

– Janitsjarene ville sannsynligvis motsatt seg innføringen av strenge regler for hvor folk kunne forflytte seg. De var en maktfaktor som hindret den type inngripen, sier Wigen.

Snur om på en del av historien

Det skulle ikke vare lenge. I 1826 ble alle janitsjarene drept og erstattet av en hær av vernepliktige. Det osmanske riket var midt i en brytningstid. Den pekte frem mot en modernisering som gjerne tidfestes til 1839 og den såkalte Tanzimat-erklæringen. 

Wigen ser imidlertid tegn til modernisering allerede i etterkant av epidemien i 1812.

– Deklarasjonen i 1839 er veldig viktig, men det skjer mye før den kommer. Etter pestutbruddet begynner fagfolk å skrive langt mer om pest. Plutselig nevnes politikk og styring i avhandlinger om medisin, sier Wigen.

Etter likvideringen av janitsjarene, opprettet myndighetene en skole for militærleger. De begynte å telle befolkningen mer utførlig enn de hadde gjort på lenge.

– De skjønner at de må gjøre noe for å beholde de menneskelige ressursene de har. Ellers kommer de blant annet til å tape krigene de stadig er innblandet i, sier Wigen.

Dette skiftet foregikk omtrent fra 1812 og utover i 1820- og 1830-årene, men før Wigen og kollegaene hans gravde seg ned i kildene, var mye av dette oversett av historikere. Wigen mener denne kunnskapen setter hele moderniseringsprosjektet i Det osmanske riket i et annet lys.

– Det er fristende å si at dette pestutbruddet sparket det hele i gang, men jeg tror ikke det er helt riktig. Men jeg tror likevel det er nok her til å snu om på en del av det som er skrevet om osmansk historie tidligere, sier han.

Pesten kom med greske sjømenn 

Det osmanske riket var ikke ukjent med pestepidemier. De dukket gjerne opp i hver generasjon i århundrene før 1812. Likevel er det ikke godt dokumentert.

– Det osmanske arkivet er utrolig rikt, men det er lite dokumentasjon som har med pest å gjøre. Det er nesten som om staten ikke ser sykdom som noe de kan gjøre noe med, sier Wigen.

Men dette endrer seg med epidemien fra 1812 til 1817.

Og kildene som finnes, er i hvert fall enige om én ting. Det var greske sjøfolk som i 1812 brakte pesten til Istanbul.

– To kilder hevder det var greske sjømenn, og foreløpig har vi ingen kilder som påstår noe annet. Greske skip var sentrale i den tidens handelsnettverk, så det er veldig sannsynlig, sier Wigen.

Forskningen hans kaster et helt nytt lys på en brytningstid i osmansk historie.

– Utbruddet i 1812 viser at Det osmanske riket gjorde fryktelig lite for å begrense smitte. Samtidig førte epidemien til at staten begynte å se på pest som noe en kan gjøre noe med. Smitteverntiltakene var en inngang til å modernisere Det osmanske riket, sier professoren.