Denne uken kan 175 land løse verdens plastproblem

Sør-Korea: 175 land skal innen 1. desember enes om en global avtale for å få slutt på plastforurensningen. Et omstridt spørsmål er om vi skal redusere produksjonen av ny plast, eller om det holder det å resirkulere og bygge bedre systemer for avfallshåndtering. (Foto: UNEP / Duncan Moore)

KRONIKK: Hvordan skal vi bekjempe plastforurensing? Norske bistandsmidler og forskningsmiljøer har muliggjort kunnskapen for å finne løsningene innen 1. desember.

Plast er en trussel for både miljø og folkehelse. I over to år har 175 land jobbet for å enes om en internasjonal avtale mot plastforurensning. Men dette har vært vanskelig. Plast forholder seg ikke til landegrenser og avtalen må derfor kunne balansere lokale og verdensomspennende tiltak.

Norge spiller en aktiv rolle i forhandlingene og norske bistandsmillioner har bygd viktig kunnskap der behovet har vært størst. 

Asias «plastlandsbyer»

Det er et akutt behov for tiltak. Spesielt i land der plastavfall ruver som fjell i landskapet, og der lokale elver ligner samlebånd som frakter søppel fra land til hav. «Plastlandsbyen» Minh Khai i Vietnam er blitt et symbol på hvordan mangel på offentlige avfallssystemer påvirker miljø og samfunn. Her lever folk av å samle og bearbeide plastavfall, ofte fordi de har få andre muligheter til å forsørge seg selv og sine familier.

Over en tredjedel av alle mennesker i verden mangler tilgang til grunnleggende avfallsinnsamling. Samtidig eksporteres plastavfall ulovlig fra Nord-Europa til land som Malaysia, Vietnam og Indonesia, der trygge systemer for avfallshåndtering ofte mangler. Konsekvensene for miljø, helse og velferd kan være dramatiske.

Et betydelig folkehelseproblem 

Plastforurensing er ikke bare et avfallsproblem – det er også et alvorlig helseproblem. Arbeiderne i Minh Khai og andre som jobber med plastavfall utsettes hver dag for over 16 000 ulike kjemikalier som plasten de håndterer er laget av. En fjerdedel av disse kjemikaliene er påvist skadelige for miljø og helse. 

Nylige studier har funnet plastpartikler i kroppen vår og i maten vi spiser. Plast forårsaker helseproblemer, og det koster samfunnet dyrt. De helserelaterte kostnadene av plastforurensning anslås til 249 milliarder dollar årlig bare i USA. Det tilsvarer 1,2 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Disse kostnadene vil ikke bli mindre så lenge vi utsettes for like mye plast som i dag.

Resirkulering ikke nok 

Skal vi redusere produksjonen av ny plast eller holder det å resirkulere og bygge bedre systemer for avfallshåndtering? Dette er et av de mest omstridte spørsmålene i plastforhandlingene.

Mange sterke krefter vil opprettholde, eller til og med øke, produksjonen, men forskningen levner ingen tvil: for å få bukt med verdens plastproblem, må vi kutte i produksjonen av ny plast. 

Historisk har kun ni prosent av alt plastavfall i verden blitt gjenvunnet. Med en forventet tredobling av plastproduksjonen, vil mengden plastavfall i verden overstige én milliard tonn i år 2060. En plastavtale som bare har tiltak for håndtering av avfall, vil derfor ikke lykkes i å bekjempe plastforurensningen.

Vi må altså begrense produksjonen av ny plast så mye som mulig, og resirkulere den plasten som fortsatt produseres. Tenk deg et scenario der du får bot om du legger plast i matavfallsposen! I Vietnam blir dette realiteten når en ny «sorteringslov» trer i kraft i 2025. Loven pålegger husholdningene å sortere avfallet sitt, med bøter for feilsortering.

Vil slike insentiver bidra til økt resirkulering og større bevissthet rundt plastforurensing? Eller vil ulovlig dumping av avfall øke? Og hva blir skjebnen til menneskene i Vietnams «plastlandsbyer» som lever av å samle og bearbeide plastavfall?

Disse og mange andre spørsmål må besvares for at plastavtalen skal bli både effektiv og rettferdig.

Norge bistår for å finne målrettede tiltak

Ved forrige forhandlingsmøte i april i år annonserte utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim én milliard kroner til kampen mot plastforurensning de neste fire årene. 

Gjennom bistandsmidler og forskningssamarbeid har Norge bidratt til konkrete fremskritt, særlig i Asia. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har for eksempel styrket asiatiske partneres kapasitet for å måle, analysere og bekjempe plastforurensning fra kilder på land. 

Det er fortsatt mye å lære om hvor plasten kommer fra og hvordan den transporteres gjennom miljøet. Ved å se plast og plastavfall i sosiale, økonomiske og politiske kontekster kan vi utvikle mer målrettede og effektive tiltak som også tar hensyn til menneskene som berøres av dem.

Forskningssamarbeidene i Asia fremmer i tillegg dialog, både internasjonalt og nasjonalt. Det skapes møteplasser for myndigheter, forskningsinstitutter og ulike industrier på tvers av tradisjonelle og politiske skillelinjer. 

En slik tverrfaglig tilnærming til plast som samfunnsproblem har styrket den politiske gjennomslagskraften. Dette vil forhåpentlig sikre mer helhetlige og rettferdige løsninger i det siste og avgjørende forhandlingsmøtet for en verdensomspennende avtale mot plastforurensning i Sør-Korea denne uka.