Da alt ble ekko

Mens individualismen regjerer, dør evnen vår til å ha nyanserte og dypere diskusjoner ut. Vi har rett og slett blitt for låst i egne bobler, forumer og ekkokamre.

Terskelen for å tåle ubehaget ved å stå ansikt til ansikt med en du er uenig med har blitt for høy, og nysgjerrigheten vår forsvinner.

Som mennesker er det nesten instinktivt å søke etter både svar og mening. Sosiale medier har skapt illusjonen av trygge rammer i en eksistens som allerede er rotete. Det gir deg kanskje et ekstremt ytterpunkt å knytte identiteten din til, en konspirasjon du kan følge til verdens ende eller en nisjesak som plutselig føles som ditt personlige kall.

Det føles godt nå, men det er midlertidig. Og det er skjørt.

Debatten raser. Vi har det så jævlig. Alle er slitne. Demokratiet forfaller. Drømmene visner. Menn er jævlige. Kvinner er jævlige. Innvandrere er jævlige. Pride er jævlig. Folk dør. De sulter. Det blir krig og du skal bli borte en dag.

Algoritmene dine fôrer følelsene og redslene dine. De tusen meningene du har slukt i dag, har svartmalt landskapet ditt.

Det føles nesten ikke naturlig lenger å diskutere utenfor ekkokamrene du befinner deg i på nett, og det er regelrett ubehagelig å forholde seg til uenighet i hverdagen ellers.

Sosiale medier livnærer seg på den delen av hjernen din som ikke tenker fornuftig. Den primitive delen. Plattformene driter i om innholdet du konsumerer er sant, etisk eller realistisk, så lenge det treffer.

Når vi legger sammen alt dette, skjønner vi at vi sitter med en oppskrift på katastrofe. For sannheten er at rådene, meningene og påstandene på sosiale medier ikke er representative for virkeligheten vi faktisk lever i.

Der finnes det ikke rom for nyanser, kompleksitet eller forskjeller. Sosiale medier frarøver oss muligheten til å tenke selv, fordi de utnytter belønningssystemet vårt. Da er det kanskje ikke så rart at vi blir polariserte.

Og som om ikke det var nok, lever du fra dag til dag i en feed som er nøyaktig tilpasset deg og det du vil se. Det skaper et ubevisst driv over tid, som kun er selvforsterkende.

Da blir det også vanskelig å være samkjørte i et lite samfunn som Norge. Ikke fordi du er ond. Ikke misforstå. Jeg skylder på selskapene som utnytter de mest sårbare punktene i psyken din for profitt. For det er der den ekte ondskapen ligger. Og det er dit frustrasjonen din bør rettes.

Og kanskje, hvis du kjenner at det stikker litt, er det nettopp fordi du fortsatt har igjen noe ekte. Noe som ikke lar seg kjøpe og som ikke lar seg skrolle vekk.

For det finnes fortsatt noe i deg som husker hvordan det føltes å være til før alt ble filtrert og pakket inn. Før tankene dine ble mikrodosert, og algoritmene begynte å fortelle deg hva du mente. Den delen av deg som tåler stillhet og som savner lange samtaler uten agenda. Som kjenner forskjell på ekte nærhet og digital respons, og som vet at ikke alt må bety noe hele tiden.

For å finne tilbake dit må du kanskje tillate deg å være litt drittlei og litt sint. Du må tåle å stå i det ukomfortable, i tvilen, i mellomrommene der ingen likes eller republiseringer kommer og redder deg.

Du må tåle at verden ikke er svart-hvit, at du kanskje tar feil, at noen er uenige, og at det ikke gjør deg mindre verdt. For der, i friksjonen og i det ufiltrerte, ligger det fortsatt noe som kan redde oss.

Og kanskje vi trenger nettopp det nå. Vi trenger å se hverandre, snakke sammen, le sammen. Krangle skikkelig og tåle det. Ikke på skjerm, men rundt kjøkkenbord, på vorspiel i trange leiligheter og på benker i parker.

For dette er ikke en kamp mot teknologi. Det er en kamp for oppmerksomheten din og tilstedeværelsen din. Og den kampen kan ikke vinnes med bedre innhold. Den vinnes kanskje bare ved at du en dag ser på alt det du har latt strømme inn, og bestemmer deg for å gå ut. Ikke for alltid.

Bare lenge nok til å kjenne etter hvem du er når ingen forteller deg hvem du skal være.